Camilla Wergeland får et nervøst sammenbrudd. Hun og faren Nicolai er følelsesmessig viklet inn i hverandre.

Camilla Wergeland har et nervøst sammenbrudd; hun er ute av seg på grunn av kjærlighetslengselen etter Welhaven og de stygge ryktene hun har hørt om ham. Hun reiser som vanlig sammen med foreldrene inn til Christiania for det årlige markedet. I dagene før avreisen har hun følte seg distré og drømmende, hun har hverken spist eller sovet.

I byen er hun på besøk hos familien Herre, og her forteller familiens datter Marie henne det fryktelige ryktet om Welhaven, som tydeligvis ikke er så ren som Camilla har trodd; Marie kan fortelle en rekke detaljer om dette.

Camillas reaksjon på ryktene er så voldsom at foreldrene må ta henne med til hotellet de bor på, hvor hun blir liggende til sengs. De tilkaller legen professor Holst, som forsikrer om at dette er et ganske alminnelig tilfelle, men både far og datter er overbevist om at Camilla kommer til å dø av sin forskrekkelse og kjærlighetssorg.

Faren forsikrer Camilla om at han ikke kommer til å overleve tapet av henne. Vil hun altså drepe ham også? Kjærligheten, svakheten, lidenskapen sykdommen - hun vet ikke hva hun skal kalle det, men Camilla vil dø, om det altså ikke hadde vært for at hun fryktet at faren da også dør.

Faren vil at hun skal glemme Welhaven. Han fortjener henne ikke, mener han, hun har ødselt bort kjærligheten sin på ham. Og Camilla skriker tilbake at ja, det har hun, ødslet bort kjærligheten sin, for hun innbilte seg at Welhaven fortjente den. Det var nødvendig for at hun skulle elske ham å tenke slik, hun måtte se opp til ham, hun trodde på ham som om han skulle være en guddom.

Først når faren sier at ryktet om Welhaven jo kan være falskt, roer hun seg, og utpå morgenkvisten er hun roligere. Men når hun våkner gråter hun igjen, og selv om faren sørger for at hun får flytte inn på et vakkert rom med vindu mot gaten, blir hun liggende taus og stille med hodet mot veggen hele dagen. Men hun tar medisinen som professoren har foreskrevet, neste dag er hun roligere, og den tredje dagen vil hun på ball.

Welhaven er ikke påmeldt til ballet, og om han hadde vært det, hadde det ikke spilt noe rolle, for heretter skal han ikke ha makt over henne, tenker hun. Dessuten er hun redd for at det skal spres rykter om tilstanden hennes. Det vil hun ikke ha noe av, så hun møter opp på ballet. Venner syns hun ser forvillet ut denne kvelden.

Siden skal hun komme til å huske en merkelig kroppslig fornemmelse som inntrådte når hun plutselig begynte å tenke på Welhaven. Det kjennes som en underlig bevegelse i brystet, en smertefull trekning i nærheten av hjertet, det er som om tanken på ham blir kroppsliggjort, og i en slags skikkelse skjuler seg i brystet hennes. Slangen stikker henne når den rører seg.

Siden skal hun komme til å tenke at dersom denne tilstanden hennes hadde steget til vanvidd, ville dette bildet ha kunnet bli til en fiks idé; slangen ville kunne ha blitt virkelig for henne. Omgivelsene sier hun har krampe, men det er ikke sant, hun er hele tiden ved bevissthet.

Hun slutter å skrive i dagboken. Det blir en tung vår på Eidsvold. Hun isolerer seg, og bruker tiden på å tegne og male.

Hun skal ikke komme til å skrive i dagboken igjen før i desember 1835.