August Strindberg spaserer på Montparnassekirkegården i Paris, tenker på livets forgjengelighet og bestemmer seg for aldri mer å inngår erotiske forbindelser

August Strindberg passerer sine morgenpromenader på Montparnassekirkegården i Paris, som er en skarp kontrast til det brusende folkelivet i byens gater, og tenker på livets forgjengelighet. Stemninger fra Schopenhauer og Nietzsche fyller ham.

Han føler at det vokser frem en religion i ham, selv om han ikke klarer å formulere den med ord. Det dreier seg om en sjelstilstand snarere enn om bestemte teorier, en brokete blanding av fornemmelser som mer eller mindre fortettes til ideer. Han er kommet over en gammel romersk-katolsk bønnebok, og leser med andakt i den og i Det Gamle Testamentet. Dette trøster ham på en uklar måte, Mens Det Nye Testamente gjør ham derimot kald.

Men mest inntrykk gjør likevel et buddhistisk skrift, siden det setter den positive lidelsen høyere enn avholdenheten. Etter hvert fortettes den vage fatalismen hans til mer substansielle forestillinger om at det er Noen som leder ham, og at denne Noen er nærmere enn man skulle tro. Han utpeker selve seksualiteten urenhetens kilde.

Seksualfrykten knyttes sammen med kvinnehat hos ham, og konklusjonen blir at han aldri mer skal ha erotiske forbindelser, heller ikke ekteskapelig samliv. Han skriver i et brev om kvinnens instinktive skurkaktighet. Han føler at det er en tung kamp å drepe kroppens lyst, den er fortsatt altfor ung og brennende. Men nå skal den brenne opp!

Det er bare så synd at ånden kanskje også stryker med i brannen.

Ensomheten er forferdelig, og familielivet det beste, men enda mer skittent når man rører opp i det, skriver han. Der opplever man absolutt fornedring, og da rammes dyret.

En gang i løpet av denne høsten har han bedrevet magiske operasjoner med datteren Kerstins portrett for at hun skal bli syk, slik at han kan gjenforenes med familien. Dette anser han som sitt «fall» og årsaken til at han har falt i unåde hos maktene.