Amalie Skram er opprevet og ulykkelig over et brev hun har fått av Bjørnstjerne Bjørnson der han kaller henne en trappetøs og ikke vil lese hennes roman Julehelg

Amalie skriver til Karoline Bjørnson om hvor ulykkelig hun er over det seneste brevet hun har fått fra Bjørnstjerne. Det hvor han skriver at han har kalt henne en trappetøs overfor Karoline. Amalie går her og gråter til det snart ikke er flere tårer igjen i henne, Gud vet hvor alle de tårene kommer fra.

I dag har hun skrevet til Bjørnstjerne og sagt at hun aldri tilgir ham. Og det er sant. Slikt skriver hun aldri uten at det er urokkelig sannhet, understreker hun. Bruddet er vel overveiet og begrunnet. Men det betyr jo ikke at Karoline også må bli sint på henne. For det vil hun vel ikke? Amalie holder så uendelig mye av Karoline, understreker hun. Det er denne sjelesympatien mellom sjelsbeslektede mennesker. Hun klarer nesten ikke å skrive for all gråten. Hun må ta en pause.

Og så er hun tilbake til brevet etter pausen. Hun trygler Karoline om å lytte og forstå. Hun forklarer: Da de tre var sammen hos Hegel i høst, fortalte hun Bjørnstjerne om boken sin, Julehelg. Om at den skulle bli ferdig til jul det siste Bjørnson sa til henne, var at han gledet seg sånn til å lese boken hennes. Da gikk det som en iling av glede gjennom henne. Dette at han gledet seg til å lese boken hennes! Så hørte hun ikke et mukk fra ham før hun for et par dager siden skrev til ham og bad ham om å skriv et par ord i anledning boken.

Selvsagt forsto hun at han ikke hadde likt den, men det gjorde ingenting. Bare han skrev til henne, kunne han skjenne så mye han ville.

Så i dag får hun brev fra ham, hvor han skriver at han har slått opp et sted i Julehelg og lest litt i den, og så lagt den fra seg, idet han sa til Karoline at Amalie var en trappetøs.(Det er et nedsettende uttrykk om en tjenestejente som f.eks vasker trapper). Karoline må vel forstå hvor bitterlig vondt dette har gjort henne?

Bjørnstjerne er da den hun minst hadde ventet å få en slik betegnelse fra. Og så forteller han henne det selv, som om det skulle være så naturlig at han omtalte henne slik, og han har i brevet tilføyet at Karoline hadde protestert på at han brukte et slikt ord om henne. Det skal Karoline ha takk for!

Når Amalie får en ny bok at Bjørnstjerne i hånden, er det med andakt hun leser den. Naturligvis. Og hun syns det er like selvsagt at hun ikke forlanger av ham at han skal lese hennes bøker med den samme andakt. Men det betyr jo ikke at han kan tillate seg å ta så nonchalant på et arbeid som har kostet henne så mange våkne netter fulle av lidelse, skriver hun.

Og han skal la være å kalle henne en trappetøs! Han, som alltid omhegnet og skjermet at Karolines kjærlighet og oppfinnsomme omhu, vet ikke hvor slitsom det kan være for en annen å få skrevet en bok.

Amalie avslutter brevet slik: «Og tænk han sa hos Hegels at han glædet sig til min bog!».