Christian Krohg er snart ni år gammel. Moren hans er nylig død. Han forsøker å finne en venn.

Christian Krohg er snart ni år gammel. Moren hans er nylig død. Han har aldri sloss, for han har ingen bror, og er alltid sammen med sine søstre og deres venninner, og det blir man ingen slåsskjempe av. De fleste guttene i gaten der han vokser opp i i Christianias bedre strøk er eldre enn ham.

En dag han er sammen disse småjentene, sitter en av disse guttene, Flæsken, oppå en portstolpe og ropter der kommer'n Jentekristian - æ - bæh - hjelp meg å le att'n."Christian blir lei seg, og han vil finne seg en venn. Når det ikke går på noen annen måte, fordi alle er så hovne, beslutter han seg for å slåss med en. Han har nemlig hørt at da blir man bestevenner etterpå. Det er dessuten ingen som vil være venn med en gutt som ikke er "hvass", og for å være hvass, må man slåss.Han går og ser etter en han kan like, og nå treffer han Hjalmar Welhaven, Johan Sebastian Welhavens sønn, utenfor Universitetet. Han vil han gjerne være venn med. Han kommer dessuten ofte i gården der Christian bor, til sin onkel. Så han knytter de spinkle nevnene og stanser Hjalmar og spør om det er noe han vil. Hjalmar bare ler og hiver ham opp på gressplenen. Så gyver Christian løs på ham igjen, det går likedan, og slik fortsetter det tre, fire ganger. Så skilles de. Det blir ikke noe vennskap, for det har jo ikke vært noe virkelig slagsmål.

Christian går skuffet hjem, og nå har han fått en sorg til: han er råtten. Det har han ikke visst før. Hjalmar har jo ikke vært hverken større eller eldre enn ham selv.Om kvelden kommer Catharinus Bang på besøk. Han har observert hele hendelsen, og syns den har vært uhyre komisk, han forteller om den til Christians far.

Så blir det besluttet at Christian skal gå på skolen for å være sammen med andre gutter. Men der går det ikke så mye bedre. Nå vet han jo at han er råtten. Det er riktignok noen andre råtne gutter i klassen, men dem er det jo ikke mye moro med, og jenter vil han ikke være sammen med lenger. Dermed blir han gående mest alene, og blir sittende og klusse med sin tantes blyanter og vannfarger.Han maler noen nisser som spinger fort og har røde toppluer. Gamle Anne, tjenestepiken, blir imponert, og viser det til Christians far, som sitter og leser, og spør om det ikke kan komme til å bli en stor maler av meg. Men faren svarer at dette er noe som alle barn kan gjøre. Men på Christian gjør Annes ord dypt inntrykk, og etter dette sitter han ofte og tegner og maler.

Alt dette kommer Christian til å skrive om i en selvbiografisk tekst når han er en voksen mann.