Amalie Skram forsøker å få fred for å skrive, men blir stadig avbrutt av besøk

Amalie Skram har stengt seg inne i lang tid for å skrive. Når hun arbeider, må hun skjerme seg for alle ytre inntrykk, skriver hun til sin venn Irminger. Men hun plages likevel stadig av gjester som vi komme på besøk, og synes ikke hun kan si nei. Og Ingeborg Krog Janson, som bo rhos henne som leileboer inviterer også mange gjester.

Amalie er forarget over at folk forventer slikt av henne, men samtidig ser hun ut til å glede seg over samværet med venner. Hun nevner at hun i løpet av sommeren har hatt en stor sorg, men vil ikke si hva det er, og gir beskjed om at det aldri må nevnes.