Valdemar Irminger

Foreningen Bogstaveligheden blir stiftet i København. Det er en diskusjonsklubb som først og fremst består av radikale malere, men den har også forfattere som medlemmer.

Medlemmer er for eksempel Valdemar Irminger, P.S. Krøyer, Frits Thaulow, P.C. Asbjørnsen, Erik Skram, Holger Drachmann, Edvard og Georg Brandes, Sophus Schandorph og J.P. Jacobsen og Harald Høffding.

Det første møtet blir holdt hjemme hos xylograf Hendrixen, som er en vittig type, i hvert fall denne kvelden; herrene ler så de ligger på stolene.

Amalie har ligget syk og skral hele vinteren, og nå skriver hun til maleren Valdemar Irminger. Hun forteller at hun har drømt om ham tre netter på rad, og hennes største ønske er at de to skal bli venner. Hun føler at han er en hun kan stole på.

Han burde komme og sitte litt ved sengen hennes, skriver hun. Tonen i brevet er både underdanig og insisterende. Hun vil ikke at Erik skal være der når han kommer på besøk. Ikke at Erik vil synes det er påtakelig at Irminger kommer - han liker ham svært godt - men likevel. Hun vil ha Irminger for seg selv.

Amalie er syk og elendig og må for det meste holde sengen. Hun står kun opp for å skrive til sin venn Irminger, som hat erklært at ha er villig til å være hennes venn. Det er hun lykkelig for, for hun er så liten og elendig selv, føler hun. Hun vil absolutt ikke beundres, og det er kun en fordel at Irminger selv mener han er "tyk uvidende", skriver hun til ham.

Amalie Skram skriver til sin venn Irminger om sin elendige selvfølelse og sine selvbebreidelser: Hun er selv skyld i all sin ulykke. Særlig i at ekteskapet med Erik skranter.

Amalie har så vidt begynt på sin nye bok. Hun er hjemme i Classensgade mens Erik og Småen er på Møen og besøker Eriks bror presten. Hun er syk og nedtrykt og korresponderer ivrig med Valdemar Irminger, og får også besøk av ham.

Hun har sendt Ludvigs lille datter noen saker med moren Lovise, som har vært på besøk i tre uker. Lovise er gammel og tunghørt, men har kost seg med Johanne, forteller Amalie.

Amalie Skram har fått en pakke med broren Ludvigs dagbøker gjennom 30 år, som han selv har pakket inn og forseglet og skrevet hennes navn utenpå. Overfor sin mann Erik, som hun ikke lenge betrakter som sin mann, er hun tilsynelatende rolig. Men innvendig bryter hun sammen.

Hun betror sitt sørgende hjerte til vennen Irminger i brev.

Hun skriver:

«Min kjære ven Irminger. Det er længe siden De hørte fra mig. Jeg gik derude på Førslev, og havde det så ondt. Nej, naturligvis havde jeg det jo så godt så godt, men det var mit indre. Det "sete, afhenger af øjet der ser".

Amalie er tilbake fra sykehuset i Øresund, men har ligget en ukes tid. Hun er dypt deprimert, og orker ikke å omgås mennesker. Den eneste hun kan betro seg til, er Irminger. Til ham skriver hun lange brev. Venner kommer for å se til henne, men hun syns bare de plager henne med sitt snakk om at hun ikke må røyke.

Amalie Skra har hatt sin datter Småen med på kunstutstilling og sett maleren Valdemar Irmingers bilder, som har gjort voldsomt inntrykk på henne. Særlig bildet av kvinnen som naken kneler i anger og ruelse, og engelen i hennes nærhet.

Hun føler seg sikker på at hun kommer til å dø, men føler samtidig at hun ikke kan, på grunn av Ludvigs dagbøker, som han sendte henne før han døde. Hun sender bunken til Irminger og ber ham instendigst om å brenne dem i samme øyeblikk som han hører at hun er død.

Amalie og Erik Skram har besøk av en oversetter av russisk litteratur. Amalie skriver til sin venn maleren Valdermar Irminger at hun snart vil lukke seg inne med arbeidet med fjerde del av Hellemyrsfolket.

Amalie Skram puster ut etter å ha fått ferdig sin bok Afkom, som er det fjerde bindet i Hellemyrsfolket. Hun er ikke sikker på om alt i den er godt, men helt sikker på at det fins gode ting i den, skriver hun til sin venn Valdemar Irminger. Men hun har mange pengesorger, og bekymrer seg veldig for sønnen Jakob, som det går stadig dårligere med.

Hun er også bekymret for sønnen Ludvig, siden de to brødrene bor i samme by og Ludvig forgjeves forsøker å hjelpe broren.

Amalie er tilbake i København etter en reise til Norge. Hun skriver til sin venn Valdemar Irminger om hvordan Bjørnstjerne Bjørnson skjenner på henne for Afkom. Hun syns han på en måte har rett i sin kritikk, understreker han. Men at han ser for ensidig på livet.

Hun setter uendelig pris på at Irminger leser hennes romaner med slik kjærlig innlevelse som han gjør.

Amalie har hatt middagsselskap, men følt seg elendig, fordi hun har to falske tenner som plager henne. Stemmen hennes er blitt helt annerledes, og hun kvier seg for å snakke, betror hun sin venn Valdemar Irminger i et brev.

Hun fikk disse tennen slått ut som fjortenåring, da hun var en vilter unge. De satt på tynnegullplater, og hun merket aldri noe til dem i ungdommen. Men nå plager de henne altså, selv om tannlegen sier alt vil bli bra igjen.

Amalie Skram er fysisk og sjelelig syk -- og hun skriver til sin venn Irminger at hos henne henger de to tingene alltid sammen. Hun har en dunrende hodepine, og ser mørkt på alt. Hun klarer hverken å spise eller sove. Alt er lidelse, syns hun.

Hunkan gså fortelle at hun har vært avgårde på kunstutstilling for å få se Irmingers bilder -- men den var stengt for to dager siden. Det syns hun er typisk hennes uflaks.

Erik Skram kommer hjem fra Amerika. Reisen har ikke helt gått etter planen. Han har riktignok opprettet utvalg eller avdelinger i 11 av de største amerikanske byene, og holdt foredrag om danske forhold og om foreningens program om å samarbeide over havet med forretningslivet, men de utvandrede danskene har ikke helt vist forståelse for ideen om eksport og import mellom Danmark og USA som Erik bringer med seg.

Amalie Skram er dypt bekymret over Småen, som er syk. Hun kan nesten ikke stå på bena, og er gul i ansiktet, skriver hun til sin venn Irminger. Doktor Feilberg, som er famliens huslege, frykter lungebetennelse.

Hvis Småen nå dør, kan hun selv også få slippe å leve, skriver Amalie. Det er kun tanken på at hun ikke må volde Småen sorger, som holder henne selv i live.

Småen har likevel skrevet et takkebrev til Irminger og ett til sin bror Ludvig, med takk for oppmerksomheten på bursdagen.

Amalie Skram er sengeliggende og fortvilet, men må komme seg på bena, siden hun ikke lenger har noen tjenestepike, skriver hun til sin venn Irminger. Hun vil så gjerne få komme inn til Irminger en tur og få snakket ut om alt hun tenker på. Hun mener at piken hun nå har sagt opp, har rundtstjålet henne, og blant annet stukket av med alt brevpapiret hennes. Derfor skriver hun på lapper.

Amalie strever med å få kastet Erik ut av leiligeten. Hun har ansatt en ny pike fra første desember, men Erik har ennå ikke funnet seg et nytt sted å bo. Han vil bli boende hos henne, men det setter hun seg imot på det meste bestemte. Hun syns denne mellomtilstanden er uutholdelig, skriver hun til sin venn Irimnger.

Amalies roman Julehelg utkommer i København. Den har hun basert på broren Ludvigs dagbok, som hun mottok etter hans død.

Det har vært en lang og tung sorgprosess å lese seg gjennom dagboken, som strekker seg over tyve år, og som jo også omhandler deres felles barndom i Bergen.

Ludvig døde som en ulykkelig mann, og har betrodd seg til Amalie om sine sorger, blant annet om det ulykkelige ekteskapet med Lolly. Det er først og fremst i kjærlighetssaker at han har følt seg sveket av livet.

Amalie Skram har nektet seg hjemme for Irminger, som på oppfordring har kommet for å besøke henne. Hun følte seg ikke fin nok i sin gamle morgenkjole.Hun føler seg sjuskete og er ikke pent kledt - og det vil hun være når hun viser seg for ham, skriver hun til ham i et brev.

Det er så mye å ordne i leiligheten, og hun har gått rundt og ordnet i kaoset. Hun ber ham instendig om å komme igjen, men da må han huske å gi beskjed på forhånd, så hun kan være forberedt, insisterer hun.

Amalie Skram tilbringer påsken på Førslevgaard mens Erik har med seg Småen til sin bror presten på Møen. Hun har måttet holde sengen i tre dager på grunn av det vinde benet.

Hun skriver kjærlig til Irminger om at han er som en bror for henne; en bror som lenge har vært borte fra henne, men som nå er tilbake.

Amalie skriver til Jacob Hegel om at hun skriver på sin store bok, selv om benet ikke er bra. Hun ber om forskudd -- og det får hun; 400 kroner. Hun er stolt over at hun klarer å skjøtte sin egen økonomi.

Amalie skriver et brev til sin venn Irminger og takker ham for at han skjenner på henne og sier at hun er ujevn og urolig. Hun er enig med ham, men mener at det er umulig for et menneske å skape seg om, og at alt er underlagt lovene, hvilket betyr måten man er satt sammen på, og konsekvensene av de valgene man har tatt og konsekvensene av ens handlinger.

Hun tror det kommer til å komme en ond tid for henne nå, Men kanskje hun kommer til å komme seg gjennom den også? skriver hun.

Amalie er på Førslev på sommerbesøk sammen med Småen. Benet hennes er fremdeles ikke bra, men bedre. Hun skriver til sin ven Valdemar Irminger om hva hun tror vil skje henne etter døden: Hun vil nok ikke komme til det samme stedet som han og hennes mor umiddelbart, men havne i støpeskjeen, som i Peer Gynt. Men hun stoler helt på at det som må skje med henne, kommer til å skje, og at det er en høyere styrelse med alt, skriver hun.

Om besøket hun nettopp har hatt av venninnen Drude Krog Janson, skriver hun:

Amalie skriver. Hun syns fremdeles livet er et slit og en byrde, men datteren Småen gleder henne så usigelig, og det fins dessuten så mange kjærlige mennesker rundt henne, skriver hun til sin venn Valdemar Irminger.

I dag, på et ærend i byen, møtte hun fire stykker som snakket kjærlig til henne, og det gjorde uutslettelig inntrykk, skriver hun. Hun føler seg sikker på at dersom det ikke hadde vært fordi det var Guds vilje at hun skulle leve så lenge Småen trengte henne, ville hun vært død nå.

Amalie planlegger stort middagsselskap for tyve mennesker. Hun skriver til sin venn Valdemar Irminger om hvordan hun planlegger alt.

Amalie er opprørt etter at hun har skrevet en aritkkel i Politikken som har vakt stor forargelse, særlig hos hennes venn Georg Achen. Hun har tydeligvis fått mange kommentarer, blant annet fra hennes gode venn Irminger.

Amalie Skram er innlagt på hospital i Willemoesgade i København for en forferdelig hoste.

På julaften skal datteren Småen og Ingeborg komme opp til henne en times tid. Romjulen skal hun tilbringe i Hornbæk, hos dr Reiersen.

De siste par dagene har Amalie følt seg litt bedre, og det gjør henne glad. Hun tenker mye på sin venn, maleren Irminger, og på at det er så velsignet at han er EKTE, skriver hun til ham.

Men han har også skrevet noe kritisk om henne i et brev, og det gjør henne fortørnet.

I København holdes en minnehøytidelighet for Amalie i Studenterhuset. Salen er pyntet med norske farger og full av mennesker og blomster. August Enna har komponert en ouverture, og Viggo Stuckenberg har diktet en sang. Alle synger med.

Poul Levin holder minnetalen, og Betty Nansen leser et dikt skrevet til anledning av L.C. Nielsen. Sudenter med hvite skjerf er marsjkalker. Salen er pyntet under veiledning av kunstneren Rasmus Christiansen. Alle gassbluss langs veggene er tent, men ikke i de store buelampene midt i salen.