-
I dag fyller Maggen (Margrete) Dons i Kristiania 23 år. Hun holder selskap, og blant gjestene er den to år eldre Nils Kjær fra Homestrand. Han er en nokså ukjent mann, og blant vennene holdt for å være nokså stygg, men svært intelligent. I Maggens øyne ser han imidlertid interessant ut, han har det en av vennene, Carl Nærup, kaller "Voltatire-fysiognomi". Og alltid har han et ironisk smil om de smale leppene.
-
I Paris skriver litteraturkritikeren Paul Ginisty, som er en av de fremste ambassadørene for skandinavisk litteratur, om hvordan motesvingningene i det parisiske kulturlivet nå gjør det vanskelig for nye nordiske forfattere å gøre seg gjeldende i den franske hovedstaden. Nysgjerrigheten har gått over, det begynner å oppstå en motreaksjon mot disse svenskene og nordmennene som i to år har regjert med en nesten tyrannisk måte, skriver han.
-
Arne Garborg har de fire første bolkene til det som skal bli diktsyklusen Haugtussa helt ferdige.
-
Camille Pisarro, den kjente maleren, forteller sin sønn Lucien at symbolistene nettopp har lidd et stort nederlag i Paris: Deres lederskikelse, Paul Gauguin, har denne måneden hatt en utstilling av bildene sine i Hôtel Drouot, i håp om å skaffe nok penger til å reise tilbake til sin øy i Stillehavet. Han har også brukt en brevveksling med August Strindberg i katalogen til utstillingen. Her innrømmer Strindberg at han i utgangspunktet ikke forstår noe som helst av Gauguins bilder, og at han heller ikke liker dem.
-
Arne Garborg tar et oppgjør med det mørke og tunge ved dekadansen. Han er opptatt av Nietzsche, og hilser hans vitalisme velkommen.
Også Hulda Garborg har lest Nietzsche, og er oppglødd. Hun oversetter noen passasjer fra Also sprach Zarathustra der Nietzsche skriver om kvinnen. Det kommer på trykk i kvinnesaksforeningens blad Nylænde, hvor Ragna Nielsen skriver en innledning og Nietzsche.
Arne reiser til Jæren for å arbeide med en bok som har å gjøre med hans barndoms trakter og minner.
-
Gustav Vigeland, som er er på vei til Firenze for å studere de store mesterne der, stopper på veien i Berlin. Det er i begynnelsen av ferbuar, i utgangspunktet har han bare tenkt å bli en ukes tid for å se de store skulptursamlingene, men det skal vise seg at oppholdet kommer til å strekke seg over to måneder til sammen.
-
Camilla Collett er 82 år gammel nå, og har bare noen uker igjen å leve. Hun skriver en tekst om sin bror Henrik Wergeland. Nå er det 50 år siden han døde. Hun avslutter teksten slik:
"Ak, min Broder, her i Livet var ingen Forstaaelse mulig; men jeg skal gjøre alt - alt - for at afsone den Sorg, jeg har forvoldt dig".
Det smerter Camilla dypt at hennes bror, som hun elsket, kunne ha hatt grunn til å tro at hun hadde sviktet familielojaliteten - og dermed også ham.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har lest hennes Professor Hieronimus i ett sug, kan han fortelle. Han syns innledningen er sjuskete skrevet, og språket i den er banalt - hva syns hun for eksempel om uttrykket «nu havde hun slidt sjælen du av kroppen på sig»?!
-
Amalie Skram føler at boken hennes om professor Knud Pontoppidan oghans sinnssykeavdeling har vakt stort hat mot henne.
Hun er på konsert og føler seg tilintetgjort av alle hatefulle og nysgjerrige blikk gjennom og uten lorgnetter. Selv mener hun at boken er et kunstnerisk produkt, og ikke noe direkte personangrep.
-
Amalie Skram skriver til sin venn Sophus Schandorph:
«Ja, jeg har lidt dernede hos Hieronimus. Aldeles umenneskligt. At jeg er sluppen så nogenlunde uskadt fra det, er for mig seiv en stadig fornyet kilde til forundring. Jeg har liksom fåt en så stor respekt for mig seiv, for mit legemes kræfter siden da. Jeg næsten hovmoder mig. Men det bør jeg ikke.
Jeg skal nok ta mig seiv i nakken og være ligeså ydmyg som altid før. Kun overfor Hieronimus vil jeg aldrig aldrig føle mig ydmyg.
-
Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er slett ikke enig i at innlendningen til hennes Professor Hieronimus er sjuskete skrevet, slik han har skrevet til henne. Setningen «slidt sjælen ud af kroppen på sig» er riktignok kanskje litt plump, det innrømmer hun. Men bortsett fra det, kan hun ikke se noe i veien med romanen.
-
Gustav Vigeland lager en skisse i skisseboken sin til det som skal bli skulpturen De nedbøyde. Denne skulpturen skal komme til å bli en voldsom inspirasjon for Stanislaw Przybszewski når han i november sitter på eiendommen Rolighed på Kongsvinger, Dagny Juels barndomshjem, og skriver en bok om Vigeland.
-
Oscar Wildes teaterstykke The Importance of Being Earnest bli uroppført på St James Theatre i London. Stykket er skrevet under en kort periode sent i 1894.
-
Karoline Bjørnson skriver til sin datter Bergljot at hun ikke liker Bjørnstjernes planer om å la Amalie komme og bo hos dem i Roma. Bjørnstjerne elsker jo å være sjelesørger, men disse hysteriske kvinnene vil jo som regel ikke la det være med det.
Bjørnson skriver også til Amalie om Karolines motvilje mot å la henne komme og bo hos dem.
-
Paul Gauguin har bestemt seg for å reise tilbake til Tahiti. Det blir holdt auksjon over bildene hans i Hotel Drouot i Paris, som Strindberg, som nå er 46 år gammel, skriver katalogtkesten til.
Som en innledning blir det budt ut en brevveksling memllom Gauguin og Strindberg.
Salget gir imidlertid Gauguin bare noen få hundre franc, og det ender med at han kjøper tilbake mange bilder.
-
Amalie Skram skriver til sin venn Sophhus Schandorph, blant annet om hvordan det gikk da hun hadde opplesning i København (han har oppfordret henne til å lese mer høyt):
«Nej men herregud, min kjære, gode, gode, gamle ven Schandorph, er Du den eneste udi Israel, som ikke véd at en af nordens mest strålende fiascoer er bleven til ved mig, dengang jeg, overtalt af Herman Bang, forsøgte at læse op i noget som kaldtes Larsens lokaler, tror jeg, på et. Annæ Plads. 1
