Johan Ernst Welhaven dør. Det er et stort tap for sønnen Johan Sebastian.

Johan Ernst Welhaven, hospitalprest for de spedalske ved St Jørgens hospital i Bergen, dør. Det er et stort tap for sønnen Johan Sebastian, som blir kalt Bastian, som nå er 21 år gammel. Han har elsket denne faren så dypt som en sønn kan elske.

Faren har vært syk lenge, brevene fra ham har vært fulle av beskrivelser av problematisk vannlating, medisiner og legebesøk. Faren har betrodd seg mer og mer til sønnen. Han må ikke frykte - Gud vil hjelpe, har han forsikret. Han etterlater seg en stor barneflokk, blant dem Maren på femten og Elisabeth på tretten.

De to søstrene skal holde sammen hele livet, og blant annet bli en viktig kontakt for Amalie når hun siden slår seg ned i Christiania, hvor de kommer til å bringe med seg en bergensk ånd til hovedstadens kulturliv.

Det er faren som har lest med Bastian til teologistudiet, så nå må gutten klare seg på egenhånd. I Christiania kommer han til å leve i stor fattigdom i mange år mens han er student. Han skaffer seg litt innkomme ved privatundervisning og tegning, og helst hadde han nok villet bli billedkunstner. De første årene som student bruker han i det hele tatt mye tid på tegning og litografi.

Han tar ikke flere eksamener etter oppholdet i Bergen, antakelig på grunn av karaktertrekk som gjør at han har arbeidsvegring når det gjelder ting han ikke bryr seg om. Teologistudiet har han følt seg presset inn i av slektstyngde. Han blir imidlertid en sentral figur i Christianias studentmiljø.