Bjørnstjerne Bjørnson har lest Amalie Skrams Professor Hieronimus i ett sug

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie fra Roma. Han har lest hennes Professor Hieronimus i ett sug, kan han fortelle. Han syns innledningen er sjuskete skrevet, og språket i den er banalt - hva syns hun for eksempel om uttrykket «nu havde hun slidt sjælen du av kroppen på sig»?!

Men helt fra hun trer over terskelen til det moderne sinnssykehuset er alle hennes evner årvåkne, noen ganger få leseren noe sublimt, og det er aldri kjedelig, det hun skriver. I det hele tatt er hovedinntrykket av boken slik at i ethvert annet folk med større ansvarsfølelse enn det danske, ville ha gjort en slik mann og et slikt system umulig.

Men Amalie må være klar over at det er en ting til som hun også kommer til å ødelegge uten å ville det med denne boken, og det er hennes mann. Det er mistenkelig at alle de partiene han opptrer i boken er døde partier, og det hun skriver om ham, og hennes følelser for ham, virker ikke ekte. Enten er de for flyktige i tegningen, eller det er noe dypere i veien.

Men dette er bare uvesentligheter i forhold til det som er selve poenget, understreker Bjørnson: At Erik lot henne være på et sted som han selv ikke fikk adgang til. Ingen mann eller kvinne av alminnelig karakter- eller følelsesdimensjoner hadde gått med på noe slikt. Å ikke engang gjøre seg umake med å ta stedet i selvsyn! I dette ser Bjørnson selve Eriks slapphet. Og det som verre er: Amalie er gift med en velformet fiskebolle. Det kan være mye fint og lekkert i en slik en, men etter å ha lest denne boken, vil Bjørnson

nødig har mer av den. Hvis Bjørnson treffer Erik etter dette, skal han aldri mer le av historiene hans, eller beundre «ridderligheten» hans, skriver han. Og siden han går ut i fra at dette betyr at også han og Amalie skilles etter dette, vil han si henne at henne holder han urokkelig av, og at hans siste ord til henne er og blir: vær tro mot deg selv. Hun har mye å gå gjennom i forbindelse med denne saken, men hun må huske at hun her har en misjon på vegne av tusen ulykkelige. Og også på sine egne vegne.

Etter denne boken faller det et sterkere lys over hennes liv og hennes gjerning, syns han. Nå skal Karoline i gang med å lese boken. Han har på forhånd vennet henne til det verste, for at den ikke skal skade henne. Hun hilser hjertelig, slik man hilser en stor dåd, og den vennen som utøver den, avslutter Bjørnson brevet.