Camille Pisarro, den kjente maleren, forteller sin sønn Lucien at symbolistene nettopp har lidd et stort nederlag i Paris: Deres lederskikelse, Paul Gauguin, har denne måneden hatt en utstilling av bildene sine i Hôtel Drouot, i håp om å skaffe nok penger til å reise tilbake til sin øy i Stillehavet. Han har også brukt en brevveksling med August Strindberg i katalogen til utstillingen. Her innrømmer Strindberg at han i utgangspunktet ikke forstår noe som helst av Gauguins bilder, og at han heller ikke liker dem. Dessuten klarer han ikke å plassere dem i en linje fra impresjonisme til naturalisme til symbolistene. Regnestykket går ikke opp. Men han har fortsatt å streve med å forstå bildene, innrømmer han, og blitt oppfordret av Gauguin til å forsøke å legge sin europeiske forståelse av kvinnen bak seg, og heller ta inn over seg den thaitiske og langt mer eksotiske fristerinne, slik hun for eksempel er gjengitt i hans maleri Aita Tamari vahine Judith the Parari fra 1893-94, som viser Gauguins elskerinne Annah naken poserende i en blå lenestol.
Både Strindberg og Gauguin er nå ved avgjørende og sammenfallende vendepunkt i sine liv. De er like gamle, begge er skilte, har nesten ikke kontakt med sine barn, og et konfliktfylt og ambivalent forhold til sine ekskoner. Begge driver intens mytebygging rundt seg selv, og begge har temmelig frynsete rykte i Paris. Gjennom sin brevveksling, som altså har endt opp i katalogen på Gauguins utstilling, driver de et slags gjensidig oversetterarbeid for publikum, av et innhold som er vanskelig å gripe. Begge er, hver på sin måte, på reiser mot noe som er på grensen av hva som er gripbart, samtidig som de har like stort behov for å blir forstått og verdsatt.
Morehead, A. (2014) Understanding and Translating: Gauguin and Strindberg in 1895. Nineteenth-Century Worldwide 13, 1.
http://www.19thc-artworldwide.org/index.php/spring14/morehead-on-gauguin-and-strindberg-in-1895