Camilla Wergeland (Collett) har en elendig sommer på prestegården på Eidsvold. Faren, presten Nicolai Wergeland, er mer innesluttet og bitter enn noen sinne. Han holder seg mest for seg selv mens han planlegger angrep på Welhaven og hans meningsfeller.
Welhaven på sin side har foreslått overfor Camilla at de to skal leve som en slags søsken, og ikke i et romantisk forhold. Det er Camilla absolutt ikke enig i; hun fatter ikke hva som skal være poenget med at han skal kjempe mot sitt begjær for henne, slik han så livlig beskriver i sine brev at han gjør. Hun er såret og fortvilet og vil bare dø.
Hvis hun ikke hadde hatt naturen, skogen, ridningen, er det ikke godt å vite hvordan det hadde gått med henne, skriver hun i brev ti sin venninne Emilie Diriks. Hun elsker å ri.
Ustvedt, Y. (1994). Henrik Wergeland: en biografi. Oslo, Gyldendal. s. 262
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062005022 og
Collett, C., Amundsen, L., & Collett, P. J. (1930). Dagbøker og breve : [2] : Breve fra Ungdomsaarene / Camilla Collett (Vol. [2]). Oslo: Gyldendal.