Portrettbilde
Arbeid
Bosteder
Kjønn
Mann
Fødselsdato
22 desember 1807
Fødselssted
Dødsdato
21 oktober 1873
Dødssted

Galleri

  • Johan Sebastian Welhaven blir født i Bergen som sønn av hospitalpresten ved St. Jørgen hospital. Famlien bor i Domkirkegaten. Faren er kjent for sin utrettelige omsorg for de spedalske, og som en stor folketaler, som likevel kan få en viss affektert fortrolighet og gråtende tone i sin ellers utmerkede stemme. Moren er av dansk slekt, født i Christiania. Om moren er det sagt at hun var skarp og hadde en utviklet kritisk sans.

  • Johan Sebastian Welhaven er ni år gammel og har begynt på katedralskolen i Bergen. Han setter pris på morsmålslæreren, farens gamle venn Lyder Sagen som får stor innflytelse på hans syn på diktning i unge år. Sagen tolker Homer for sine elever, gir dem innblikk i dansk og tysk litteratur, og skjerper deres sans for språk og form. Bare i denne lærerens timer blomstrer Welhaven. Gjennom det meste av skoletiden ellers skal både rektor og lærere klage over hans plagsomme munnbruk og manglende flid.

  • Johan Ernst Welhaven er prest for de spedalske i Bergen, og kjent som en kjærlig og populær mann som preker på en måte som bergenserne kan forstå. Han har stor omsorg for de spedalske, inviteter dem hjem til seg, og krever at barna (han har elleve) skal sitte ved bordet sammen med dem, og vise dem respekt. En av sønnene hans er Johan Sebastian Welhaven. Når det i pressen kommer diskusjon om de spedalske skal gå med slør for ikke å støte byens borgere på grunn av sitt deformerte utseende, prostererer han mildt, men bestemt. I år offentliggjør han en avhandling om forholdene ved St.

  • Johan Sebastian Welhaven flytter fra hjemmet i Domkirkegaten i Bergen til Christiania for å ta examen artium ved universitetet. Han er sytten år gammel, og den eldste i søskenflokken. En eldre bror døde som spedbarn det året han selv ble født, en annen da han var tre år gammel. Han kalles Bastian i familien, og hele livet skal han komme til å være plaget av angst og dyp sjenanse, som han ofte kompenserer med å være rappkjeftet og frekk. De av søsknene han har mest kontakt med er de to yngre søstrene Maren og Elisabeth.

  • Johan Sebastian Welhaven reiser hjem til Bergen fra studenttilværelsen for å overbevise faren om at han skal få bli maler i stedet for prest. Faren er skeptisk. Bastians gamle lærer Lyder Sagen blir oppnevnt til oppmann. Maleren Johan Christian Dahl er på besøk i Bergen. Sagen inviterer ham hjem til familien Welhaven og lar ham se Bastians arbeider. Men Dahl er ikke så opptatt av Bastians forsøk. Han ser på bildene som henger på stueveggen og roser særlig tegningen av en drueklase. Men ellers virker han fraværende og mest opptatt av sine egne barndomsminner.

  • Johan Sebastian Welhaven skriver fra Christiania, hvor han er student, hjem til sin elskede lillesøster Maren, som han kaller Marylli, i Bergen. Han tenker med lengsel på hjemmet der i Domkirkegaten, i den store hagen, med lysthuset, det lille bordet der, hvor de skal sitte og ha det hyggelig. Bladverket som slynger seg om lysthuset skal skape en behagelig skygge.

  • Johan Sebastian Welhaven skriver et brev fullt av fortvilelse hjem til familien i Bergen. Hvorfor skriver de ikke til ham? Er de sinte på ham? Faren svarer ham beroligende med erklæringer om kjærlighet. Han ber sønnen sende et muntert brev neste gang.

  • Johan Sebastian Welhaven er student i Christiania og får vennekretsen utvidet. Han bor i gården som kalles Pultosten i Grensen, og en av de ny vennene hans er Peder Bjørnson, som skal bli Bjørnstjerne Bjørnsons far. Det er Bjørnsons søster, som blir kalt Mutter Michelsen, som er vertinne i huset. En annen venn er Michael Sars, som skal komme til å gifte seg med Bastians søster Maren. Vennene går på besøk til hverandre og spiser hos den som har noe. De får mat sendt hjemmefra, flatbrød, smør, kavringer og spekekjøtt.

  • Johan Sebastian Welhaven tegner omslaget til Henrik Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias. Han er en fattig student, og en dyktig tegner.

  • Johan Ernst Welhaven, hospitalprest for de spedalske ved St Jørgens hospital i Bergen, dør. Det er et stort tap for sønnen Johan Sebastian, som blir kalt Bastian, som nå er 21 år gammel. Han har elsket denne faren så dypt som en sønn kan elske.

    Faren har vært syk lenge, brevene fra ham har vært fulle av beskrivelser av problematisk vannlating, medisiner og legebesøk. Faren har betrodd seg mer og mer til sønnen. Han må ikke frykte - Gud vil hjelpe, har han forsikret. Han etterlater seg en stor barneflokk, blant dem Maren på femten og Elisabeth på tretten.

  • Johan Sebastian Welhaven, som er student i Christiania, skriver brev hjem til sin søster Maren, som han kaller Marylli, med streng instruks om at hun må lære seg bedre rettskriving når hun skriver til ham. Maren er seksten år gammel, altså to år eldre enn Camilla Wergeland. Men hun er altså ikke helt stø i rettskriving, og dette plager hennes bror. Den som ikke vil tilhøre pøbelen, må kunne ordlegge seg korrekt, mener han. Sammenhengen og tankene i brevene hun skriver til ham, er han imidlertid svært fornøyd med.

  • Jacob Worm Schjelderup Müller er en lege på 36 som ankommer Bergen med sin lille familie på fire for å tiltre som brigadelege ved Bergenske Infanteri-Brigade. De flytter inn i huset i Domkirkegaten, der familien til presten Welhaven har bodd, den engasjerte hospitalpresten med de enormt lange skrittene og den levende minikken. En av sønnene til presten er Johan Sebastian Welhaven, en av døtrene Maren, som skal bli en av Amalies bekjente i Kristiania på 1880-tallet. Doktor Müller skal komme til å ha denne stillingen frem til sin død i 1863.

  • Augusta Wergeland, Camilla og Henriks søster, gifter seg med Henriks studievenn Edvard Vedøe på Eidsvold prestegård. Camilla er nykonfirmert. Augusta har elsket en annen, en bondegutt fra Eidsvold, et uakseptabelt parti for hennes foreldre enn han som nå står som hennes brudgom. Henrik har fått sin teologiske embetseksamen og har nettopp fått utgitt sin første diktsamling, Digte. Første ring. Men han har også begynt å vikle seg inn i kostbare rettssaker, for han er lett tirrelig og har lett for å føle seg fornærmet - og har også evnen til å fornærme de han er uenig med.

  • Johan Sebastian Welhaven er i Christiania og i ferd med å finne seg en ny vennekrets. En av dem er Christian Langberg, som siden skal bli professor i fysikk. De samles i hans mors hjem i Pilestredet 16 for å være sammen og spille musikk.

    En annen venn er Anton Martin Schweigaard, som har mistet begge foreldrene tidlig og fått en vanskelig oppvekst, men som er et skolelys. Han har tatt examen artium med beste karakter i alle fag. Det har aldri noen prestert før ham.

    En tredje er Peter Andreas Munch, som er skolekamerat av Schweigaard.

  • Camilla Wergeland er i Christiania og kommer gående fra Festningen opp byens hovedgate, Kirkegaten. Byen har 20-25 000 innbyggere, snøen har kommet sent dette året, det er godt sledeføre og god gli på meiene.

    I Kirkegaten 16 bor familien Herre, som hun er gjest hos. I trappen hører hun en klangfull mannsstemme snakke bergensk. Raskt gjemmer hun seg bak et hjørne. Hun føler en merkelig form for angst. Femti år senere skal hun fortsett huske denne lille episoden, og når hun lukker øynene, kan hun fremdeles høre stemmen hans. Stemmen tilhører Johan Sebastian Welhaven.

  • Johan Sebastian Welhavens første dikt i disputten med Henrik Wergeland kommer anonymt på trykk i avisen Morgenbladet, i form av et kraftig angrep der Wergelands diktning blir karakterisert som avsindig, preget av mørke feberdrømmer og en hån mot "Helligdommens Glands". Han beskylder dikteren for å mistet fornuften, og spår at diktet snart vil bli glemt. Det er fullt av mørke feberdrømmer og umoralske gemenheter, for eksempel en skildring av en kvinne som kommer til Pans tempel. Hun vil inn til bukken man holder der, hennes blod syder av elskov til den.

  • Johan Sebastian Welhaven blir valgt inn i musikkselskapet Det Musikalske Lyceum i Christiania, det er en privat forening, stiftet i 1810. Medlemmene er musikkinteresserte amatører som må kunne synge eller spille et instrument. Det er fremmøteplikt til øvelsene. Selskapet arrangerer musikkaftener og ball, til å begynne med hver måned. På sitt første ball danser Bastian vals med Camilla. Det går ikke så bra; han er så stiv i takten. Og midt på dansegulvet slipper han henne uten å følge henne på plass. Slikt gjør man ikke med en dame.

  • I Christiania er det nettopp kommet mildvær denne julaften, men snøen holder seg på takene og i gatene. Julefeiringen er i gang, men det er slett ikke alle som har juletre, denne nye moten er det ikke alle som har tatt til seg.

    Camilla Wergeland er i byen. Hun kom den 20. november. Hennes søster Augusta har flyttet med familien til Suldal på Vestlandet, hvor hennes mann er blitt sogneprest, så nå bor Camilla hos familien Herre når hun er i byen.

  • Johan Sebastian Welhaven treffer den unge Camilla Wergeland i et selskap hos familien Herre i Christiania. Man samler seg om det store bordet, og han leser høyt med sin vakre, bergenske stemme.

  • Camilla Wergeland begynner å bli litt kjent med Welhaven. De møtes ofte denne vinteren, helst hos familien Herre. Hennes bror Oscar er også ofte med. Når de er flere unge sammen, danser de ofte til langt på natt, det er alltid diskusjon mellom damene om hvem som skal spille, men endelig må en av dem sette seg til klaveret og spille opp. Camilla og Welhaven har funnet hverandre i sin felles interesse for tegning. Han har tilbudt henne å finne noen kobberstikk som hun kan gi i gave til fru Herre. De besøker Cappelens bokhandel og ser på bilder. Og i dag får hun sitt første brev fra ham.

  • Henrik Wergeland har skrevet en farse som han kaller Om Smag og Behag man ikke disputere, hvor han kritiserer danskheten i teatret. Johan Sebastian Welhaven er av dem som tar til motmæle mot Wergeland og hans meningsfeller. I dag trykker han i Morgenbladet diktet "Theatret", hvor Welhaven henviser til de danske skuespilleres kunstneriske dyktighet i motsetning til de uskolerte norske. Wergeland fortsetter imidlertid sin polemikk.

  • Henrik Wergeland utgir For Almuen nr. 6, Normandens Katechisme (som bl.a. inneholder den såkalte Småguttenes nasjonalsang, Vi ere een Nation, Vi med), samtidig med farsen Om Smag og Behag man ikke disputere. I  den lar han satiren gå ut over  tidens danomani, det danskspråklige Christiania Theater og Welhaven-partiets (den såkalte "troppens") angivelige forakt for norsk språk og diktning.

    Welhavens motangrep mot Wergeland blir trykt i mars/–april. Og Wergeland svarer.

  • Henrik Wergeland følger sine foreldre og søsteren Camilla i et selskap der også erkefienden Welhaven er til stede. Welhaven har i juli utgitt en sterkt nedsettende bok med tittelen Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste, og da bladet Vidar begynner å komme ut i august, starter Wergeland der en serie kritiske innlegg mot Welhaven-kretsens danomani. Men noe direkte svar i bokform gir han ikke; det tar hans far seg av i boken med den lange tittelen, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesi og Karakteer. En æsthetisk-polemisk Afhandling foranlediget ved J. S.

  • Camilla Wergeland er på utflukt til Bygdøy, som kalles Ladegårdsøyen, sammen med familien Herre. Hun har på seg en hvit drakt med gullinnvirket belte og en stor og flott stråhatt med gule bånd, det som kalles en sveitserhatt. De ror med båt, herrene slentrer når de kommer i land, måltidet blir kanskje litt stivt, men så begynner lekene, og stemningen blir litt lettere.

  • Nicolai Wergeland går i disputt med dikteren Welhaven og hans venner. Han går hardt ut, med å oppfordre til at  Welhavens dikt "Norges Dæmring" offentlig brennes.

  • Oehlenschläger, den danske dikteren, er på besøk i Norge. Han er først i Christiania, hvor det er store festligheter til hans ære. Så reiser han videre til Bergen. Wergeland liker ikke dikteren, og ikke at han blir så bejublet. Han skriver kritiske artikler i pressen. Det første møtet mellom Oehlenschläger og Welhaven er heller ikke vellykket.

  • Camilla Wergeland er denne sommeren på besøk hos sin søster Augusta og hennes familie på Suldal prestegård på Vestlandet sammen med foreldrene. På veien stopper de i Christiania, og der møter de Welhaven.

  • Camilla Wergeland (Collett) har vært på Vestlandet for å besøke sin søster Augusta og hennes mann Edvard Vedøe samen med sine foreldre. Straks hun er tilbake i hovedstaden, tar Welhaven kontakt med henne. Han klarer ikke å holde seg borte. De to diskuterer hvorvidt mannen er kvinnen intellektuelt overlegen. Han mener ja, hun mener nei. Det bare virker sånn -- det har med oppdragelse å gjøre, hevder hun. Som bevis anfører hun at hennes far presten alltid syns at blant konfirmantene er det jentene som er smartere enn guttene.

  • Johan Sebastian Welhaven kommenterer et smykke Camilla Wergeland bærer om halsen når hun er i selskap. Det er et tungt kors av jern. Han syns det er for stort, og altfor for massivt. Han kommenterer mens andre hører på at han ikke kan forstå hvordan hun kan gå med noe slikt. Voksperler derimot, det kan han like, han vet ikke noe vakrere enn når slike perler smelter sammen med en blendende damehals.

  • I Christiania blusser koleraepidemien fra forrige høst opp igjen. 1500 personer blir angepet. 817 dør. De elendige boforholdene blant almuen gjør at smitten brer seg raskt. Den kommer fra Drammen, ingenting blir gjort for å stanse sykdommen. Welhaven har sin studenthybel i naborommet til en bolig som blir benyttet som lasarett, og kloakken herfra passerer rett forbi rommet hans. Han er redd for å krepere, for han er ikke i særlig god form selv etter en harde vinteren. Men han kan ikke flytte, for han skylder husverten penger.

  • Camilla Collett sitter på prestegården på Eidsvold og skriver til sin bror Oscar, som er i ferd med å avslutte sin militære utdanning i Christiania. Der er han gjest hos familien Herre - og til dem kommer også Johan Sebastian Welhaven. Camilla vil vite om Oscar har truffet ham. I så fall misunner hun ham, for hun tror at å være i nærheten av Welhaven vil kunne bety det samme som å kunne suge honning fra ham. Han tenker så klart, uttrykker seg så glimrende. Hun syns det er trist at brødrene hennes snakker så dårlig om ham. Hun vet ikke om Oscar deler brødrenes oppfatning.

     

  • Henrik Wergeland er 25 år gammel og samler bygdeungdommen (dvs. unge gutter) i Eidsvold til gratis undervisning i regning, skrivning, grammatikk, historie og geografi. Til våren skal hans andre store diktsamling, Digte, utkomme.

  • Johan Sebastian Welhaven er en 27 år gammel bergenser som utgir sitt første større lyriske arbeid, Norges Dæmring. Det inneholder 76 sonetter der Welhaven går ut mot et åndsfattig Norge han tydeligvis ikke har mye til overs for. Boka er et kampskrift, og får ikke bare patriotene, men også mange andre til å se rødt. Trønderne blir f.eks mektig vrede over den måten de er omtalt på. Nicolai Wergeland rykker ut, han mener at Welhavens skrift var verdig til å kastes på bålet. Noen iverksetter også brenning. Mange involverer seg etter hvert.

  • Henrik Wergeland utgir skuespillet Papegøien. Det er skrevet av hans «halvbror» Siful Sifadda, og utgjør en krysning av farsemoralitet og eventyrspill som svar på Welhavens polemikk mot ham i Morgenbladet. Her dukker det bl.a. opp en Welhaven-liknende karakter ved navn Polemikkel Poetikkel, som er leder for en kobbel av «Bagateller», også karakterisert som «Vehikler», «Polemikler» og «Æsthetikler». Både Norges Dæmring og Stumpefeiden hører til referansene.

  • Johan Sebastian Welhaven oppholder seg et år i Danmark for å studere estetikk, litteraturhistorie og filosofi.

  • Camilla Wergeland skriver til sin bror Oscar, som for øyeblikket befinner seg i losji hos fru Engvoldsen ved bryggesporen i Bergen, om hvor forferdelig julen hjemme på prestegården på Eidsvold har vært. Men nå er hun heldigvis kommet til Christiania, og det betyr ball og selskapeligheter hver eneste kveld. Hun føler seg lykkelig og stimulert, det har gått opp for henne hvor viktig det er for henne å ha interessante mennesker å snakke med. Det finner hun ikke på prestegården på Eidsvold.

  • Camilla Wergeland bryter ut av isolasjonen på Eidsvold og reiser sammen med Emilie Diriks til Christiania for å gå på fredagsball på Lyceet. Hun holder ikke ut å ikke vite om de stygge ryktene hun har hørt om Welhaven er sanne. Vognen farer frem gjennom granskogen, og de to unge jentene synger av full hals, oppspilte over å komme til byen. Hos familien Herre, hvor sønnen i huset, Bernhard, også er forelsket i henne, får Camilla klarhet i at Welhaven hadde blitt rasende da han får referert ryktene som går om ham, og at han har bedyret sin uskyld.

  • Camilla Wergeland bryter ut av isolasjonen på Eidsvold og reiser sammen med en venninne til Christiania for å gå på fredagsball på Lyceet. Hun holder ikke ut å ikke vite om ryktene hun har hørt om Welhaven er sanne. Vognen farer frem gjennom granskogen, og de to unge jentene synger av full hals, oppspilte over å komme til byen. Hos familien Herre får Camilla klarhet i at Welhaven hadde blitt rasende da han får referert ryktene som går om ham, og at han har bedyret sin uskyld. Han engasjerer Camilla en gang på ballet, men da er hun opptatt.

  • Camilla Wergeland er kommet tilbake til Eidsvold etter Christianiabesøket nå. Venninnen hennes, Emilie, sto og stirret ut av vinduet, ut i den grå luften, da hun dro. Hun var hjemme klokken halv ti på kvelden, skriver hun, «saa forfrossen som man efter et saadant uvenligt snedrivende Veir, med kold Mad og den meest afkjølende Lecture, kan være. Henrik sendte mig nemlig et Exemplar af den nys udkomne Critik over Dæmringen indpakket med til Fader.» Det er Hans kritikk av Welhavens Norges Dæmring hun har lest på kjøreturen. Men hun klarte ikke lese den ut. Det gjorde for vondt.

  • Camilla Wergeland (Collett) har en elendig sommer på prestegården på Eidsvold. Faren er mer innesluttet og bitter enn noen sinne, og holder seg mest for seg selv og planlegger angrep på Welhaven og hans meningsfeller. Welhaven på sin side har foreslått overfor Camilla at de to skal leve som en slags søsken, og ikke i et erotisk forhold. Det er Camilla absolutt ikke enig i. Hun fatter ikke hva som skal være poenget med at han skal kjempe mot sitt begjær for henne, slik han så livlig beskriver i sine brev at han gjør. Hun er såret og fortvilet og vil bare dø.

  • Johan Sebastian Welhaven utgir sonetterekken Norges Dæmring, der han dårlig kamuflert omtaler Wergeland som Pøbelhøvding og tar kraftig avstand fra hans nasjonale ideologi. Wergeland svarer med en rekke avisinnlegg og (30. mars 1835) Forsvar for det norske Folk, med et Tillæg 10. april samme år. Også satirikeren Siful lar seg inspirere: Farsen Papegøjen, et Fastelavnsriis af Siful Sifadda utkommer 5. februar ved den dansk-norske Johan Dahls forlag.

  • Camilla Wergeland tar opp igjen skriveprosjektet om sitt forhold til Welhaven. Hun forteller det som har skjedd fra da hun startet sine opptegnelser i 1833 og frem til det som har skjedd mellom dem nå i vår. Hun starter med å kartlegge premissene for skrivingen: Hun har innsett at han ikke elsker henne. Det var et søtt bedrag, men det var dyrt betalt. Nå vil hun skrive for å granske sitt eget følelseslivs historie. Hun vil sikre seg mot at noe liknende skal kunne skje i fremtiden. Hun vil ikke en gang til la sine ønsker og forventninger bedra henne.

  • Johan Sebastian Welhaven oppholder seg et år i Tyskland og frankrike for å studere estetikk, litteraturhistorie og filosofi. Han skriver et brev til Camilla Collett der han kaller henne sin "søde, selsomme Veninde".

  • Johan Sebastian Welhaven reiser til Paris. Kvelden før han drar, tar han farvel med Camilla Wergeland. Hun har lenge ønsket seg en fornuftig samtale med ham. Det er igjen Bernhard Herre som er budbringer. Hun har vært på besøk hos hans familie, og han følger henne hjem. Han kan fortelle at Welhaven føler seg svært ulykkelig i forholdet til henne. Det viser seg at Welhaven venter, og mens Bernhard henter ham, sitter Camilla på en frossen jordhaug med albuene på knærne og hånden under haken. Pusten er kort og huggende, og øynene er fuktige uten at det kommer tårer.

  • Johan Sebastian Welhaven holder en serie universitetsforelesninger som samler mange tihørere i Christiania. Med tiden skal han komme til å få stilling som professor i filosofi. Han har tidligere forsøkt seg på teologistudiet uten særlig hell. Det er i disse årene som student ved universitetet Welhaven blir Wergelands hardeste motstander i den kulturstriden som bygger seg opp.

  • Johan Sebastian Welhaven har vært på ball og truffet sin elskede Ida Kjerulf. Denne morgenen griper han fatt fjærpennen sin og skriver til henne. Han har mange forvirrende tanker om seg selv og sitt kompliserte kjærlighetsliv som han må få satt ord på - det føles som om han har hodepine.Det ligger noe her som har med kjærlighet å gjøre, og som han tror han kan være den rette til å finne ut av.

  • Johan Sebastian Welhaven oppfordrer om høsten Ida Kjerulf til ål bli kjent med Camilla Wergeland, som er i byen. Det plager ham at Camilla lurer på dem når han og Ida en sjelden gang møtes på ball. Dessuten holder andre øye med ham og Camilla, fordi det gamle ryktet om deres forhold har våknet til liv igjen. Han vil derfor forsøke å snakke med Camilla, som han mener fortsatt er forelsket i ham. Han ber Ida om å få lov til å fortelle Camilla om at de har forlovet seg. Camilla sammen med venninnen Emilie Diriks invitert av Ida Kjerulf til hennes bestefars gård Grini utenfor Kristiania.

  • I Kristiania begynner tilstanden blant de som heier på norskheten å bli roligere nå enn den var ved begynnelsen av tiåret. Wergeland er blitt tammere, og opinionen begynner å dreie mer i retning av Intelligenspartiet.

  • Camilla Wergeland har endelig fått skrevet sine opptegnelser fra ungdomsårene ferdig. De ligger i et svart skrin på hennes kommode, den minner ikke så rent lite om en likkiste, nå sender hun dem til Jonas. Det føles som er stor lettelse. Han får gjøre hva han vil med dem, skriver hun. Brevene fra Welhaven er så vakre at hun tipper at han ikke kommer til å tilintetgjøre dem. I morgen tror hun at hun kommer til å føle fred og velsignelse i rommet. Og Jonas leser alt, og han brenner ikke noe av det.

  • Johan Sebastian Welhaven har nå godt håp å få en lektorstilling i filosofi ved Universitetet i Christiania. Det er gode nyheter, for hennes familie, særlig moren, syns ikke at han er et passende parti for hans elskede Ida. Men med kjærlighetslivet går det likevel slett ikke bra. Han er så ulykkelig. Han skriver til sin elskede Ida:

     

  • Johan Sebastian Welhaven skriver til sin elskede Ida Kjerulf, som er svært syk, og som av sine foreldre ikke får lov til å treffe ham:

    «Da jeg Søndags Morgen, under Hanegalet, faldt i Søvn, drømte jeg, hvad der kun eengang for mig var virkeligt, og hvad jeg aldrig før har drømt - jeg drømte at jeg kyssede Dem.

  • Johan Sebastian Welhaven skriver et langt brev til sin Ida der han forklarer for henne hvordan han føler seg, og hvor vanskelig det er for ham å være blant mennesker, som han føler ikke forstår ham. Alt han vil, er å være hos henne. Han skriver:

  • Johan Sebastian Welhaven skriver til Ida:

     

    «Torsdag - Formiddag

     

  • Johan Sebastian Welhaven skriver til sin elskede Ida. Utenfor vinduet ser han legene hennes, som han kjenner fra studietiden, kjøre forbi på vei til  sykevisitt hos henne i Bakkehuset: «I August vil min Udnævnelse komme, omtrent i de Dage da det rette klare Sommerveir, efter alle Spaadomme, først skal begynde, og til den Tid maa du atter samle Kræfter.

    Der er da Meget at overtænke og Meget at takke Gud for. I os er Kjærlighedens reneste og stærkeste Liv udspiret og dette er dog vor høieste Lykke.

  • I dag er vært rått og grått i Christiania. Johan Sebastian Welhven skriver til sin forlovede Ida:

    «Veiret er raat, Solstraalen kæmper idelig med de sorte Skyer. Lyset vil dog vist idag vinde Seier og Himlen blive klarere. Hvad skal jeg sige dig om Kampen i mit Indre, hvor Angst og Haab saa hæftigt mødes og vexler? Jeg seer ligesom ned i mit Væsens Grundkilder og maaler Dybet der. Naar man saaledes er ene med sig selv i Sorgen, da faaer man vide hvad man er og hvad man kan. Modet vil ikke forlade mig. Haabet og Tilliden er stærkest.

  • I sitt brev til forloveen Ida skrive Johan Sebstian Welhaven i dag, som er en mandag:

    «Mandag Aften I Fru Hjelms Fredagsbulletin stod der at du var «temmelig mat», Løverdag fik jeg ingen Underretning, og Søndag Formiddag da vor Veninde gik forbi, syntes jeg, at hun saae op til mig med mismodige og mørke Miner. Da blev jeg angst om Hjertet og jeg grublede mig md i mit aller sorteste Hjørne.

    Jeg stirrede paa din Bolig - O, hvor længselsfuldt, og med saa megen Lidelse! Jeg kunde Intet nyde og jeg følte en tyngende Kval ved ethvert Aandedræt.

  • I dag skriver Johan Sebastian Welhaven skriver til sin hemmelig forlovede Ida: «Min Eneste Ja du er min Eneste, saa høit elsket, saa uforglemmelig indskrevet i mit Hjerte. Ak, var der Lægedom i mine Sukke og i mine brændende Bønner!

    l aften har jeg kunnet græde, og jeg har bedet til Gud ligesaa inderligt som da jeg var et sorgfrit Barn. ,Jeg veed ikke hvorledes jeg er kommet hjem fra Hjelms; thi jeg gik som i en Drøm, min Sjæl var indesluttet i dit syge Bryst og leed usigelig Kummer.

  • Johan Sebastian Welhaven skriver til Ida:

     

    «I Alt hvad der kommer fra dig, min Ida, er der et eget Trylleri; saaledes danne ogsaa dine zirligt henilende Linier en styrkende Talisman. Jeg har lagt den til mit Hjerte og følt mig meget lettet derved. Naar Himlen blot giver mig dig tilbage, da kan ingen Mislyd blande sig i min Tilfredshed, da kan jeg med et udeelt Sind takke Gud, selv for mine Lidelser.

     

  • August: Johan Sebastian Welhaven skriver til Ida Kjerulf, sin elskede som han har vært hemmelig forlovet med siden 1837.

    Han bor på en hyebel i Pilestredet 4 i Kristiania, med utsikt til Kjerulf-familiens hus «Bakkehuset». Foreldrene hennes er midlertid imot forbindelsen med den unge Welhaven, som ikke har noen fast stilling.

    Det er først når Ida blir dødelig syk sommeren 1840, at foreldrene kommer til å godkjenne forlovelsen melom de unge. Etter at Ida dør, kommer Welhaven til å flytte inn i Bakkehuset, hvor han kommer til å bli betraktet som et medlem av familien

  • I dag skriver Welhaven til Ida:

    «Den mindste Lindring, Himlen sender dig kaster ogsaa et velgjørende Sollys i mit Indre. O, min Sjæl er hos dig i hvert Nu og kæmper med Gud. Jeg har aldrig følt hvad jeg nu føler. Just i mit Bryst bærer jeg hidtil ukjendte Smerter; men jeg har ogsaa Øie blikke, hvori Haabet hilser mig som en Forvisning, og som et helligt Løfte ovenfra. Jeg skal atter holde dig i mine Arme og gjennemleve

  • Johan Sebastian Welhaven er gjest i et hyggelig familieselskap i familien til Bernhard Dunker på bevertningsstedet Karenslyst på Bygdø. Familiefaren, som er Vilhelmine Ullmans far og vanligvis har vært kjent som en vanskelig, men begavet mann, har hatt hell med sine forretninger knyttet til produksjon av krom, og er nesten ikke til å kjenne igjen for tiden; blid, gavmild og omgjengelig. Vilhelmine, som i familien blir kalt Mina, har giftet seg med sin Axel Ullman, og fått en sønn. Hun er 24 år gammel nå.

  • Henrik Wergeland blir i dag i statsråd ansatt som norsk riksarkivar i Christiania. I samme statsråd blir hans erkefiende Johan Sebastian Welhaven ansatt som lektor i fliosofi ved Universitetet.

  • Adolph Tidemand er blitt 28 år gammel og vender hjem til Norge. Målet hans er å slå seg frem i Christiania som billedkunstner. Foreløpig ser det  ganske lovende ut; han har fått bestilling på en altertavle til Vår Frelsers kirke, det er et oppdrag som vil kunne komme til å trygge hans økonomi.

    Men vel hjemme i Norge blir han møtt med et uventet krav: Christiania Kunstforenings direksjon, som disponerer midlene som er innsamlet til formålet, forlanger at altertavlen skal utføres i Roma, eller i det minste i Tyskland. Dette  oppfatter Tidemand som en mistillitserklæring.

  • Johan Sebastian Welhaven gifter seg med Josephine Bidoulac i Christiania. Han er 37 år gammel, hun er 32, og datter av en fransk innvandrer til Danmark; faren hennes er språklærer. Josephine hører til venninneflokken Bastian har hatt i ungdommen, da han var mest sammen med sine søster Maren og skolekammeraten Michael Sars - de to har giftet seg med hverandre. Josephine er en lilig, intellient og pratsom kvinne. Hennes brev til ham vitner som stor kjærlighet. Hun skal komme til å bli en viktig diplomat i Bastians forrhold til Camilla Collett.

  • Johan Sebastian Welhaven blir utnevnt til professor i filosofi ved Christiania universitet. Han er 39 år gammel nå, og har vært gift i litt over et år med franske Josephine nå. De har fått en liten datter, Ida, som ble døpt i juni. Han og Josephine skal komme til å få to barn til i årene som kommer. Og Josephine kommer til å bli en kraftfull, klok og lojal livspartner for ham. Det er hun som kommer til å ta initiativet til at han og Camilla Collett kan gjenoppta kontakten etter deres langstrakte og smertefulle kjærlighetshistorie.

  • Johan Sebastian Welhaven oppholder seg i København et år for å studere litteraturhistorie. Han er 33 år gammel.

  • Johan Sebastian Welhaven flytter med sin familie inn i Nyhavn nr 274 i København. På Kongens Nytorv bor Welhavens kunstnervenn Jørgen Roed. Han treffer også mange andre kunstnere 

  • Adolph Tidemand, som nå er 34 år gammel, maler bildet Haugianerne. (Om fire år kommer han til å male en ny versjon av bildet på oppdrag fra Nasjonalgalleriet. )

  • Camilla Collett, som nå er 39 år gammel, skriver til Welhavens kone Josephine, som forsøker å få i stand en forsoning mellom de to. Det fremkommer av brevet at Josephine har hevdet at Welhaven aldri var virkelig forelsket i Camilla, men at han han drev sitt spill med henne på grunn av hennes familietilhørighet med Henrik og Nicolai Wergeland. Dette syns Camilla er uhørte tanker. Men hun ber om at hun og Josephine må legge dette bak seg nå, og aldri mer snakke om Welhaven. Og hun må heller ikke nevne for ham at Camilla har skrevet dette brevet til henne. De er tross alt venninner.

  • Johan Sebastian Welhaven reiser til Roma. På veien stopper han i København, som er en by han føler seg hjemme i; her har han vært mye. Som dikter er han nesten glemt nå. I Kristiania er man delt i to leire; Welhaven som den konservative og Bjørnstjerne Bjørnson som den radikale. Han er over femti år gammel - og gammel for alderen. Helsen er ikke god. Og reisen blir i grunnen en skuffelse for ham. Han skriver dagbok på reisen, den er ført i en hektisk, impresjonistisk stil. Han er amper, og irriterer seg over mye av det han opplever.

  • Johan Sebastian Welhaven er kommet til Roma. Han ankom i går - og i dag skriver dansken Vilhelm Bissen hjem i et brev at nordmannen går omkring og rakker ned på Italia det beste han kunne. Bissen syns disse nordmennene må være pokker så godt vant hjemmefra når de ikke syns det er vakkert her i Italia. Welhaven er i det hele tatt i et bistert humør.

  • Johan Sebastian Welhaven besøker Peterskirken i Roma. Sammen med noen dansker bestiger han kuppelen. Han kikker ned på de små menneskene der nede og legger merke til deres skjeve gang. Om ettermiddagen kjører de ut til villaene Stuart og Melbini. Wehaven merker seg tørt at det fins pinjer og sypresser her. Men han har lite til overs for slettens formløse vidde, og «Farvens Tørhed og Bleghed.» Men kransen av fjell syns han er vakker. På hjemveien møter de paven. Welhaven syns han har et vakkert og blidt ansikt. Paven velsigner dem. 

  • Johan Sebastian Welhaven er på sin Italiareise kommet til Napoli. Han står opp klokken fem om morgenen, betaler for seg på vertshuset og går til dampskipet. Det blåser kraftig opp når han er kommet om bord. Han betrakter fiskerbåtene i den sterke vinden. Etter hvert bryter det ut et fryktelig vær med storm, regn og lyn.

  • Johan Sebastian Welhaven er ankommet Sorrento. Været er i ferd med å bli dårligere igjen. Det blåser, lyner og tordner. Det er en forferdelig kveld, noterer han i dagboken sin. Vesuv gløder i det fjerne, sterkere enn ellers. Om natten faller det snø på fjellene. Han reiser videre i lukket vogn.

  • Johan Sebastian Welhavens kone Josephine forsøker å få i stand en forsoning mellom ham og Camilla Collett.

  • Johan Sebastian Welhavens kone Josephine hjelper til med å få i stand en forsoning mellom ham og Camilla Collett. Johan Sebastian selv skriver et brev til Camilla der det tydelig fremgår at han har vært fengslet av henne den gangen da de var unge, men at han aldri våget spranget, enda det et par ganger var nære på. Tvert imot kom han den gangen mer og mer inn i et bittert motsetningsforhold til hennes far og bror. Det gjaldt særlig synet på dikterkunst og politikk, og det vil i grunnen si alle de brennende spørsmål som var oppe i tida den gangen.

  • Christian Krohg er snart ni år gammel. Moren hans er nylig død. Han har aldri sloss, for han har ingen bror, og er alltid sammen med sine søstre og deres venninner, og det blir man ingen slåsskjempe av. De fleste guttene i gaten der han vokser opp i i Christianias bedre strøk er eldre enn ham.

  • Johan Sebastian Welhaven, som nå er blitt 61 år gammel, har på grunn av sykdom blitt nødt til å trekke seg fra sitt professorat i filosofi ved Universitetet i Christiania. Regjeringen har foreslått en pensjon på 1200 spesidaler i året for ham, men det er blitt nedstemt i Stortinget - resultatet er blitt 800 spesidaler. I kveld opplever han at et tog av studenter marsjerer til hans hjem på Drammensveien for å vise sin sympati. Der fremfører de et hyllingsdikt som Bjørnstjerne Bjørnson har skrevet.

  • Johan Sebastian Welhaven skriver et indignert innlegg i Kristinia-avisen Aftenbladet der har på det skarpeste motsier en antydning som den bergenske Lorentz Dieterichson har gjort om at Welhaven og Wergeland var omgangsvenner i den tiden de var studenter i Kristiania. Det er slett ikke sant, hevder han. Welhaven er kjent som en uvanlig sarkastisk mann, som snakker høyt og gjerne, og som ofte skaffer seg uvenner på grunn av sin evne til å rette velformulerte stikk mot alle han har noe i mot. Som foreleser ved universitetet er han veltalende og intens, om enn litt maniert.

  • Johan Sebastian Welhaven dør som 66-åring i Kristiania. de siste ti årene av livet har han lidd av sykdommen Parkinsons.

  • I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:

    "I går aftes gikk jeg en tur – en lang tur – sammen med overlærer Sylow (*?*) og rektor Nygård, og da fik jeg høre, hvilket fint gemyt min kjære rektor har, hvilken forstand på Guds ord. Nei, hvor det var godt at høre. Vi kom til at tale om tro og viden, om den moderne ånd, naturvidenskaben ligeoverfor åbenbaringen.

  • Johan Sebastian Welhavens lillesøster Maren holder litterære salonger i Kristiania, og her er Amalie Müller invitert. Hun giftet seg i sin tid med en av Sebastians beste venner i Bergen, og fikk etternavnet Sars. Som gammel skal hun kommer til å holde litterære salonger i Kristiania. Dit skal Amalie bli invitert. Maren skal komme til å erkære at hun ikke hadde hatt noe imot at hennes sønn professoren giftet seg med Amalie. Det er ikke sikkert at professoren selv hadde hatt noe større imot det heller. Men Amalie ler det vekk.

  • Camilla Collett skriver i det danske tidsskriftet Tilskueren om et minne hun har fra sitt møte med H.C. Andersen, fra tiden da hun var kommet som enke til København med to sønner for å finne seg til rette i sin nye tilværelse. Hun hadde den gangen fått med seg et introduksjonsbrev fra Welhavens kone, som hun skulle overrekke den berømte dikteren.

  • Camilla Collett er 82 år gammel nå, og har bare noen uker igjen å leve. Hun skriver en tekst om sin bror Henrik Wergeland. Nå er det 50 år siden han døde. Hun avslutter teksten slik:

    "Ak, min Broder, her i Livet var ingen Forstaaelse mulig; men jeg skal gjøre alt - alt - for at afsone den Sorg, jeg har forvoldt dig".

    Det smerter Camilla dypt at hennes bror, som hun elsket, kunne ha hatt grunn til å tro at hun hadde sviktet familielojaliteten - og dermed også ham.

  • I Kristiania kan man i dag i Aftenpostens morgennummer lese en usignert (oversatt) artikkel med tittelen «Nervøse Kvinder». Det er en kommentar til nyere trender innen forståelsen av kvinnenaturen, og dessuten en presentasjon av boken Das nervöse Weib av den tyske psykiateren Albert Woll (f. 1862). Artikkelen har en temmelig ironisk tone. Den åpner slik:

    «Engang, da man endnu ikke gaves nogen sociale Problemer og lignende Behagelige Ting, kom nogle vise Mænd på den Tanke, at drøfte i et Møte hvad slags Væsen Kvinden egentlig var.