Gustav Vigeland, som er er på vei til Firenze for å studere de store mesterne der, stopper på veien i Berlin. Det er i begynnelsen av ferbuar, i utgangspunktet har han bare tenkt å bli en ukes tid for å se de store skulptursamlingene, men det skal vise seg at oppholdet kommer til å strekke seg over to måneder til sammen.
De første dagene bor han hos Dagny og Stanislaw Przybyzsewski. Etter en ukes tid tar han inn på Hote zur Stadt Köln i Mittelstrasse 47, hvor han bor ved siden av Edvard Munch. Han besøker museer, modellerer på hotellrommet om dagen, mens Munch maler i rommet ved siden av. De snakker med hverandre gjennom veggen. Om kvelden rangler de med den tysk-skandinaviske bohemkretsen, som bl.a. omfatter Richard Dehmel, Holger Drachmann, Dagny og Stanislaw Przybyzewski,Sigbjørn Obstfelder, Akseli Gallen-Kallela og Jens Thiis. Og om natten arbeider han.
Richard Dehmel har begynt å få et navns blant Tysklands nye lyrikere. Jens Thiis kommer siden til å beskrive Dehmel som en mann som resiterer sine skjønne vers, og gjør inntrykk med sitt merkelige, svarte, mefistoteliske utseende og sitt intense vesen.
Vigeland er svært inspirert nå. Ofte har han laget oppslaget til en ny skulptur når morgenen kommer, men som regel slår han dem i stykker før solen går ned.
Han har med seg fotografier av skulpturene sine, og skriver hjem til sin venn Larpent at de gjør stor lykke. Han er ellers ikke særlig ivrig på å markedsføre seg selv. Siden skal han komme til å skrive om denne perioden at det ikke nyttet at et arbeid kom alene, ble utstilt og virket solo. Nei, straks spør man etter mannen, og vil ha også ham utstilt. Det er han selv som må gi stikkordet, sette skribentene på glid så de begynner å skake. Og han selv var nesten i ferd med å gli ned på det skråplanet, kommer han siden til å skrive. Men så trakk han seg tilbake, kommer han til å skrive. Og etter det har han trukket seg mer og mer bort og vekk.
Han lager en byste av Dagny, og også en av Edvard Munch. Men begge bystene blir ødelagt før han forlater byen. Han og Edvard er begge fattige, og de deler venninne. En kveld går Edvard ut med henne, selv om det er Gustavs tur. Når han kommer hjem og er på vei oppover trappen i hotellet til rommet sitt, står Gustav på trappeavsatsen. Når han ser Edvard, løper han inn på rommet sitt og henter bysten han har laget av ham. Han kaster den etter ham. Det er bare så vidt han ikke treffer. Edvard blir så redd at han løper ut og setter seg på et tog. Han tør ikke være i Berlin så lenge Vigeland går løs der.
Sidene skal han komme til å fortelle denne historien til sin venn og beundrer Rolf Stenersen -- som er kjent for å legge til litt i gode historier. Bysten var god, skal han komme til å si. Kanskje den beste Vigeland hadde gjort.
Om Dagny skal Gustav siden komme til å skrive: «Og den eneste kvinne var fru Przybyzewski. Hun hadde grønne øyne, rød kjole og danset for oss, vi begjærte henne alle.»
Nielsen, T. O. B. (2015). Innledning. In T. O. B. Nielsen (Ed.), Vigeland + Munch : bak mytene . Oslo,Brussel: Munchmuseet Mercatorfonds. s. 9
og
Wikborg, T. (2019). Gustav Vigeland : en biografi ([Ny utg.]. ed.). Oslo: Vidarforl. s. 88
og
Faxneld, P. (2015). Esoterisme i moderniteten, og den okkulte elitens appell: Søkende sjeler i Ferkel-kretsen. I T. O. B. Nielsen & m. Munch (Eds.), Vigeland + Munch : bak mytene (s. 92-105). Oslo,Brussel: Munchmuseet Mercatorfonds.