Amalie Skram føler at hun kommer til å dø, og ber vennen Valdemar Irminger om å ta vare på bunken med dagbøker som hun overtok da broren Ludvig døde

Amalie Skra har hatt sin datter Småen med på kunstutstilling og sett maleren Valdemar Irmingers bilder, som har gjort voldsomt inntrykk på henne. Særlig bildet av kvinnen som naken kneler i anger og ruelse, og engelen i hennes nærhet.

Hun føler seg sikker på at hun kommer til å dø, men føler samtidig at hun ikke kan, på grunn av Ludvigs dagbøker, som han sendte henne før han døde. Hun sender bunken til Irminger og ber ham instendigst om å brenne dem i samme øyeblikk som han hører at hun er død.

Det er av den største betydning for henne at Ludvigs ønske om at absolutt ingen andre må lese dagbøkene, blir fulgt. Dersom Amalie mot formodning skulle komme til å leve videre, kan hun jo bare få tilbake pakken, skriver hun.