Amalie Skram leser i broren Ludvigs dagbok og sørger. Hun vil bare dø.

Amalie Skram leser i Ludvig Alvers dagbok og sørger. Hun har ligget til sengs en ukes tid. Hun syns hun har ham rundt seg hele tiden. Om natten drømmer hun om ham; han vinker til henne og vil ha henne til seg.

Hun mener han vil at hun skal dø, slik at de to kan være sammen.

Hun hadde planlagt å resie bort for å skrive, men oppgir planen; hun har jo ingen penger, og nå går det mot høst og blir trist om kveldene.

Når hun har skrevet om dagen, må hun hvile om kvelden, skriver hun til sin venn Valdemar Irminger.