Amalie Skram har hatt en religiøs visjon og erklærer at hun nå har funnet Gud og tror på et liv etter døden

Det er julaften. Amalie og Erik Skram og deres datter Småen feirer julaften alene i leiligheten i Classensgade i Købehavn. Erik har pyntet et stort juletre for Småen, som er henrykt.

Sent om kvelden sitter Amalie og skriver et brev til Irminger om døden, og om sin gudstro. Amalie Skram skriver et brev til sin venn Valdemar Irminger og erkærer at hun nå tror på et liv etter døden. Mens hennes elskede bror Ludvig lå på dødsleiet, var hun fortvilet over at de aldri skulle se hverandre igjen, forteller hun. Det var hun sikker på. Det plaget henne å ikke kunne tro på et liv etter døden. Men sorgen har gjort noe med henne.

Hun skriver at hun har funnnet Gud: ikke kirkens ortookse gud, men en gud som hun tror på fordi han har hjulpet henne.

Få dager før han døde har Ludvig skrevet en lapp til henne hvor han har skrevet: "Vi ses igjen på gledens dag, søster min."

Noe liknende skriver hun om sin tro til moren Lovise  i Kristiania: Gud har gjort et mirakel på henne. Han har latt seg finne av henne. Hennes sjel er oppløst i en eneste grenseløs jubel, en undring over at hun, tross all hennes synd, er blitt tatt til nåde. Og så hun, som har vært en spotter og en synder over alle syndere, skriver hun. Han har tatt henne til seg og tilgitt henne.

Hun har hatt en slags visjon der hun har sett Ludvig sjel mellom bladene på en stor rose. Den er gullglødende, stor som jorden, ja ennå mye større. Den har kjempemessige kronblader, millioner av dem. Mellom disse bladene ligger de forløste menneskesjelene. Og Ludvigs sjel ligger der også.

Hun ber til Gud om at hun også, når hun er død, må få ligger der, aller ytterst, for hun syns ikke hun fortjener bedre, men slik at hun kan føle sin brors nærhet, skriver hun. Hun ser for seg at sjelene ligger slik i blomsten inntil jorden går under og det oppstår en ny jord, og sjelene får andre oppgaver.