Amalie Skram føler at hun har fått Valdemar Iriminger som venn. Men hun vil absolutt ikke beundres av ham.

Amalie er syk og elendig og må for det meste holde sengen. Hun står kun opp for å skrive til sin venn Irminger, som hat erklært at ha er villig til å være hennes venn. Det er hun lykkelig for, for hun er så liten og elendig selv, føler hun. Hun vil absolutt ikke beundres, og det er kun en fordel at Irminger selv mener han er "tyk uvidende", skriver hun til ham.