August Strindberg skriver i dagboken sin at han kaster portrettet av Dagny Juel i kloakken

August Strindberg, som befinner seg i sin svigerfamilies hus i Klam skriver i sin dagbok at han i dag kaster portrettet av "Aspasia" (Dagny Juel) i kloakken. Han ahr imidlertid beholdt bildet overraskende lenge, alt tatt i betraktning; det er allerede lenge siden han avsluttet forholdet til henne og ga seg hen til sitt ekteskap med Frida Uhl.

I et forkastet utkast til romanen Inferno, som kommer til å bygges på opplevelsene i denne tiden, kommer Strindberg til å skrive at Dagnys ektemann Stachu (Stanislaw Przsybyzsewski) i likhet med ham selv frykter kvinnen som det ondes genius. Kvinnen er mikrokosmos, jordånden, hun står i forbund med alt det jordiske.

Det samme gjelder for Edvard Munch og for Strindbergs venn Bengst Lidforss. Denne nytende, fryktsomme synet på kvinnen som kjønnsvesen binder disse fire mennene sammen, og utgjør et av hovedmotivene for alt de skaper for tiden, hver på sin kant: Aspasia, altså Dagny, er en evig inspirasjonskilde for dem.

Munch maler henne i stilisert skikkelse igjen og igjen, i tablauer der Stachus fortvilte, bleke, lidende ansikt dominerer forgrunnen, mens den delvis avkledde og erotisk inviterende Aspasia fins i bakgrunnen i lystig invitt til en annen mann, som står med ryggen til.