Det holdes minnehøytidelighet for Amalie Skram i Studenterhuset i København

I København holdes en minnehøytidelighet for Amalie i Studenterhuset. Salen er pyntet med norske farger og full av mennesker og blomster. August Enna har komponert en ouverture, og Viggo Stuckenberg har diktet en sang. Alle synger med.

Poul Levin holder minnetalen, og Betty Nansen leser et dikt skrevet til anledning av L.C. Nielsen. Sudenter med hvite skjerf er marsjkalker. Salen er pyntet under veiledning av kunstneren Rasmus Christiansen. Alle gassbluss langs veggene er tent, men ikke i de store buelampene midt i salen.

Alle bluss har flor viklet rundt seg, og mellom blussene slynger det seg florgirlander og hvite bånd.

På sideveggen er det anbrakt så mange som mulig av de palmegrenene som er blitt sendt som hilsner.På bakveggen er talerstolen reist på en tribune. Foran den står Georg Achens maleri av Amalie omvunnet av bånd i norske farger. På begge sider av talestolen er det tent lys i femarmede lysestaker som står mellom laurbærtrær.

På selve bakveggen er det mellom tujaer anbrakt den store dekorasjonen som fremragende menn i Bergen har sendt. De er sammensatt av hvite asalier og store palmegrener, og omgir et skjold med innskrift.På begge sider av denne henger to palmedekorasjoner fra Politiken. Garderoben ved inngangen  er åpen for dem som møter i kjole og hvitt.

I krematoriet tar Slomann, borgerrepresentanten, avskjed med den avdøde.

Kranser er sendt fra Det norske Studentersamfund, Studentersamfundet i København, Studenterforeningen, Kommunelærerinneforeningen.

En stor laurbærkrans med gullsignerte bånd fra dansk kvinneråd, Georg Brandes, Edvard og Nina Grieg, Krøyer og hustru, Ove Rode og hustru, Slott-Møller, Karl Madsen, Valdemar Irminger.

Bergens Tidende sender telegram og forteller at alle kommunens og en mengde private bygninger har heist flagg på halv stang for å hedre den dødes minne.

Etter Amalies bestemte ønske blir liket kremert.

Ikke et eneste dansk flagg er å se.

Georg Brandes skal siden komme til å bemerke at det kun er dansker som kan være så beskjedne. I pressens trykkes nekrologer og minnedikt. De hyller Amalie som en stor skikkelse i nordisk litteratur som altfor lenge ble miskjent. Til våren skal Betty Nansen-teatret spille hennes stykke Agnete.