Sinnstilstand

Amalie Skram skriver til sin sønn Ludvig Müller og til sin mor Lovise at hun har sett den døde broren Ludvig i en drøm.

Til sønnen skriver hun at Ludvig var så ung og glad og vakker i drømmen. Hun har bedt ham å vise seg for henne etter sin død hvis det var mulig -- og så gjorde han det bare to dager etterpå. Det er hun takknemlig for.

Amalie Skram har fått en pakke med broren Ludvigs dagbøker gjennom 30 år, som han selv har pakket inn og forseglet og skrevet hennes navn utenpå. Overfor sin mann Erik, som hun ikke lenge betrakter som sin mann, er hun tilsynelatende rolig. Men innvendig bryter hun sammen.

Hun betror sitt sørgende hjerte til vennen Irminger i brev.

Hun skriver:

«Min kjære ven Irminger. Det er længe siden De hørte fra mig. Jeg gik derude på Førslev, og havde det så ondt. Nej, naturligvis havde jeg det jo så godt så godt, men det var mit indre. Det "sete, afhenger af øjet der ser".

Sigmund Freud skriver til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin:

"Impotence: as an infant and as therapist. The children arrived. The fine weather is gone. Today's dream has, under the strangest disguises, produced the following: she was my teacher in sexual matters and complained because I was clumsy and unable to do anything [cf. Rat Man's description of his governesses]. (Neurotic impotence always comes about in this way. The fear of not being able to do anything at all in school thus obtains its sexual substratum.)

Amalie har vært innlagt på Øresundhospitalet, som ligger på Strandvejen like ved Gasværket og drives av hennes husleges dr. Fejlberg, i tre uker for et mageonde som har plaget henne hele sommeren. Hun er fortsatt ikke bra.

Dagny Juel, som har vært en gjennom en vanskelig fødsel av datteren Iwa (Ivi) for en måneds tid siden, får brev fra sin mann Stach. Han er svært opptatt av at han og Dagny igjen skal bli lekekammerater. Han vil at de skal tjene en masse penger slik at de kan hengi seg til kjærlighetens gleder, bekymringsløst som barn, like stolte som et kongepar, skriver han.

Laura Munch skriver i et brev fra Kristiania kommunale Asyl til sin venninne at hun i all sin tid er blitt skammelig forsømt og mishandlet og seigpint og foraktet og overlatt og forlatt i gravens taushet og forstenelse, så det er umulig for folk å kunne tro det, om det blir sagt.

Paul Gauguin forsøker å begå selvmord på Tahiti, etter å ha malt bildet Hvor kommer vi fra? som et slags testamente. Han overlever, og havner på sykehus.

Henrik Ibsen har fått brev fra Emilie Bardach. han skriver tilbake og takker, og gjør det klart at sommeren de hadde sammen i Gossensass i 1889 var den lykkeligste i hans liv.

Brevet er svært kort.

August Strindberg reiser tilbake til Sverige fra Paris. Dette skal vise seg å bli hans siste besøk i Paris, og det har han en anelse om. Han slår seg ned i Lund, hvor han skal komme til å bli boende til 1899, da han flytter til Stockholm. Han viser heretter større interesse for de tre barna han har med Siri.

Han vil gjerne at de skal skrive lange brev til ham, og ber om å få deres portretter. Han viser også interesse for deres fremtid. Tonen mot dem er åpen og varm.

Laura Munch blir på ny innlagt på Kristiania kommunale Asyl. Denne gangen er årsaken til innleggelsen en uoverenstemmelse mellom henne på den ene siden og søsteren Inger og tante Karen på den andre. Laura skriver til politimesteren i byen at hun har en politisak på gang som hun har skrevet om en gang på vårparten. Hun skrive at det er en menneskerett at en sak blir grundig undersøkt av politiet.

Amalie Skram er på Sankt Hansfest på Lystofte hos Viggo Hørup og familien. Hun befinner seg i en opprevetsinnstilstand og går tur i hagen med Birgitte Møller, som forsøker å berolige henne så godt hun kan.

Sigmund Freud skriver til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin om hvor viktig det har vært  for ham å elske ham i de årene siden 1887,hvor de to har kjent hverandre (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):

"Yesterday, from Chiavena, came the happy news of the unlocking of the mysteries of the universe and of life, of intellectual success more beautiful than one could dream of. Whether the road to the goal is short or long your intention to call mathematics to your aid would point to the latter.

Laura Munch skriver et nytt brev til politimesteren i Kristiania om at hun vil om politietterforskning på om hun har begått tyveri. Dersom hun er skyldig, vil hun ha sin straff i stedet for å gå og plages med tankene på det, og gå til grunne. Hun klager på at politilegen har vært ekkel og nærgående mot henne, både på Nordstrand og på politikammeret. Hun forakter ham, skriver hun.

Amalie Skram er syk av bekymring etter flere våkenetter over Småen som har magekatarr med feber. Hun er så redd for å miste barnet sitt, og skriver til sin venn Valdermar Irminger om den gangen hun visste med seg selv at hun gjerne kunne ha ofret sitt eget liv for at broren Ludivig skulle bli frisk. Men nå ser det heldigvis endelig ut til å gå bedre med Småen, skriver hun.

Amalie Skrams roman Afkom er ferdig for utgivelse. Selv er hun fullstendig utslitt. Hun reiser vekk før de første anmeldelsene kommer på trykk.

For pengene hun får for boken vil hun en tur hjem til Kristiania. Til å begynne med bor hun på en sanatorium i Holmenkollen. Men hun finner ikke ro, får ikke sove, hoster, blir svimmel av den sterke luften, og sliten av den minste anstrengelse. Dessuten er det altfor dyrt å bo der: 59 kroner for en uke.

Amalie Skram har kommet til å at det er for dyrt å bo på hotell på Holmenkollen. Hun flytter tilbake til sønnen Ludvig og hans kone Signe nede i byen, selv om hun elsker dette hotellet.

Hun er svært glad for å være tilbake i Norge, det våkner sterke patriotiske følelser i henne. Hun skriver til Erik:

Edvard Munch er blitt 36 år gammel. Han tilbringer dette året i Kristiania, Åsgårdstrand og Roma, og også har et kort opphold i Gausdal.

Denne sommeren maler han bildet Livets dans. I fjor vår var han i Firenze og studerte blant annet Botticelli, som han kjøpte flere reproduksjoner av, og bildet han nå maler har likhetstrekk med Botticellis komposisjon i det kjente bildet Primavera.

I København er været kaldt og regnfullt. Amalie er lamslått av sorg og fortvilelse etter at Erik har reist til Amerika. Men vennene hennes tar godt var på henne, og hun har tatt Småen med seg til Achens på Lindevangen, og der har alle vært så kjærlige mot henne. Snart skal de også være noen dager høs Hørups, og hun gleder seg til å treffe Bjørnstjerne Bjørnson.

Hun skriver til Erik: «

Amalie Skram er fremdeles svært nedtrykt. Men hennes venn maleren Valdemar Irminger er en god trøst for henne. Og noen ganger, i glimt, tror hun på at hun kanskje en gang skal komme til å reise seg igjen, og få skrevet noe ferdig, skriver hun i et brev til ham.

Amalie Skram er fysisk og sjelelig syk -- og hun skriver til sin venn Irminger at hos henne henger de to tingene alltid sammen. Hun har en dunrende hodepine, og ser mørkt på alt. Hun klarer hverken å spise eller sove. Alt er lidelse, syns hun.

Hunkan gså fortelle at hun har vært avgårde på kunstutstilling for å få se Irmingers bilder -- men den var stengt for to dager siden. Det syns hun er typisk hennes uflaks.

Amalie Skram er irritert på Irminger fordi han ikke alltid kommer når hun ber ham. Hun setter ham på plass i et brev. Hun ber ham også om å fortsette å passe på pakken med hennes bror Ludvigs dagbøker for henne.

Hun planlegger å begynner å jobbe med dagbøkene til høsten. Nå skal hun og Småen snart reise en tur til Førslev. Hun er i elendig humør, og ved elendig helse, skriver hun i brevet.

Amalie har en fornemmelse av at Irminger er forelsket. Han så så lykkelig ut da hun så ham sist. Hun sender ham et brev og trygler ham om å fortelle henne om hun har rett. Først når hun vet, kan hun få ro i sjelen, skriver hun. Hun understreker sin grenseløse tillit til ham.

Amalie Skram er dypt bekymret over Småen, som er syk. Hun kan nesten ikke stå på bena, og er gul i ansiktet, skriver hun til sin venn Irminger. Doktor Feilberg, som er famliens huslege, frykter lungebetennelse.

Hvis Småen nå dør, kan hun selv også få slippe å leve, skriver Amalie. Det er kun tanken på at hun ikke må volde Småen sorger, som holder henne selv i live.

Småen har likevel skrevet et takkebrev til Irminger og ett til sin bror Ludvig, med takk for oppmerksomheten på bursdagen.

Amalie Skrams depresjon er om mulig enda dypere. Hennes mann Erik, som hun intenst ønsker skilsmise fra, nøler fortsatt med å flytte ut sakene sine fra leiligheten. Amalie sliter med alle slags fysiske og sjelelige plager, kan ikke sove uten på sovemedisinen cloral, og klarer heller ikke å spise.

Dessuten har tjenestepiken hennes, som hun stolte sånn på, etter hennnes oppfatning vist seg å være en durkdreven tyv og bedrager, skriver hun i brev til sin venn Irminger. Så hun er nå oppsagt, og Amalie må klare seg med en kone som kommer om formiddagen.

Amalie Skrams venner Valdermar Irminger og Ane Cathrine og Georg Achen samarbeider om å passe på henne. Selv skriver Amalie  til Irminger at det er som om det faller byrder fra henne når hun tenker på at hun ikke lenger skal måtte være gift med Erik.

Amalie Skrams nye tjenestejente har stukket av etter fire dager i tjenesten, og etter at noe har skjedd som Amalie ikke vil nevne i sitt brev til vennen Irminger.

Med skillsmissesaken er det lite fremgang, for Erik nøler. Amalie og Eriks venninne Ane Cathrine Achen gjør alt hun kan for å hjelpe til, og når nå bare en ny pike er på plass, skal Amalie og Småen reise ut til dem for å få hvile.

Laura Munch skriver et julekort til sin bror Edvard og forteller at hun har det godt nå. Hun har fått å mye pent og godt hjemmefra. Over jul skal hun få seg en båndvev, da kan hun veve nasjonale bånd til tante Karen og husflidsforeningen.

Amalie og Småen er tilbake i Classensgade etter et opphold hos Achens. Erik har flyttet ut. Amalie er full av kvaler over hvorvidt hun har rett til å kreve skillmisse når han ikke vil, men hun føler det er nødvendig for at hun skal redde sitt liv.

Hun og Småen har hatt en fredelig dag med lekselesing og strikking. Amalie anklager sin venn Irminger for at han ikke har kommet og besøkt henne mens hun var hos Achens. Og hun er livredd for at han skal gi henne opp og fjerne seg fra henne.

Edvard Brandes anmelder de to teaterstykkene Gert Westphaler på Det Kongelige Theater og Ambrosius på Dagmartheatret. Den unge skuespilleren Robert Schyberg på Det Kongelige Theater får en ytterst ironisk omtale, og tar det meget ille opp. Han oppsøker Edvards bolig i Kronprinsessegade 50, ringer på døren, men ingen lukker opp. Deretter går han til Politikens lokaler i Østergade, bevæpnet med en kraftig stokk.

Når Edvard endelig passerer ham, stopper Schyberg ham og gir ham en ørefik. Da Edvard vil sloss, legger Schyberg på sprang.

Amalie Skram ligger til sengs med vonde sår på benet. Ingeborg Krog Janson har flyttet inn. Det er Amalie glad for. Men hun har ikke hørt fra sin venn Valdemar Irminger på lenge, og hun er full av engstelse for at han skal ha støtt henne fra seg på grunn av episode som hun ikke beskriver nærmere, men som tydeligvis har vakt en del oppsikt.

Sigmund Freud, som lengter etter våren og et møte med sinn venn Wilhelm Fliess i Berlin, som han ikke har hørt fra siden 15. februar, skriver til ham om livskrisen han gjennomgår (her i engelsk oversettelse, originalen er på tysk):

"After last summer's exhilaration, when in feverish activity I completed the dream [book], fool that I am, I was once again intoxicated with the hope that a step toward freedom and well-being had been taken. The reception of the book and the ensuing silence have again detroyed any budding relationship with my milieu.

Sigmund Freud, som ikke har skrevet en linje på to måneder om det han har erkjent og opplevd i det siste, har fått sin søster Anna og hennes fire barn på besøk fra New York. Han har aldri hatt noen nær relasjon til henne, ikke som har har til søsteren Rosa, skriver han til sin venn Fliess i Berlin. Og han skjønner ikke hvorfor hun har kommet. Kanskje det har økonomiske årsaker. Hvis han ikke hadde hatt økonomiske problemer selv, hadde han kanskje kunnet være en god onkel og la barna henens bo hos ham. Men han liker ikke Annas mann Eli, og kjenner bare ett av de fire barna.

Erik Skram har endelig fått skaffet seg en leilighet i Købmagergade, og med hjelp fra Amalies venninner får han flyttet sin store boksamling hit fra leiligheten i Classensgade.

Flere kvinner viser ham den største omsorg og oppmerksomhet i denne tiden. Til en av dem, Ella Brunchhorst, som også er Amalies venninne, skriver han at det er en lettelse å slippe Amalie, men at han lider under fraværet av datteren Johanne.

Christian Krohg er i dårlig forfatning. Han har store alkoholprobemer. Han legger seg inn på Tandem, et hjem for alkoholikere i Ringsaker i Hedmark.

ErikWerenskiold skriver i et brev at Christian Krohg er i nokså dårlig forfatning etter at Oda Krohg har reist tilbake til Paris. Han drikker tett og har bronkitt, han er så andpusten at det er fælt å se, skriver han.

Christian får det slik hver gang Oda reiser bort med Gunnar Heiberg. Da blir han ulykkelig og gir seg helt over, kan Werenskiold fortelle.

Amalie sitter oppe om natten og skriver sitt andre brev til Irminger. Hun skriver om hvordan han for henne nesten er i ferd med å gå i ett med hennes bror Ludvig, som er det eneste av hennes døde som hun fremdeles sørger over.

Ludvig var så uendelig god, og hun selv er et så dårlig menneske, skriver hun. Hun forteller om en episode fra de fire årene de levde sammen i Fredrikshald, da han en kveld satt og gråt i stuen fordi han hadde vært urettferdig mot henne. Den gangen kysset hun ham mildt på pannen, og følte at hun ble et bedre menneske etter det.

Kristofer Janson er i København og har holdt foredrag. Han vil gjerne bo hos Amalie Skram, hvor hans datter Ingeborg jo også bor.

Amalie leser hans bok Lys og frihed, og den gjør voldsomt inntrykk på henne. Hun skriver på romanen Avkoms fortsettelse, det som skal bli det femte bindet i serien om Hellemyrsfolket, men har ikke noe eksemplar av boken selv, og lurer på om hun kan be en venn om å få låne hans eksemplar. Hun tenker svært mye på sin venn Irminger.

Amalie Skram skriver:
”Udenpå denne urne, som skal opbevare mit ligs aske skal stå skrevet, foruden navnet,

Bertha Amalie Alver Skram

Ligeledes:

Dansk borger, dansk undersåt, og dansk forfatter.

Urnen med min aske skal altså henstå i krematoriet, ifald ikke min datter ønsker at få den og have den hos sig, hvilket jeg antager ikke er imod hva loven tillader.

Amalie Skram skriver dette fragmentet om kjærlighet på baksiden av et brev som er datert 2. oktober 1900:
 

"Jeg har truffet en kvinde, som fylder mig helt". Ja, der er mange måder en kan fyldes helt på. Man kan fyldes helt af jubel, af stolthed, af elskov ved tanken på den elskede.  Men man kan også fyldes ligeså helt og fuldt af sorg og fortvivle.

Dette året laget Edvard Munch en etsning fra en kjent scene som han har behandlet flere ganger tidligere: En dødsscene der en død mor ligger i bakgrunnen og et barn, en jente, holder ansiktet mot ansiktet og ser ut til å skrike, som i det kjente bildet Skrik.

Munch kommer siden til å bruke etsningen som grunnlag for trykk (grafikk), og han har tidligere også malt motivet.

Amalie er i ferd med å gå i gang med Afkoms afkom, som skal bli det femte og siste bindet i serien om Hellemyrsfolket. Hun skriver til Irminger om hvordan det å skrive for henne er nært knyttet til lidelse. Hun led for eksempel fælt da hun skrev Julehelg, og verre kommer det nok nå til å bli, tror hun. Men hun mener at når man bare forstår lidelsens nødvendighet, er den til å holde ut. Pikesorgene hennes, derimot, -- de er ikke til å holde ut. Tjenestepikene hennes er totalt upålitelige. Alle som en.

Amalie Sram er kraftig irritert på en anmeldelse av romanen Julehelg, hvor hun blir kalt for norsk forfatter. Hun skriver et innlegg i Verdens Gang der hun erklærer at hun er dansk forfatter.

. I ukene som kommer får hun utløp for frustrasjonen ved å skrive en lang pamflett om all den uretten hun har lidd og all fiendtligheten hun har møtt i Norge.

Dagny Juel  reiser sammen med sønnen Zenon til Polen. Der møter de Stanislaw i Kraków og drar sammen med ham til Warsawa.

Stanislaw oppholder seg i Lwów det meste av våren. En kjenning fra tiden i Kraków, Wladyslaw Emeryk, som er sønn av en gruveeier, dukker plutselig opp som millionær. Han inviterer Dagny og Stanislaw og barna til sin fras gods i russisk Georgia.

August Strindberg skriver i dagboken sin: «Jag kände mig som gamle Faust vilken saknade sin ungdom, inför detta mästerverk av kvinnobarn. Hon log med en mun som ett åtta-års barn. Hon hade en örnpenna i hatten och ett underligt smycke, ett guldhjärta på bröstet.»

Han hadde spesielt merket seg Harriets ørnefjær, som han tolker som enda et tegn på deres dype samhørighet. Hele sitt liv har identifisert seg med ørnen.

Pablo Picassos nære venn Carlos Casagemas skyter seg selv etter først å ha forsøkt å skyte sin venninne Germaine, som han er ulykkelig forelsket i, på en kafé.

Nyheten sender Picasso inn i det som skal bli kjent som hans blå periode av depresjon. Han maler bildet La Vie av vennen.

August Strindberg skriver i dagboken sin om den unge, norske skuespilleren Harriet Bosse, som han er meget forelsket i og vil gifte seg med: kanskje deres historie er et dikt, undrer han. I så fall er det et vakkert dikt.

I slutten av denne vårmåneden reiser Dagny Juel, sønnen Zenon, som nå er fem år gammel, og familievennen Wladyslaw Emeryk, som er arving til en rik gruveeier, til Tblisi i Georgia. Meningen er at Dagnys ektemann Stanislaw og deres datter Iwa skal komme etter.

I mai publiserer det tsjekkiske tidsskriftet Moderní revue Dagnys drama Når solen går ned.

Amalie Skram strever med oversettelsen av vennen Arne Garborgs roman Den burtkomne Faderen. Hun setter stor pris på at boken er så personlig, og forsikrer Garborg om at det danske lesende publikum nok kommer til å sette pris på nettopp det. Men hun er svært usikker på hvordan hun skal oversettte romanens tittel. For tiden føler hun seg glad. Det føles som om hun har mange år i fengsel, og så har Gud kommet og lukket fengselsporten opp og invitert henne ut til lys og luft og liv, og sagt: Dine synder er tilgitt.

August Strindberg er på bryllupsreise med sin Harriet til det danske badestedet Hornbæk. De er svært lykkelige nå.

Dagny Juells mor Minda skriver det som skal vise seg å bli hennes siste brev til Dagny. I brevet ligger en undertone av at hun engster seg for datteren, og har en forutanelse om at hun befinner seg i fare:

«Jeg er altid saa ængstelig for Dig Kjære, skriv strax og send mig Eders Adr.»

August Strindberg er fortvilet. Hans kone Harriet har forlatt ham for alltid, skriver han i dagboken. Det har falt ord mellom dem, som ifølge Harriets dagbok har «smutsat mig så att de hjärtligaste ord fra dig aldrig skulle kunna tvo det väk».

August på sin side skriver i sin dagbok: «Ensam. Trist. Grät mycket. Tyckte att livet var ett grymt gyckel, i synnerhet med våra bästa känslor. Livet är en humbug!»