Camilla Wergeland har hørt stygge rykter om Welhaven, og reiser sammen med Emilie Diriks til Christiania for å gå på fredagsball på Lyceet

Camilla Wergeland bryter ut av isolasjonen på Eidsvold og reiser sammen med sin kjære venninne og fortrolige Emilie Diriks til Christiania for å gå på fredagsball på Lyceet. Hun holder ikke ut å ikke vite om de stygge ryktene hun har hørt om Welhaven er sanne.

Vognen farer frem gjennom granskogen, og de to unge jentene synger av full hals, oppspilte over å komme til byen. Hos familien Herre, hvor sønnen i huset, Bernhard, også er forelsket i henne, får Camilla klarhet i at Welhaven har blitt rasende da han får referert ryktene som går om ham, og at han har bedyret sin uskyld. Han engasjerer Camilla en gang på ballet, men da er hun opptatt. Og når de siden møtes hos Herres, skjer det forferdelige at Camilla nesten mister skjørtet mens han ser på.

Bastian, som Welhaven kalles, underholder selskapet med å fortelle om slanger og apekatter Han viser hvordan slanger ruller med øynene, men Camilla overser han.

Siden skal Bastian komme til å innrømme at han har behandlet henne så kjølig fordi hun gjorde så voldsomt inntrykk på ham, og han skal også komme til å skrive et dikt om hvilket inntrykk den vakre prestedatteren gjør når hun ankommer et rom full av selskapskledte mennesker.

Camilla deltar også i andre deler av selskapslivet også denne våren, hun spiller blant annet komedie med mel i ansiktet og håret i uorden, og det liker Welhaven dårlig. Han  ber henne slutte med slikt, hun vekker oppsikt med sin oppførsel mener han, hele byen snakker om henne.

I løpet av våren kommer han med et forslag til henne: han tilbyr henne at de to kan ha et vakkert søskenforhold. Siden skal han komme til å kalle det Wahlverwandtschaft, etter Goethes roman, hvor tiltrekningen mellom mann og kvinne sammenliknes med kjemiske prosesser, stoffer som reagerer når de føres sammen. Lidenskapen må tuktes, hevder han; han ønsker ingen borgerlige bånd mellom dem, men en hemmelig og uerotisk, uforpliktende forbindelse. Camilla er ikke overbevist.

De to skal komme til å bruke de kommende to årene på å forhandle om forholdet, inntil kontakten blir brutt i 1837. Camilla skal komme til å ta vare på brevene fra Welhaven hele resten av livet, mens han på sine eldre dager skal velge å brenne det meste av sin korrespondanse. Han skal heller ikke komme til å skrive sine erindringer. Men det gjør Camilla.

I et brev til sin venninne Emilie, som bor i Grendsen i Kristiania, skriver hun om hvordan hun har stått en hel formiddag og skåret smørbrød til femti -seksti personer som kommer på besøk til familien hun bor hos denne kvelden. I går så hun Welhaven, kan hun fortelle. Han sto ved rekkverket. Hun gikk forbi ham uten å snu på hodet - men øynene hennes er i stand til å se uten at hun trenger å bevege hodet, kan hun forsikre.

Da Camilla var kommet ned i gangen og sto og ventet på vognen, kom han ned trappen mot henne, men hun snudde seg ikke mot ham før han begynte å snakke til henne. Så lite elskverdig, så frastøtende som i går syns hun ikke hun har sett ham før. De vekslet noen intetsigende ord om bøker de har lest. Uten å løfte på hatten gikk han lenger inn i gangen, og ble stående der og stirre de forbipasserende inn i ansiktene. Og så gikk han uten å hilse. Hun tipper at det fryktelige humøret hans skyldes anmeldelsene av Norges Dæmring, som ikke har svart til forventningene.

Dette møtet med ham går veldig inn på Camilla. De gamle tankene henne om forsmådd vennskap får ny næring.

Hun skriver: «Ak var jeg fød mere letsindig, det er en sørgelig Bestandighed i mine Følelser, og før kunde man rive dette Hjerte ud end den Hengivenhed det engang har fattet. Det er til Straf fordi jeg ikke er istand til at føle hvad man kalder den Kjerlighed, Du veed hvilken jeg mener.» Det er lenge siden hun har gått så trist til sengs, skriver hun. Lenge lå hun og tenkte, hun fikk ikke sove. Men så grep til hun til det eneste hun vet om som kan hjelpe; å be. Og da sovnet hun før hun hadde fått endt sin bønn.