Amalie Skram er lykkelig over det trøstende brevet hun har mottatt fra Karoline Bjørnson

Amalie skriver til Karoline Bjørnson og takker overstrømmende for trøstebrevet hun har fått av henne i forbindelse med trappetøs-saken mellom henne og Bjørnstjerne. Det var som om en kjærlig hånd strøk henne over hodet og ga henne ro, skriver hun.

Hun har også før kjent helt inn i hjertet at Karoline har deltakelse med henne, og hennes godhet for henne, og det glemmer hun henne aldri for. For evne til å være takknemlig har hun gudskjelov, skriver hun.

Hun var ikke klar over at det er Karoline som skriver av alle Bjørnstjernes bøker. Men hun mener denne ordningen er utmerket, for Karolines håndskrift er jo så pen, så kjekk og med noe merkelig ungt i seg, og for det andre er hun sikker på at Karoline i blant foreslår en og annen liten rettelse for Bjørnstjerne. Ikke sant?

Han kaller forresten Amalies brev til ham for uforskammet. Men hva er det så å kalle henne for en trappetøs? Er ikke det uforskammet? Dette ordet som enhver københavnsk gatetøs og gategutt tar i sin munn hvert øyeblikk, og som Bjørnstjerne overfor henne skulle ha holdt seg for god til å bruke. Han har skrevet det, ikke bare sagt det. Dersom han bare hadde sagt det, hadde Amalie antakelig bare brutt ut i latter, og så ville den saken ha vært ut av hennes hjerte med det samme. Det er stor forskjell på det å skrive noe og å si noe til en. Ved det skrevne ordet hører man ikke tonefallet, ser ikke smilet i øyet, godheten i måten. Og forresten så er det ikke trappetøsen som krenket henne, skriver hun. Det er dette at han kunne få seg til å lese boken hennes på den måten. Karoline skal ikke hilse ham fra Amalie. Men selv skal hun motta en kjærlig hilsen.