August Strindberg, som nå er 47 år gammel, mister flere av av sine tenner. En av dem er en av "rovdyrtennene" hans. Han sliter også voldsomt med sitt kroppslige begjær, som har forakter, like mye som han forakter kvinnen -- men som han likevel må innse at han er underlagt.
Han skriver, leser og driver med kjemiske eksperimenter. Hans søster og svoger besøker ham i Paris for å finne ut hvordan det står til med ham. De blir beroliget, og finner besøket underholdende og hyggelig.
Han skriver brev til sin venn Hedlund om "Den Evige i Det Gamle Testamente", eller en usynlig hånd, som er en hardhendt, men pålitelig hersker. Han føler seg svært nær denne styrende makten, og i det store og hele føler han seg vel med den. Noen ganger kan man gjennomskue dens hensikter, andre ganger ikke. Den er stort sett velvillig, tror han. Den straffer ham øyeblikkelig dersom han fristes, men hjelper ham alltid mot hans fiender.
Han er en Gud for individualister og anarkister, og når August som den ensomme og utstøtte angripes av fiender, kan han stole på å være beskyttet av Den Evige. '
Symbolene for dette Gudsforholdet henter han fra Jobs bok og andre skrifter i Det Gamle Testamente. Job-symbolet syns ham passer ham godt: Gjennom identifikasjonen med den urettferdig straffede mannen kan han få utløp for sitt behov for både lidelse og skyldfrihet. Dette er dette Kierkegaard har skrevet om i boken Gjentagelsen, som et uttrykk for det moderne menneskets blandede følelser av fortrolighet og opprør overfor Gud. Dette bildet av Gud som den som både straffer og beskytter er det samme som han hadde i barndommen. Men nå oppfatter Strindberg også tydelig at Gud vil oppdra ham til noe større og høyere. Gud tillater ham ikke å blande seg med mengden. Han befinner seg altså for øyeblikket i en sterk konflikt mellom ensomhet og fellesskap.
Brandell, G. (1950). Strindbergs infernokris. Stockholm, Bonnier s. 71 og Cullberg, J. (1994). Skaparkriser : Strindbergs inferno och Dagermans. Stockholm, Natur och kultur.s 28