Amalie Skram er slett ikke enig med Bjørnstjerne Bjørnson om at hennes Professor Hieronimus er sjuskete skrevet

Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i at innlendningen til hennes Professor Hieronimus er sjuskete skrevet, slik han har skrevet til henne. Setningen «slidt sjælen ud af kroppen på sig» er riktignok kanskje litt plump, det innrømmer hun. Men bortsett fra det, kan hun ikke se noe i veien med romanen.

Men kanskje Bjørnson likevel har rett, for dersom han har følt at det var noe i veien under lensingen, så må det være noe i det skriver hun. Men han må gjøre henne den tjeneste, hvis han orker, da, å lese innlendingen en gang til. Da tror hun nemlig ikke at han kommer til å finne mer enn akkurat den setningen som kan forekomme ham banalt.

Selv leser hun ofte Bjørnsons bøker om igjen, kan hun fortelle. Når hun trenger til en hjerteforfriskning, til å løftes ut av seg selv, så tyr hun til ham. Den om Absalon har hun lest tre ganger. Der gjenfinner hun det som Drude Janson en gang sa om ham; la det være så skittent det vil, har det gått gjennom Bjørnsons organisme, kommer ut igjen rent og pent.

Til Bjørnsons spådom om at hun kommer til å måtte gjennomgå mye for bokens sin skyld, tror hun at han tar feil. Så langt er den ikke blitt det spor diskutert. Det er riktignok to leger som har angrepet den, og skrevet at hun med den mot sin vilje har bevist hvor genial Hieronimus er. Han har, nesten uten å ha snakket med henne, straks visst at hun var sinnssyk. Og så har han handlet som den overlegne og samvittighetsfulle mannen han er.

For Else i boken er jo sinnssyk, hevdes det, med sine hallusinasjoner og helt urimelige oppfatning av Hieronimus. Det er ingen som svarer på disse angrepene, og ingen kommer helle til å gjøre det, understerker Amalie. Legene her står fast sammensluttet og grunnfestet og urokkelige som den kinesiske mur. Og hva legfolk mener eller sier eller skriver, er det ingen som bryr seg noe om. Det er bare at hun ikke har hatt noen forventninger. Så lider hun heller ingen skuffelse.

Avisen Politiken, som man kunne vente ville trå til i en sak som denne, har ikke hatt noen anmeldelse av boken. Hun har bedt om å få slippe Edvard Brandes, men han har sagt at han selv vil lese boken og anmelde den. Så den ble sendt til ham fire dager før den utkom, men ennå har han ikke latt høre fra seg.

Erik Skram har altså hatt rett når han sa at det bare er nysgjerrighet som driver Edvard Brandes, skriver hun.

Men Bjørnson må ikke si at hun har ødelagt sin mann med denne boken! Dersom hun trodde det var riktig, ville hun blitt fortvilet. I sin tid mente hun det samme som Bjørnson; hun var så forbitret på Skram etter alt det som hadde skjedd at hun ikke ønsket annet enn å slippe å se ham mer. Men så, ved et merkelig tilfelle som hun ikke kan fortelle om skriftlig, kom til å treffe ham, og så ja, Skram får alltid rett i forhold til henne. Alltid! Men han er ikke den mannen som har kunnet makte henne. Og hele opinionen er på hans side, man sier at ingen hederlig og intelligent mann vil ha gjort noe annet enn Skram har gjort. Hun forstår det ikke. Hun vet jo at hun i hans sted ville ha handlet motsatt.

Men nå har hun tuktet seg selv til å falle til ro, skriver hun. Han blir så rasende når hun begynner å snakke om det. Erik viste henne en sånn kulde da hun en gang i sommer sa at det ville vært forferdelig dersom overlegen på St. Hans hadde fulgt Pontoppidans råd og holdt henne innesperret der et helt år. Hun og Skram er så forskjellige. Det er det som er ulykken.

Men hun kan bedre forstå og se ham enn han henne. Skram er et utmerket menneske, og ingen i verden har vært så god mot henne som ham. Men nå er han det ikke mer, for han er ikke så glad i henne som før. Og det er hennes egen skyld. Ene og alene hennes. Amen.

Å, hvis hun bare kunne få lov til å fortelle Bjørnson alt som har skjedd, rubb og stubb, og få styrke og trøst av hans godhet og forståelse! Men det går jo ikke an i et fattig brev. Det blir til ingenting.

Erik Skram har ikke fått lov til å lese Bjørnsons siste brev, opplyser hun. Hun vil så nødig at Bjørnson og han skal bli uvenner, og det kom de til å bli for livstid dersom han hadde fått lese det om den velformede fiskebollen som Bjørnson karakteriserte Erik som. Bjørnson må skrive et breb som Skram kan få lese, for han er ikke en mann som man kan kaste fra seg på den måten, han er utmerket på alle måter, han er bare for dannet.

Hun og Bjørnson skilles altså ikke etter hans forrige brev, understreker. Han må bare ta i seg det med at hennes mann er en fiskebolle.

Hun går rundt med de heteste tanker om å reise til Roma for å få snakket med ham. Nå har hun penger. Boken kommer i annet opplag. Han må hilse Karoline varmt. Og han må skrive til henne.