Camilla Wergeland er på utflukt til Bygdøy sammen med familien Herre

Camilla Wergeland er på utflukt til Bygdøy, som kalles Ladegårdsøyen, sammen med familien Herre. Hun har på seg en hvit drakt med gullinnvirket belte og en stor og flott stråhatt med gule bånd, det som kalles en sveitserhatt. De ror med båt, herrene slentrer når de kommer i land, måltidet blir kanskje litt stivt, men så begynner lekene, og stemningen blir litt lettere. De unge leker tampen brenner, Welhaven morer seg med å gjemme gjenstander blant brennesler, han kaster hatten sin og tar overgivent Bernhard Herres polske lue på seg med en seiersikker mine, Camilla syns den kler ham strålende. Så leker de enke og enkemann, når Welhaven fanger Camilla, er grepet hans ganske lett, han tar ikke ordentlig tak sånn som de andre herrene. Etterpå danser de. På båtturen tilbake til byen begynner Welhaven å nynne en melodi, han synger med en så underlig og bløt stemme, flere stemmer i, Camilla kjenner hvordan den tunge nedslåttheten som så ofte skygger for gleden hennes når han er i nærheten, forsvinner. Hun føler seg så vel, de andre ber henne om å synge, hun velger Frithjofs farvel fra Esaias Tegners Frithjofs saga. Alle i båten kjenner historien om Frithjof som ikke får sin Ingeborg fordi han er uvenn med hennes bror. Welhaven synger duett med henne. Og et par som synger duett sammen, er så godt som forlovet, det er også noe alle vet. Men når de er tilbake hos familien Herre, kommer Nicolai og Henrik uventet på besøk. Ved bordet blir stemningen tung. Og når Camilla siden byr Welhaven opp til dans, avviser han henne. Han syns Nicolai Wergeland har vist ringeakt overfor ham ved å overse hans hilsen, det er komplisert, Henrik tilbyr seg å forsøke å rette opp skaden, og etter dette anstrenger han seg for å være oppmerksom mot Welhaven, han gjør det for Camillas skyld. Og Welhaven viser ham tegningene sine. Hun synger og spiller for selskapet, det går bra, og så synger de duetter sammen igjen, Frithjofs farvel nok en gang. Hun er fullstendig trollbundet av stemmen hans, når hun hører den, glemmer hun seg selv, sine omgivelser, alt. Det er som om hun har hørt denne stemmen lenge før hun traff ham første gang, det er for henne som om stemmen er en etterklang fra en annen og lykkeligere verden hvor de har levd sammen og vært glade, men så ble de slengt ned hit til denne verden på Jorden for å bli testet, gjennom oppdragelse og tusen pinlige og innviklede forhold forsøker man å få dem til å hate hverandre. Man har liksom fratatt dem bevisstheten, det var meningen at de skulle møtes som fremmede. Men så kjente hun ham likevel igjen på stemmen.