-
Amalie skriver i brev til sin mor at hun er kommet ut av galehuset for tolv dager siden, men at hun stadig er på sykehus for å komme til krefter etter all mishandlingen hun har gjennomgått. Hun understreker at hun har vært sjelelig syk, men ikke spor av sinnssyk.
Etter å ha vært forbitret på Erik og fast besluttet på å aldri mer å vende tilbake til ham, er hun nå forsonet med ham, forteller hun moren.
-
Amalie skriver i brev til sin sønn Ludvig at hun fortsatt er rasende. Etter nesten ni ukers utallige lidelser, ydmykelser og pinsler er hun flyttet il Sct. Josephs hospital for å komme til krefter igjen, kan hun fortelle. Hun har bestemt seg for å skrive om det som har skjedd.
-
Paul Gauguin kommer opp i en krangel med noen sjøfolk som har kommet med bemerkninger om hans elskerinne Annah. Det blir slagsmål, og han brekker en ankel. Han har det vondt i flere uker.
Han begynner å tenke på å resie tilbake til Stillehavet, denne gangen sammen med venner. Når han kommer tilbake til Paris, oppdager han at Annah har tømt atelieret hans for alt bortsett fra bildene hans, og er forsvunnet.
-
Amalie skriver til Bjørnson om sin ulykkelige situasjon. Hun er glad for invitasjonen til å komme til dem i Roma, men hun takker nei, for hun syns det er leit å høre at Karoline er redd for henne, for hvordan hun vil komme til å oppføre seg.
Selv er hun ikke redd, men det hjelper jo ikke når Karoline er det. Hun ville pines dersom hun merket at Karoline på noen som helst måte følte seg uvel i nærheten av henne, og det er jo nettopp pines hun ikke skal nå.
-
Amalie er fremdeles i Helsingfors, men tenker å reise videre til Stockholm. Helst vil hun tilbake til Erik, men tankene om at han er utro og på alt som ligger mellom dem, får henne til å ombestemme seg.
-
Amalie og Erik er begge tilbake i København etter sine reiser. I midten av juni er både han og Amalie tilbake i København, og Ane Cathrine, den gode venninnen, er glad for å se at Amalie er så helt seg selv igjen. Hun megler mellom ektefellene og håepr de kan finne smamen igjen. Hun hjekper dem å finne et sted de kan være om sommeren, i nærheten av Birkerød.
-
I dag skriver svensken Bengt Lidforss til sin venn Stachu at hans mål nå er at August Strindberg, som hittill har vært en nær venn, nå må skades for enhver pris. Han syns de to, han og Stachu, skal gå sammen om å tilintetgjøre ham. For sin egen del vil han plassere et par bomber i Stockholm, skriver han, og de kommer til å sørge for at det bli umulig for Strindberg å ha en fortsatt eksistens der. Han sverger for at han skal gjøre alt for å tilintetgjøre ham, ikke bare materielt, men også åndelig.
-
August Strindberg er blitt 45 år gammel og opplever en akutt psykose i juli og august dette året. Han skriver i et brev at han kjenner Herrens hånd hvile over seg, men vet ikke hva slags skjebne som venter ham.Han opplever seg selv om uren, og vil leve helt uten kvinner.
Lidelsen er sublim, og ensomheten ren. Han har øyeblikk da han opplever alle sine uhyggelige sine minner med voldsom kraftDet må komme en forandring, men han vet ikke om den vil føre ham oppover eller nedover.
-
August Strindberg kjemper mot kroppens begjær. Han føler at han må bryte opp, at en forandring er nødvendig. Han reiser til Paris.
-
Edvard Brandes bryter opp fra København og slår seg ned i Kristiania. Her skal han bli boende i tre år. Han er nå i begynnelsen av femtiårene, og i sitt livs mest tirrelige periode.
Den danske opposisjonen har opplevd en psykologisk nedtur. Den politiske situasjonen på venstresiden er vanskeligere enn noen gang. Folketingsflertallet er mer splittet enn noen sinne. Den store mann i partiet, Christen Berg, har fått en fysisk og psykisk knekk etter å ha isttet i fengsel etter en politisk dom i 1886. Ting ser i det hele tatt ikke så lyst ut fra Brandes' perspektiv.
-
August har fantasier om den fremtidige mannen, som skal være en forfinet type med svake muskler og høy panne. Alt som minner om dyret skal forsvinne, og de overflødige organene skal reduseres til et minimum. Denne fremtidsmannen skal også ha lært av Nietzsches overmenneskeideal, og kjenne til kunsten å såre ved behov.
-
Laura Munch, som fremdeles er innlagt på Gaustad asyl, begynner denne kvelden å klynke og på ny snakke om at hun vil gjøre ende på seg.
Hun blir flyttet en annen sal, fortumlet og gråtende. Hun får ikke sove om natten.
I journalen hennes skriver man:
"Begyndte i gaaraftes at sutre, snakked om at gjøre ende paa sig. Kom pa C-salen i dag, fortumlet og grædende. Har ikke sovet inat trods 1,5 kloral."
-
Laura Munch får notert i journalen på Gaustad at hun har fått sin menstruasjon
-
Laura Munch beskrives på denne måten i journalen på Gaustad i dag: "
Har inat været sutrende og klagende, også i dag havt flere brev. Til B om dagen."
-
August Strindberg har skrevet klagende brev for å lokke sin kone Frida til Paris. Han trenger henne mener han, og hun kommer. Den nyfødte datteren Kerstin har hun etterlatt i Dornach hos mormoren.
Dette skal bli ekteparets siste tid sammen. Frida viser imidlertid ivrig interesse for forleggeren Albert Langen og hans venn Willy Grétor (som egentlig heter Julius Rudolph Wilhelm Petersen, og er dansk).
Dette skal siden legges til grunn for Strindbergs brudd med henne, og hatefulle brev som han kommer til å sende henne i løpet av november.
-
Laura Munch, som fortsatt er innlagt på Gaustad asyl, er urolig. Hun hevder at en mann har tatt barnet hennes, noteres det i journalen.
-
August Strindberg og hans unge kone Frida tar avskjed utenfor varehuset Printemps i Paris. Dette skal komme til å bli siste gang de to ser hverandre.
-
August Strindberg får vite at hans ekskone Siri har kontaktet en advokat, som igjen har kontaktet hans nye svigerfar Friedrich Uhl med krav om at denne skal betale de 2100 kroner som Strindberg skylder i barnebidrag.
Strindberg er rasende, skamfull og ydmyket. Han vil forsvare sin ære og ta hevn, og den dårlige samvittigheten for barna går hardt utover hans kone Frida, som på sin side forsøker å ordne opp i økonomien som best hun kan. Men også Frida er fortvilet, og føler at Strindbergs fortid har blitt sluppet løs mot henne.
-
Laura Munch er svært deprimert, full av selvbebreidelser, og begår selvmordsforsøk. Denne gangen blir hun ikke sendt til Gaustad asyl, men til Oslo Hospital.
Etter at hun kom ut fra Gaustad har hun vært nokså bra, blir det notert i journalen. Men nå anser hun sine nærmeste som sinnssyke. Dersom man motsier henne i dette, tar hun det svært tungt.
-
Poul Levin, en dansk litterat, tilbringer julen hos Edvard Brandes og hans familie på Bygdøy i Kristiania. Han blir stupforelsket i Nina Thaulow, Frits og Ingeborgs datter.
Men Nina svarer nei til frieriet. Hun vil ikke ha ham, og dermed må han reise hjem til Danmark og skrive av seg sorgen. Det resulterer i skuespillet Antoinette, hvor han gjendikter sin forelskelse og og i virkeligheten formulerer et nytt frieri til Nina.
Edvard Brandes selv er forelsket i en av Hetnas venninner, Elise Rustad.
-
Frits Thaulow skriver et opprømt brev til Auguste Rodin om at han ikke har kunnet sove om natten fordi han har lest Zolas Lourdes. Boken har gjort voldsomt inntrykk.
-
August Strindberg bryter med sine venner Albert Langen og Willy Grétor, som han mistenker er innblandet i en kusnforfalskningsaffære som vekker oppmerksomhet i Paris. Han trekker seg tilbake fra premieren på Fadren og forteller at han føler seg syk, og at han har god grunn til å oppsøke enomheten.
De svarte og blødende hendene hans, resultatet av hans kjmeiske eksperimenter, hindrer ham fra å kle på seg. Han føler seg hånet en av gruppe studenter og prostituerte på gaten, og bekymrer seg for hvordan han skal få betalt husleien.
-
Laura Munch har begynt å delta i arbeidet på vaskeriet på Gaustad asyl igjen, noteres det i dag i journalen. Hun virker tung og sløv, men utfører arbeidet sitt ordentlig, merker man seg.
-
Camilla Collett får besøk av John Paulsen på sin siste fødselsdag. Hun blir 8 år gammel nå, og bor på et trist pensjonat på Hegdehougen, hvor sporvognen ramler forbi og plager henne.
Hun er svært opptatt av hva som skal skje med dagbøkene hennes etter at hun er død.
-
August Strindberg er i Paris, og befinner seg midt i en heftig debatt om kvinnens underlegenhet. Han har skrevet en ilter artikkel om emnet i det franske magasinet La Revue Blanche den første januar, og den er blitt spredt rundt til et førtitalls andre aviser, han er blitt en beryktet og omdiskutert mann på grunn av sine synspunkter.
Han skriver i et brev til sin unge kone Frida Uhl at han ikke kan forlate Paris, for da er alt slutt. Så lenge han er i byen derimot, har han en følelse av makt.
-
I dag fyller Maggen (Margrete) Dons i Kristiania 23 år. Hun holder selskap, og blant gjestene er den to år eldre Nils Kjær fra Homestrand. Han er en nokså ukjent mann, og blant vennene holdt for å være nokså stygg, men svært intelligent. I Maggens øyne ser han imidlertid interessant ut, han har det en av vennene, Carl Nærup, kaller "Voltatire-fysiognomi". Og alltid har han et ironisk smil om de smale leppene.
-
Camilla Collett er 82 år gammel nå, og har bare noen uker igjen å leve. Hun skriver en tekst om sin bror Henrik Wergeland. Nå er det 50 år siden han døde. Hun avslutter teksten slik:
"Ak, min Broder, her i Livet var ingen Forstaaelse mulig; men jeg skal gjøre alt - alt - for at afsone den Sorg, jeg har forvoldt dig".
Det smerter Camilla dypt at hennes bror, som hun elsket, kunne ha hatt grunn til å tro at hun hadde sviktet familielojaliteten - og dermed også ham.
-
Amalie Skram føler at boken hennes om professor Knud Pontoppidan oghans sinnssykeavdeling har vakt stort hat mot henne.
Hun er på konsert og føler seg tilintetgjort av alle hatefulle og nysgjerrige blikk gjennom og uten lorgnetter. Selv mener hun at boken er et kunstnerisk produkt, og ikke noe direkte personangrep.
-
Amalie Skram skriver til sin venn Sophus Schandorph:
«Ja, jeg har lidt dernede hos Hieronimus. Aldeles umenneskligt. At jeg er sluppen så nogenlunde uskadt fra det, er for mig seiv en stadig fornyet kilde til forundring. Jeg har liksom fåt en så stor respekt for mig seiv, for mit legemes kræfter siden da. Jeg næsten hovmoder mig. Men det bør jeg ikke.
Jeg skal nok ta mig seiv i nakken og være ligeså ydmyg som altid før. Kun overfor Hieronimus vil jeg aldrig aldrig føle mig ydmyg.
-
Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i at innlendningen til hennes Professor Hieronimus er sjuskete skrevet, slik han har skrevet til henne. Setningen «slidt sjælen ud af kroppen på sig» er riktignok kanskje litt plump, det innrømmer hun. Men bortsett fra det, kan hun ikke se noe i veien med romanen.
-
Karoline Bjørnson skriver til sin datter Bergljot at hun ikke liker Bjørnstjernes planer om å la Amalie komme og bo hos dem i Roma. Bjørnstjerne elsker jo å være sjelesørger, men disse hysteriske kvinnene vil jo som regel ikke la det være med det.
Bjørnson skriver også til Amalie om Karolines motvilje mot å la henne komme og bo hos dem.
-
Gustav Vigeland er klar over planene til polakken Stanislaw Przsybyzewski om å lansere kunstnerskapet hans. De to tilhører den samme kunstnerkretsen i Berlin for tiden. Przsybyzsweski er sterkt opptatt av Vigelands motiver, særlig de som har med erotisk kjærlighet å gjøre.
-
Sigmund Freud skriver til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):
"Dearest Wilhelm, Gloomy times, unbelievably gloomy. Above all, this Eckstein affair, which is rapidly moving toward a bad ending. Last time I reported to you that Gussenbauer inspected the cavity under anesthesia, palpated it, and declared it to be satisfactory. We had high hopes, and the patient was gradually recovering.
-
Dagny Juels ektemann Stach skriver i et brev til sin venn Franz Servaes at han og Dagny lever som barn, alene og tilfredse. Dagny er gravid, han er lykkelig, de går ingen steder, for de er seg selv nok, helt og fullt. De leker sammen, kan han fortelle, de har begge bevart så mye av barnet i seg Nå har de for eksempel nettopp funnet opp et nytt kortspill som de holder på med i timesvis.
-
Dagny Juell og hennes polske ektemann Stach er på besøk på Rolighed på Kongsvinger, i hennes barndomshjem. Dagny er gravid med det som skal bli sønnen Zenon. På besøk er også Maja Vogt, søster til Nils Collett Vogt.
Dagnys søster Ragnhild skriver i et brev til sin mann om hvordan de sitter og spiller kort hele dagen, og hvordan Dagny forsikrer at hun hater sin mor.
Stach, som alkoholiker, har problemer når han ikke får tilstrekkelig tilgang på alkohol.
-
Dagny Juells ektemann Stach har gått lei av det stille familielivet i Dagnys familie på Rolighed på Kongsvinger.
Han skriver hjem til sin venn Richard Dehmel at han kjeder seg til døde. Det fins ingen her som man ikke blir lei etter av å ha vært sammen med dem et par ganger, forklarer han.
-
August Strindberg skriver i et brev at han har levd i sølibat siden hans kone Frida reiste fra ham i november. Han er kåt og urolig, og hater kvinnen fordi han ikke kan unnvære henne. Men ungkarslivet skittent og fornedrende, og dermed ikke noe han kan innlate seg på, skriver han.
-
Paul Gauguin er ensom, syk og fortvilet. Han vahiné (elskerinne) heter Pahura. Hun er svært ung, og ikke særlig trofast. Paul ønsker å leve med sin brunst i fri utfoldelse, og med kvinner som ikke føler skam over det seksuelle. Men alt er mer komlpisert enn han kunne ønske, og den kvinnelige seksualiteten ser ut til å være knyttet til noe som har å gjøre med død og forfedrenes ånder på måter han ikke forstår.
Han gjør notater om dette i skisseboken sin, som siden skal komme ut under tittelen Noa Noa, og dedikeres til hans datter Aline, som er oppkalt etter hans mor.
-
Amalie Skram skriver et fortvilet og rasende brev til Erik. Hun har fått nok. Hun vil reise, slik kvinnen i hennes egen novelle «Memento Mori» gjør. Til den teksten har ikke Erik hatt annet enn en kort kommentar om hennes brennende kjærlighet, og det kan ikke Amalie tilgi ham.
Hun vil at han skal slå seg sammen med kvinnen hun mener han har et forhold til. Og hun har lest notater og opptegnelser han har gjort om henne selv, hun har funnet dem i skrivebordskuffen hans.
Den siste siden av brevet hun skriver om alt dette, mangler. Hun skriver:
-
August Strindberg er meget opprørt og skriver til sin fortrolige venn Torsten Hedlund om ensomheten. Den betyr ikke absolutt isolasjon, med atskillelse fra kvinner, barn og familieliv, understerker han.
Det er selve ekteskapet som er utpekt som synden. Han føler at han har vært bundet av blonde rep og svarte fletter,og barnearmer, men nå har han slitt av alle bånd, med det resultat at blodet renner. Han håper bare at fristelsene nå tar slutt. Ensomheten er forferdelig og lidelsen uhyrlig, skriver han, men han brenner heller opp enn å vende tilbake til synden.
-
Amalie er i Paris fra begynnelsen av måneden frem til februar 1896. Hun er i elendig form; nedstemt og krangelvoren. Hennes roman På Sct. Jørgen, som er den andre delen av hennes beretning om livet på sinnssykehusene, utkommer i København. Det er den direkte fortsettelsen på Professor Hieronimus. I løpet av oppholdet sitt her besøker hun Alexandra og Fritz Thaulow, som er hennes gode og trofaste venner.
-
Amalie, som forsøker å finne seg til rette i Paris, har vanskelig for å trives. Hun opplever stadig viderverdigheter og misforståelser.
får hjelp av venninner til å finne et sted å bo, men alt hun ser på, er motbydelig for henne.
Hun er dessuten sterkt plaget av eksem.
Hun bor i Rue Caumartin, hos madame Aumont, Tredje etasje til venstre. Brevene hun skriver hjem til Erik er fulle av mismot og misnøye. Uhellene forfølger henne, skriver hun.
-
August Strindberg passerer sine morgenpromenader på Montparnassekirkegården i Paris, som er en skarp kontrast til det brusende folkelivet i byens gater, og tenker på livets forgjengelighet. Stemninger fra Schopenhauer og Nietzsche fyller ham.
-
Knut Hamsun har fått brev fra Drude Krog Janson, etter fire års forløp. De hadde den gangen en svært tett relasjon med sterke seksuelle undertoner. Drude er trett og resignert. Hun vil ikke noe spesielt, bare skrive et brev.
-
August Strindberg er nå i ferd med å gli over i en ny, religiøs livsfase. Opptakten har allerede vart lenge, med trekk fra Schopehhauer og buddhisme. Han går ut i fra at livet er en straffetid, og jorden en straffekoloni de man soner ukjente forbrytelser fra en annen eksistens.
Han håper at hans egen soningstid nå snart er over. Alle mennesker er forbrytere, og pessimisten som alltid taler ondt om sine medmennesker, har i grunnen ganske rett, skriver han.
-
Amalie Skram er på Moulin Rouge i Paris sammen med ekteparet Garborg og noen andre. Hennes portemonné med alle pengene hun har, blir stjålet.
Hun skriver fortvilet hjem til Erik etter penger.
Etter dette er hun som lamslått i flere dager. Parisoppholdet er fullt av slike uhell og begredeligheter.
-
Erik Skram er i ferd med å miste tålmodigheten i forhold til Amalie. Han syns ikke han får annet enn uvennlighet og beskyldninger tilbake, til tross for alle sine forsøk på å komme henne kjærlig og tålmodig i møte. Han skriver til henne: «Kan Du eller vil Du ikke forstå, at når jeg under de sidste korte Meddelelser har sat E.S. efter at have skrevet til Dig, som jeg har gjort, for hundrede Gang åbnet mine Arme for Dig og vist Dig Vejen til mit Hjærte, så er det Dig der slår mig denne kolde Form i Hånden.
-
Ludvig Alver har hatt en konfrontasjon med sin kone Lolly der hun trumferende har vist frem sin gravide mage og fortalt ham hvem faren var. Han er sønderknust, og har reist til Kongsbergm der han tidligere har vært rektor, og trasket rundt i de snødekte fjellene alene og blitt svært syk.
Nå ligger han der, alene og forlatt og har tigget sin søster Amalie Skram å komme opp til ham. Men hun er jo selv også syk hele vinteren.
-
Marie Krøyer har et tre måneders rekonvalesentopphold i Taormine på Sicilia. Deretter venter hun på Søren hos dr. Axel Munthe på Capri.
Hun føler at hun har lidd nederlag som mor, kone, kunstner. I perioder har hun rengjøringsmani.
-
Erik Skram er fortvilet på grunn av ståa i ekteskapet med Amalie. Hun får seg ikke til å alle ham med fornavn, hun kaller ham alltid Skram. Og det sårer ham. I dag skriver skriver til Amalie:
-
Amalie forlater Paris og reiser hjem til Købehavn via Havre med båt. Nå lengter hun bare hjem til Erik og Småen. Paristuren har vært en farse for henne. Alt som kunne gå galt, har gått galt. Fra å være forbitrert på Erik, ønsker hun nå bare å komme hjem til ham igjen.
-
Stanislaw Przbyszewski utgir romanen Over bord, den første i trilogien Homo sapiens. I den stjeler forfatteren Falk den vakre Ysa fra maleren Mikata.
Edvard Munch får høre om dette, og skriver et brev til sine venner Dagny og Stachu. Dette brevet kommer til å gå tapt.
-
Amalie Skram er tilbake i København og skriver til Hulda Garborg og trygler om at hun ikke må være sint fordi hun ikke har latt høre fra seg etter at hun kom hjem.
Da hun kom hjem fra Paris ble hun møtte av Erik på dampskipet, som kunne fortelle at Småen hadde skaralgesnfeber og lå til sengs hos Slotmanns, kan hun fortelle. Så fikk hun selv kraftige blødninger, o gble liggende til sengs i fire dager ute å våge røre seg, mens Erik puslet rundt henne og serverte små delikatesser.
-
August Strindberg skriver en tekst om lysets virkning ved fotografering. Han føler at han blir forfulgt av menader som truer Hotel Orfeus, på Rue da la Grande Chaumiere i Paris, hvor han har bodd i et år.
Han nye losji er Hôtel Orfila, noen kvartal lenger nord på den venstre bredden, rett ved Luxembourghagen. Han flykter dit i panikk, og etterlater ser sine bøker og annet på det gamle hotellet.
Han mener at dette klosterliknende huset som skal bli hans nye hjem, inngår som det siste leddet i en kjede av hendelser som er arrangert for ham av høyere makter.
-
Erik Skram sitter på jobb i Rigsdagen (hvor han er referent) og skriver dette til sin kone Amalie: «Min kæreste, min lille Amalie. Jeg gik idag uden at give Dig et Kys. Det Kys sidder på mine Læber og længes efter Dig. Her sender jeg Dig det. Dette Brev vil jo vistnok komme før til Dig end jeg selv. Din Erik»
-
Amalie råder sin venn Valdemar Irminger til å ligge lavt i forhold til en ung kvinne som hun mener har forelsket seg i ham.
Brevet lyser ikke så rent lite av sjalusi, men også av medfølelse for den unge piken, som Amalie synes å finne det uaktuelt at Irminger skulle kunne være interessert i.
-
Strindberg mister brillene i kaffekoppen. Dette leser han som et tegn, på linje med det meste annet han opplever for tiden. Spørsmålet er bare hva det er et tegn på.
-
August Strindberg sitter på Brasserie de Lilas i Paris og skal til å nyte sitt glass absint da en full mann passerer ham og fester blikket på ham. Strindberg får avsmak for drikken og er lykkelig for at han ikke ser ut som denne drankeren.
-
August Strindberg drømmer en fryktelig drøm om et avskåret hode blir festet på en manns overkropp, slik at han ser ut som en fordrukken skuespiller. Hodet begynner å snakke, og mannen angriper. Strindberg er skrekkslagen.
Drømmen bærer preg av hans redsel for "Popoffsky", navnet han bruker på Dagny Juels mann Stanislaw Przybyszewski, som av Munch er blitt malt med "avskåret" hode.
Strindberg er motløs og mistroisk for tiden. Han mener høyere makter straffer ham.
-
August Strindberg, som nå er 47 år gammel, mister flere av av sine tenner. En av dem er en av "rovdyrtennene" hans. Han sliter også voldsomt med sitt kroppslige begjær, som har forakter, like mye som han forakter kvinnen -- men som han likevel må innse at han er underlagt.
Han skriver, leser og driver med kjemiske eksperimenter. Hans søster og svoger besøker ham i Paris for å finne ut hvordan det står til med ham. De blir beroliget, og finner besøket underholdende og hyggelig.
-
Amalie er alene hjemme i København mens Erik er på reise. Hun skal skrive, men får det ikke til. Hun er svært nedtrykt, og ogå svært lettskremt.
-
Dagny Juels polske ektemann Stanislaws mangeårige elskerinne Marta Foerder begår selvmord i Berlin.
Marta har vokst opp i en stor søskenflokk i en jødisk familie, med fem søstre og tre brødre, i en den prøyssisk-okkuprte delen av vestre Polen.
Som ung mann har Stachu (som Stanislaw blir kalt) gitt pianotimer til Marta og hennes eldre søster Roza, som han hadde en pågående flørt med. Etter at henne mann døde, to Martas mor med seg hele familine og flyttet til Berlin.
-
August Strindberg får nyheten om at Stanislaw Przybyszewski er arrestert, mistenkt for mordet på sin elskerinne Marta Foerder. Marta hadde tre barn med Stachu, og ventet det fjerde.
Strindbergs første reaksjon på hendelsen er lettelse. I brev til sin venn Torsten Hedlund tre dager senere skriver han at han alltid er blitt hjulpet mot sine fiender. Men etter hvert blir hans identifisering med Przyszewski enda sterkere. I sin okkulte dagbok, og siden i romanen Inferno, gir han Stachu navnet Popoffsky.
-
August Strindberg skriver et brevkort til Edvard Munch, som han ofte har truffet i Paris. Han mener at Munch står i ledtog med polakken Stanislaw Przybyszewski, kalt Stachu blant venner, og syns han ser ut som en morder, eller en håndlanger.
Han har fått beskjed om at Stachu er sluppet ut fra fengsel, og han er fra seg av redsel:Han føler at det går mot hans egen undergang. Han flykter fra Hôtel Orfila, som han har tatt inn på, med kun lett bagasje.
-
August Strindbergs psykotiske krise går mot sin løsning. Han blir av sin kone Frida Uhl kalt til Østerrike for å møte datteren Kerstin. Det blir som en gjenfødelse for ham. Han håper på en gjenforening med både og barn - ikke bare med datteren. For første gang på lenge tar han selv på seg skylden for det han har utsatt barnet for, og lettelsen i hans psykiske tilstand er umiddelbar.
-
Amalie får brev fra sin svigerdatter Signe om at Jacob er forlovet med en søt ung jente, Ada Wiesner. Han har skrevet til Ludvig og bedt om penger, men Ludvig har vært avvisende.
Forholdet mellom Amalie og Jacob er nå meget kjølig. Hun syns han oppfører seg nederdrektig, og at han har spekulert i sin onkels død.
-
Erik Skram skriver på en kladdelapp at hans kone Amalie har sagt til ham at hun vil ha det røde floret over seg neste dag, når hun dør. Dette er samme måned som hun sender novellen "Det røde gardin" til redaktøren i Tilskueren. Og her forekommer nettopp en slik scene.
På andre lapper beskriver Erik andre scener, som når Amalie skal dekke et middagsbord til et selskap, og han kommenterer at borddekorasjonen med blomster og grener er for stor; da slår hun til blomstene slik at de knekker.
-
August Strindberg, som befinner seg i sin svigerfamilies hus i Klam skriver i sin dagbok at han i dag kaster portrettet av "Aspasia" (Dagny Juel) i kloakken. Han ahr imidlertid beholdt bildet overraskende lenge, alt tatt i betraktning; det er allerede lenge siden han avsluttet forholdet til henne og ga seg hen til sitt ekteskap med Frida Uhl.
-
August Strindberg får brev fra sin kone Frida som tydelig innebærer en definitiv avskjed. Han føler seg forfulgt av okkultistisk initierte med makt til å forfølge mennesker på magisk vis. De plager ham fra avstand, mener han.
-
Sigmund Freud skriver til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):
"Announcing Jacob's death: "Yesterday we buried the old man, who died during the night of October 23.He bore himself bravely to the end, just like the altogether unusual man he had been. At the end he must have had meningeal hemorrhages, soporous attacks with unexplained fever, hyperesthesia, and spasms from which he would then awake free of fever.
-
Edvard Brandes hjem på Bygdøy i Kristiania er i oppløsning. Tre døtre har giftet seg, den yngste, Else, flytter til sin far Frits Thaulow i Bretagne.
Hans kone Ingeborg, som nå er 45, flytter hjemmefra og er en tid innlagt på en nerveklinikk i Kristiania. Skillsmissen nærmer seg. Edvard er forelsket i den 24-årige Elise Rustad og reiser til Paris.
-
Sigmund Freud skriver til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):
"By one of those dark pathways behind the official consciousness the old man's death has affected me deeply. I valued him highly, understood him very well, and with his peculiar mixture of deep wisdom and fantastic lightheartedness he had a significant effect on my life [].
By the time he died, his life had long been over, but in [my] inner self the whole past has been awakened by this event. I now feel quite uprooted.
-
August Strindberg befinner seg på høydepunktet av sine psyotiske opplevelser, som dreier seg om at han blir forfulgt av okkultister som plager ham fra avstand. Etter at han reiser hjem til Sverige, skal de etter hvert opphøre. Og hans litterære produksjon kommer etter hvert i gang igjen.
-
Dagny Juel lever sammen med sin polske ektemann Stach (Stanislaw Przsybyzsewski) i et villaområdee utenfor Berlin. De er uten penger og forlatt av sine venner på grunn av Stachus elskerinne Marta Foerders selvmord. Denne måneden står Dagnys dramatiske tekst Den stærkere på trykk i Samtiden.
-
Amalie får beskjed om at hennes bror Ludvig er alvorlig syk. Legen F.G. Gade fra Bergen forteller henne uten omsvøp om tilstanden hans. Han har pådratt seg en farlig brystsykdom, som kan ende i helbredelse hvis alle forhold til lagt til rette. Det er imidlertid meget for ham med en rolig sinnsstemning, og derfor er legen nølende med å gi for store håp om helbredelse. Han råder Amalie intenst til å opptre som en rolig søster, og legge bånd på sine følelser. Amalie får også et trist brev til Ludvig selv. Han skriver at alle venner forsvinner når han mest trenger dem.
-
Amalie Skram skriver intense brev til Viggo Hørup der hun ber ham å lære henne å bli som ham; rolig og sindig, og med et olympisk smil til alle. Hun vil at han skal være hennes venn, skriver hun. Han kunne hjelpe henne til å snakke seg opp og ut av det hun gått og båret på i to år nå.
Problemet har å gjøre med med forholdet til Erik Skram, og hans utroskap, som gjør henne forbitret og resignert.
Hørup svarer sindig at hun ikke bør plage Erik, men heller søke å vinne ham tilbake. Han skriver at han har lagt merke til at Amalie ser på Erik med "pinefullt forskremte øyne".
-
Laura Munch blir innlagt på Kristiania kommunale Asyl. Det ligger i Storgaten, og er et sinnssykehus for de fattige i byen. Hun får diganosen insania degeneralis.
Man går ut i fra at sykdommen hennes skriver seg fra disposisjoner, siden det er flere tilfeller av sinnssykdom i familien. Det er fattigvesenet som får henne innlagt, politilegen attesterer på at hun er sinnssyk. Han skriver at hun i oppveksten var rar, stridig og vanskelig å behandle, men flink på skolen. I de senere årene er hun imidlertid blitt "snillere", skriver han.
-
Knud Pontoppidan utgir boken 6. Afdelings Jammersminde, som er et forsvarsskrift i forhold til den offentlige kritikken han har fått i forbindelse med saken om Amalies og grenvinne Schimmelmanns innleggelser, som han har hatt ansvaret for. Han erkjenner bittert i boken at han er bliitt den mest upopulære skikkelsen i hele København.
-
Holger Drachmann blir kjent med den norske kabaretsangerinnen Bokken Lasson, og forholdet til konen Edith går i stykker. Han får en ny livskrise, og reiser hvileløst rundt mellom Norge, Skagen og København. Alle eiendelene sine har han i to kofferter.
-
Amalie Skram har det dårlig og er sengeliggende på grunn av at hun mener Erik er utro, skriver hun i et brev til Drude Krog Janson.
-
Amalie Skrams sønn Ludvig debuterer som Ambrosius i det populære syngepsillet Ambrosius av Christian Molbech ved Christiania teater. Han gjør stor lykke i rollen.
Amalies ser ham i tre forskjellige roller denne våren mens hun er i Kristiania. Hun syns han lille sønn John er henrivende, og danser med ham på armen. Men hun klager til svigerdatteren Signe om at Ludvig er blitt så fjern mot henne. Han skriver så tørre brev, og vil ikke kalle henne mor eller mamma, bare "min moder", skriver hun i et brev
-
Amalie Skram ligger syk i leiligheten i København. Hun får mange trøstende venner på sykevisitt. Hun lengter etter å se sin venn Irminger hos seg; det er så mye å fortelle, særlig det som har å gjøre med hennes elskede bror Ludvig. Hun skriver til ham:
«Hjærtens tak for De vil komme til mig. Men vent til tirsdag, hvis De kan da. Idag og imorgen og på mandag kommer her sygevisitter. Mine venner ved jo at jeg er sengeliggende, og så er de alle så søde og snille imod mig.
-
Amalie er syk og elendig og må for det meste holde sengen. Hun står kun opp for å skrive til sin venn Irminger, som hat erklært at ha er villig til å være hennes venn. Det er hun lykkelig for, for hun er så liten og elendig selv, føler hun. Hun vil absolutt ikke beundres, og det er kun en fordel at Irminger selv mener han er "tyk uvidende", skriver hun til ham.
-
Edvard Brandes er fortsatt i dyp livskrise, og befinner seg i Paris. Der er også hans ekskone Ingeborg, som bor hos sin datter Else, som hun har med Frits Thaulow, og som utdanner seg til skuespiller.
-
Knut Hamsun politianmelder Anna Munch, som er sykelig forelsket i ham, har spredt en rekke anonymre brev om ham og hans elskede Bergljot i Kristiania, og også skrevet en nøkkelroman om sitt "forhold" til ham.
-
Mette Gauguin møter Erik Skram på gaten i København. Hun er fullstendig nedbrutt etter datteren Alines død i januar. Nå er sønnen innlagt på sykehus og har gjennomgått tre operasjoner etter å ha fått en syl inn i magen. Hun tror hun formodentlig snart blir gal av alle disse påkjenningene, sier hun. Erik skriver om møtet til sin kone Amalie Skram, som er godt kjent med Mette og hennes familie. Særlig Mettes søster Ingeborg, som er en nær venninne.
-
Amalie Skram går på kunstutstilling i København sammen med sin venn Irminger. Hun er litt beklemt: hun har måttet unnskylde seg for at hun så heftig har omfavnet ham nylig. Hun forsikrer ham om at det kun dreier seg om søsterlige følelser.
-
Rainer Maria Rilke treffer den femten år eldre Lous Andreas-Salomé i Jacob Wassermanns salong i Munchen, og forelsker seg dypt i henne. Han kjenner henne allerede gjennom essayet Jesus jøden, som han har lest.
Den første kvelden de tilbringer sammen klarer han knapt snakke til henne, men snart blir hun bombadert av brev der han ber om å få treffe henne. Han slår seg ned i næheten av der hun bor med sin mann. De to innleder et forhold, til tross for at hun er gift.
-
Marie Krøyer er på kuropphold i Larvik og Gausdal på grunn av sine dårlige nerver. Hennes mann, maleren Søren Krøyer, er samtidig på sanatorium i Taarbæk i Danmark.Det står ikke så bra til med noen av ektefellene for tiden. Søren har syfilis.
-
Amalie Skram skriver til sin venn Irminger om sin elendige selvfølelse og sine selvbebreidelser: Hun er selv skyld i all sin ulykke. Særlig i at ekteskapet med Erik skranter.
-
Amalie skriver til sin sønn Ludvig, som har hatt planer om å komme på besøk til henne og Erik i København sammen med sin kone Signe og deres lille sønn. Besøket kan ikke bli noe av. Hun har fått brev fra sin bror Ludvig. Han ligger og skal dø nå.
-
Amalie har fått avskjedsbrevet fra broren Ludvig. Hun gråter og gråter når hun tenker på hvor høyt hun elsker ham, skriver hun til sin venn Irminger. Ludvig er en så fin og rik natur, og så intelligent.
Han var en stor støtte den gangen hun skulle skilles fra August, forteller hun. Hun er også ulykkelig for at hun ikke visste hvordan han har lidd i sitt ekteskap. Om hun bare hadde visst! Det er uutholdelig å ikke kunne tro på et liv etter døden. Hun husker tilbake til da de to var små sammen i Bergen.
-
Stanislaw Przsybyzsewski, som er svært opptatt av alle former for okkultisme, er kalt til Berlin for å overta redaktørrollen i det metafysiske tidsskiftet Metaphysische Rundshau, som har tyske okkultister som lesere. Han hater å være i Berlin, men han skriver entusiastisk i brev til venner og kolleger at han har store planer om å få tidsskriftet på bena.
Tidsskriftet har så langt vært elendig redigert, skriver han i et brev. Drømmen er likevel å kunne starte sitt eget tidsskrift, et som det polakken Prochazka redigerer.
-
Amalie er på Førslevgaard og får brev fra sin sønn Ludvig om at broren Ludvig nå er så syk at han er brakt til sykehuset for å dø alene.
Hun setter seg inn i stuen for å gråte for første gang siden hun kom til dette stedet, skriver hun til sin mann Erik. De andre gjestene trøster henne.
-
Amalie har vært på sommeropphold på Førslev gods og kommer tilbake til leiligheten i Classensgade i København. Blant alle lykkeønskningstelegrammene ligger et brev om at Ludvig er død. Han har pakket inn sine dagbøker til henne, og hun begynner straks å lese. Hun er i dyp sorg. Men hun skriver til irminger at hun ikke lenger sørger over Erik. Og så viser Ludvig seg for henne, slik hun har bedt ham om å gjøre i det siste brevet hun skrev til ham.