Camilla Wergeland skriver til Emilie Diriks om sine tanker om Welhaven. Alt er komplisert mellom dem.

Camilla Wergeland skriver til sin gode og fortrolige venninne Emilie Diriks om sine tanker om Welhaven, som hun vet nå må ha fått hennes seneste brev, men som ikke har svart henne, selv om hun vet at han har sendt muntre brev til andre.

Det slår henne at hun og han aldri har den samme følelsen samtidig: når hun er munter, gjør det ham ergerlig, og når hun er nedstemt, gjør det ham oppløftet. Og det er samme sak for henne. Hun har nøye studert noen flekker på brevet hans, han hun fortelle. Hun har også slikket på dem, hun har kommet til at det nok ikke er hans blod, han har sølt, men derimot kaffe. Søt kaffe, faktisk. Han har altså drukket kaffe med sukker mens han har skrevet til henne, og i tankene holdt henne i armene og slik kjent savnet dypere, skriver hun.