Johan Sebastian Welhaven kommenterer et smykke Camilla Wergeland bærer om halsen når hun er i selskap. Han kan ikke forstå hvordan hun kan gå med noe slikt.

Johan Sebastian Welhaven og Camilla Wergeland treffer hverandre i et selskap. Welhaven kommenterer et smykke Camilla bærer om halsen; et tungt kors av jern. Han syns det er for stort, og altfor for massivt, og kommenterer, mens andre hører på, at han ikke kan forstå hvordan hun kan gå med noe slikt. Voksperler derimot, det kan han like, slår han fast. Han vet ikke noe vakrere enn når slike perler smelter sammen med en blendende damehals.

Etter dette slutter Camilla å bruke det tunge smykket, og hun blir besatt av å vaske seg. Vaskingen blir en drift, en lidenskap for henne. Hun er sikker på at halsen blir hvitere av vaskingen.Venninnen hennes, Emilie Diriks, skal siden komme til å kommentere at hun trodde Camilla ville komme til å dø i en vaskebalje.

Siden kommenterer Welhaven også et portrett som maleren Jacob Munch nylig har malt av Camilla. Han syns det er mye å utsette på bildet; hun ser ut som om hun har kolera på det, syns han, og munnen hennes ser ut som om den ikke er til annet enn å spise med.

Når hun broderer, kommenterer han, etter at hun har forklart litt om broderiteknikken hun bruker, at han syns slikt fruentimmerarbeid må være uutholdelig kjedelig. Camilla svarer affektert at brodering er langsomt hentærende.

Siden skal hun komme til å skamme seg over denne kommentaren; at hun kunne fornekte det edle broderiet av en tåpelig frykt for å virke alminnelig i hans øyne.

Når hun reiser hjem til Eidsvold denne gangen, plager det henne at Welhaven nå tydeligvis har forstått at hun er forelsket i ham. Hun er redd for at han betrakter henne som om hun skulle være et stykke natur som han kan studere for å øke sin menneskekunnskap. Tanken på at hennes følelser skal bli råstoff for hans diktning skremmer henne.

Alt dette skriver hun om i brev og dagbøker.