Camilla Wergeland tar opp igjen skriveprosjektet om sitt kompliserte forhold til Welhaven

Camilla Wergeland tar opp igjen skriveprosjektet om sitt forhold til Welhaven. Hun forteller det som har skjedd fra da hun startet sine opptegnelser i 1833 og frem til det som har skjedd mellom dem nå i vår.

Hun starter med å kartlegge premissene for skrivingen: Hun har innsett at han ikke elsker henne. Det var et søtt bedrag, men det var dyrt betalt, skriver hun. Nå vil hun skrive for å granske sitt eget følelseslivs historie. Hun vil sikre seg mot at noe liknende skal kunne skje i fremtiden. Hun vil ikke en gang til la sine ønsker og forventninger bedra henne. Derfor må hun bruke sin erfaring til å lære seg selv å kjenne, slår hun fast. Hun må oppdra seg selv, og skrivingen er det beste middelet til dette.

Men hun forventer at dette prosjektet vil by på to ulike utfordringer: følelsesmessige og estetiske. Det kommer til å bli smertefullt å rippe opp i de gamle minnene, tror hun. Og teksten kommer nok til å bli dunkel og forvirret, fordi hennes eget sinn er så dunkelt og forvirret. Men hun vil skape en tro skildring over sitt indre liv slik det var den gangen, og hun diskuterer med seg selv hvordan dette kan oppnås. Dersom hun fordyper seg i tanker og følelser, kommer teksten til å bli motsetningsfylt og forvirret, tror hun, og hun kommer antakelig til å bli fristet til å pynte på det hele for å skape klarhet. Men klarheten er usann, og sannheten er at hennes indre er forvirret, og at forvirringen kan ikke uttrykkes direkte. Derfor bestemmer hun seg for å la begivenhetene tale for seg selv, uten å utbrodere sine egne reaksjoner. Ved kun å gjengi hendelser vil teksten bli mest mulig sann, tror hun.