Sinnstilstand

Ragna Nielsen skriver en fortelling om en kvinne som hadde forelsket seg og lokket en kvinne til seg men som, da hun kommer til ham, innser at han har tatt feil, og slår henne til jorden. Et år senere skal hun komme til å sende den til Jonas Lie. Hun forteller om min ektemanns urene liv i årene før de giftet seg. Hans naturlige erotiske følelser er forpestet, skriver hun. Det utesvevende livet hans har ukke bare straffet seg legemlig; hele karakteren hans er ødelagt. Han har ikke vilje til å leve trofast med henne.

Edvard og Nina Grieg har nå funnet tilbake til hverandre igjen etter en turbulent tid. De møter sine venner Marie og Frants Beyer, og reiser sammen med dem på ferie til Roma.

Italia-oppholdet skal komme til å virke som en foryngelseskur for Edvard, og vel tilbake i Lofthus skriver han sin komposisjon i rokokkostil, "Fra Holbergs tid", opprinnelig for piano, senere også instrumentert for strykeorkester.

Han er nå blitt 41 år gammel og føler behov for et fast punkt i tilværelsen: et trygt, godt hjem, og aller helst et hjem i nærheten av vennene Frants og Marie Beyer.

Amalie har skapt stor splid blant sine intellektuelle venner i Kristiania på grunn av sin rasende reaksjon på John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer, der hun selv er lett gjenkjennelig som den bornerte hovedpersonen.

Arne Garborg er fremdeles en trofast og hengiven venn for Amalie. De to forstår hverandre. I dag står hennes anmeldelse av hans roman Bondestudentar på trykk i Dagbladet.

Erik liker dårlig at Christian Krohg (eller i grunnen noen andre menn enn ham selv) er en så kjær gjest i Amalie Müllers hus.

Knut Hamun er hos Drude og Kristoffer Janson i MInneapolis, i deres hjem på 2419 Nicolett Avenue. Han er mørk og dyster til sinns, føler seg løsrevet fra alt og fjern fra alle mennesker. Han har nettopp hatt en dyp og bevegende samtale med Drude, som endte med at hun gråt og han selv var meget dystert stemt.

Han snakket til henne som sin tvil, både på religionen og på menneskene, og de endte i forståelse med hverandre.

Ragna Nielsen, som nå er nyseparert, skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og innrømmer at også hevntanker har flammet i henne i forholdet til eksmannen Ludvig Nielsen. Bjørnson kunne godt ha fått brevene fra Ludvigs familie! skriver hun. Det vil nok kunne være «documents humains» som han kan bruke i diktningen sin. Men hun har oppgitt å komme med avsløringer. De som dømmer og fordømmer henne vil i overbevisning om sin egen dyd og fortreffelighet ikke kjenne seg igjen, og heller ikke forstå.

Leis Schjelderup, som er en av Amalie Skrams bekjente og har malt et portrett av henne, oppholder seg i Bergen. Hun utgir boken Farveskitser, og maler et portrett av redaktøren i Bergens Tidende, Olav Lofthus, en kjent person i Bergen, og en av Amalies venner.

De to blir gode venner. Lofthus prøver å hjelpe Leis økonomisk, og overtaler henne til å skrive korrespondanser for Bergens Tidende fra Paris, noe hun gjør en periode.

Paul Gauguin forlater sin kone Mette og deres fire andre barn på elleve, åtte, fire og to år i København og tar med seg sønnen Clovis på seks til Paris.

Far og sønn leier seg en leilighet i 10 Rue Cail. Han skriver hjem til Mette og ber henne sende dyner, puter og sengetøy. Han leier en seng til Clovis, selv sover han på gulvet.

I Kristiania er det voldsomt uvær denne natten. Amalie Skram skriver til Erik Skram i København: «Jeg kunde ikke sove for pladsk på ruderne og tuden om ørene; det forekom mig bogstavelig at sengen stod og slingrede, og det gjorde den da sikkert også. Jeg lå og ønsked du havde været ved siden af mig; så havde jeg sikkert krøbet over i din seng, og lagt mig tæt ind til dig med hodet dybt nede etsteds, ja, for det tordnede også, skjøndt jeg ingen lyn så, gudsketak.»

I dag skriver Bergens Tidende at Henrik Ibsen er kommet til byen. Teaterstyret ved Den Nationale Scene oppsøker ham og inviterer  til festforestilling; skuespilleren Laura Gundersen fra Christiania Theater er for tiden i Bergen for å spille i Hærmændene paa Helgeland og Fru Inger til Østråt, og teateret ønsker å  gi det siste som festforestilling. Ibsen takker nei til denne gesten, men overværer  prøvene (og generalprøven) til stykket, og treffer samtidig instruktøren Gunnar Heiberg.

Kitty Kielland arbeider denne sommeren sammen med sine malervenner på Fleksum. Men det blir også tid til å turer til Kristiania. Hvor hun enn kommer, passer hun på å snakke pent om sin kjære venn Arne Garborg. Hun får også turer på byen sammen med ham. De spaserer sammen på Karl Johan, går alene sammen og drikker øl, og har muntre diskusjoner over et bord på Grand Café. Hun håper det kan være til nytte for ham at i det minste hun, som fremdeles av de fleste betraktes som et ærbart menneske, omgås ham.

Victoria Benedictsson skriver denne høsten fortvilet i dagboken sin, som hun av og til gir det navnet som hun selv bruker som pseudonym i forfatterskapet: Ernst Ahlgren.

Hun kunne ønske dagboken hadde hatt en hånd, en sval hånd som den kunne legge over øynene hennes. Øynene hennes får ikke til å gråte, skriver hun.

Edvard Brandes føler seg nervøs, pirrelig og syk. Han har flere sammenstøt med sin bror Georg mens han venter på avklaring i skillsmissen til Ingeborg fra Frits Thaulow.

Han skriver til August Strindberg at det måtte være herlig å kunne dø uten for mange ubehagelige forberedelser.

Camilla Collett har vært på besøk hos Amalie og Erik Skram, som har trukket seg tilbake til en kro på Jægerspris for å hvile ut etter alll festingen og turingen den siste tiden.

Fru Collett er svært oppbrakt over Hans Jægers bok, som hun lurer på om hun må lese -- Jonas Lie har jo skrevet og forsvart den.

Amalie Skram råder henne på det bestemteste fra det; hun syns boken er svinsk. Og Jæger selv er gal, mener hun. Hun skjønner ikke at ikke folk forstår at han har vært gal helt siden han var barn.

Victoria Benedictsson, som fremdeles bor på hotellrommet i København i håp om å få se så mye som mulig til Georg Brandes, føler seg overgitt av alle. Hun forsøker å overbevise seg selv om at frihet og ensomhet er det hun behøver nå.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan hun drømmer om at Georg Brandes skal kysse henne. Men hun har lite håp om at det kan skje, for hun er sikker på at han må synes hun er en total idiot, hun som ikke ha lest noen ting.

I går strøk han den myke, varme hånden sin over det glattkammede håret og det høyre kinnet hennes, skriver hun. Hun elsker hånden hans, den har en så myk måte å stryke på, men hun tolket kjærtegnet som selve avslutningen på forholdet deres: hans rolige faderlighet.

Frits Thaulow skriver et indignert brev til Erik Skram der han tydelig gir uttrykk for at han misliker at Amalie Skram har brukt ham som modell i novellen Knud Tandberg.

Novellen handler om et ektepar i Kristianias finere og liberale kretser der mannen, som er musiker, er utro mot sin kone med en langt yngre kvinne. Ekteskapet deres går mot oppløsning. Det er tydelig at det har kommet til en disputt mellom Frits, Amalie og Erik om denne saken i en sosial setting, og at Erik har beskyldt Frits for å være plump i konfrontasjonen.

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan det indre trykket i henne nå er uutholdelig høyt. Hun vet ikke av seg selv, hun går rundt på gulvet som et sykt dyr.

Det eneste som kan lindre er å skrive i dagboken. Hun har gått til kofferten for å finne den frem og forsøke uroen av seg. Og det føles som om det hjelper.

Victoria Benedictsson har reist til Malmö og vært sammen med venner; Wåhlins. I almanakken sin skriver hun at hun har hatt det hyggelig. Hun er fornøyd med at hun har reist fra København. Alt annet er hun likegyldig med. Og hun begynner å skrive et langt brev til Georg Brandes.

Hun vil snakke ut om det hun er for sky til å snakke om når de er i samme rom. Det handler om hennes roman, Fru Marianne, som hun skriver på. Brandes har tydeligvis spurt henne om den, om den innhold og emne. Men hun vred seg unna som en ål for spørsmålet, skriver hun.

Victoria Benedictsson har fått brev fra Georg Brandes. Han vil at hun skal komme tilbake til København. Hun skriver i dagboken sin: Fikk det etterlengtede brevet. Klarnet opp til solskinn og kjente meg frisk.

For sikkerhets skyld spør hun om råd hos Lundakvinnan, Elna Hansson, byens kloke kone, som tidligere har helbredet det syke benet hennes. Samme kveld er hun tilbake i København.

Victoria Benedicstton skriver i dagboken sin om at Georg Brandes har vært på besøk hos henne igjen på hotellrommet i København. Nå har han gått, og det eneste hun føler, er smerte. Hun føler seg så ensom, og som en fremmed i forhold til ham, som om det skulle ligger år mellom dem, skriver hun i dagboken. Hun kan ikke være noe for ham, og han ikke noe for henne.

Han var vennlig nok under besøket, men han kritiserte henne for å være for dissekerende. Hun går altfor sterkt opp i sitt følelsesliv, sa han. Han syns hun er eksaltert. Hun må forsøke å være roligere.

Amalie Skram reiser hals over hode til Kristiania når hun får høre at sønnen Jakob er arbeidsløs, går på fylla, har solgt og pantsatt tingene sine og er i generelt dårlig forfatning. Han har vært i slagsmål på gaten og fått mulkt for gateuorden, og han har ikke betalt husleien på lenge.

Edvard Munch tilbringer sommeren på Veierland utenfor Tønsberg sammen med familien; faren, tante Karen og søstrene. Han streifer mest rundt på egenhånd, også om nettene. Det gjør de andre i familien engstelige; de forstår ham ikke, og de forstår seg ikke på malingen han driver med.

Faren nekter å gi ham penger til farger, og fetteren hans, maleren Diriks, som er ganske anerkjent, har erklært at Edvards bilder er dårlige. Det mener han ikke er så rart, han som ikke gjør annet enn å sitte på kafé hele dagen når han er i Kristiania.

Edvard Munchs søster Laura, som nå er 21 år gammel, utgjør en stadig større bekymring for familien. Det blir mer og mer tydelig at hun har psykiske problemer. Hun lider under fikse ideer og innbilte sykdommer, og ikke minst har hun arvet farens overspente samvittighetsfullhet, som drives til det groteske: hun har forlangt å få og opp til middelskoleeksamen flere ganger, fordi hun innbiller seg at de gode karakterene hun har fått, må skyldes fusk.

Paul Gauguin, som fremdeles befinner seg på Martinique, er syk. Livet blant de ville har ikke blitt om han hadde forestilt seg. Han har dysenteri og sumpfeber, og han er dessuten fattig og sulten, nå vil han bare hjem. Han gjør alt han kan for å komme seg av gårde.

Camille Claudel bryter det lange vennskapet hun har hatt med sinn britiske venninne Jessie Lipscomb. Det har lenge vært knute på tråden mellom dem. Camille mener at Jessie har oppført seg upassende ved å gi timer i skulpturering til kvinnelige britiske elever i deres felles atelier. Og Jessie resignerer. Hun innser at hun ikke har annet å gjøre enn å reiser hjem til England.

Camille Claudel har hatt et strevsomt år i atelieret sitt i Paris. De lange timene med hardt arbeid tar på, og i perioder er hun både fysisk og mentalt utslitt. Rodins løfte om å ta henne med til Italia på en kjærlighetsreise er det ikke blitt noe av, og er hun svært skuffet over. Bryllupet han har lovet henne, ser det heller ikke ut til å bli noe av.

Men nå åpner det seg endelig en mulighet for at de to kan reise sammen til Loire-dalen, til slottet Islette i Azay-le-Rideau. Hit skal de komme tilbake flere ganger, både sammen og hver for seg. Her kommer de til å være lykkelige.

August Strindberg ankommer København med toget fra Bodensee og møter sin oversetter Axel Lundegaard, som er Victoria Benedictssons gode venn, på Roskilde jernbanestasjon.

Her i København vil han oppsøke Knud Pontoppidan, som er overlege overlege ved Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, og som skal komme til å bli Amalie Skrams hovedfiende nummer en i forbindelse med innleggelsen hennes om sju år.

Victoria Benedictsson har nok en gang besøk at Georg Brandes på hotellrommet hun leier på Hotell Leopold i København. Hun er slett ikke den eneste kvinnen han har omgang med på denne måten, og han har for vane å fortelle inngående om alt sitt besvær med disse mange kvinnene. Så snart han har gått, skriver hun alt han har sagt, og alt de har gjort, ned i dagboken.

Arne Garborg gifter seg med Hulda Bergersen og flytter til Kolbotnen i Østerdalen. Han er en nokså skandalisert mann nå, etter sine radikale ytringer, og han har mistet jobben som statsrevisor i Kristiania og reist til fjells. Det blir for dyrt å bo i Kristiania når han ikke har jobb.

Arne Garborg og Amalie Skram har alltid hatt en fortrolig tone, de to forstår hverandre og setter hverandre høyt. Og Hulda kommer til å bli en kjær venninne for Amalie, selv om hun er noen år yngre. Men ekteskapet med Arne kommer ikke til å bli enkelt.

Kitty Kielland skriver brev til Vilhelmine Ullmann, sin gamle venninne, om kvinnesaken. Men like mye handler brevet om hennes egen smerte etter at Arne Garborg har giftet seg med Hulda. Vilhelmine har skrevet til henne at hun hevder for sterkt den naturlige trangen til kjærlighet og et kjærlighetsliv, men Kitty forklarer at de to nok aldri vil kunne se likt på den saken; Vilhelmine er rik i forhold til kjærligheten, mens Kitty selv er fattig.

Victoria Benedictsson er i København og begår sitt første selvmordsforsøk. Hun er innlosjert på Hotel Leopold i Hovedvagtgade, og tar en overdose morfin. Hun er dypt ulykkelig i forholdet til Georg Brandes.

Når hun merker at giften begynner å virke, står hun opp og vakler over hotellkorridoren til rommet til sin venn Axel Lundegaard. Hun ber ham å sitte hos henne til hun dør.

Edvard Grieg sliter med både personlige og religiøse problemer for tiden. Det er hard, åndelig kamp han utkjemper, den er fylt av tvil og anfektelse.

Det er særlig den konservative kristendommens dogmer som han føler er en tvangstrøye. Han skriver i et brev til sin venn, presten Johann Andreas Bundtz Christie, at for ham er Jesus ikke først og fremst Guds sønn, men en seer og et ideal for det selvstendiggjorte og moderne menneske.

Bildet av Jesus som frelser eller Kristus i kirkens forstand er ham fullstendig fremmed, skriver han.

Victoria Benedictsson sitter i Paris og skriver i dagboken sin om hvordan hun, den bergtatte, kanskje nå snart er fri og ute blant sine egne igjen. Kanskje alt det andre bare har vært en vond drøm, slik den stadig tilbakevendende drømmen som hun har hatt siden ungdommen. Det er merkverdig, skriver hun; den drømmen har hun glemt helt til nå, den om at hennes fiende ble hennes venn. Først all angsten, og siden denne merkelige, herlige roen.

Victoria Benedictsson er kommet hjem til Höby i Skåne fra Paris. Etter hjemkomsten har hun ligget til sengs og vært syk, men i dag leser hun i avisen at hun er blitt tildelt forfatterstipend på 500 kroner av Svenska akademien. Hun har boret ansiktet ned i puten og hulket av glede, skriver hun til sin venn Axel Lundegård.

Plutselig er hodepinen og de kalde omslagene borte, og på ettermiddagen står hun opp for å skrive brev.

Hans Jæger er i Paris. Klokken er to om natten, han sitter full på en kafé. Etter hvert får han et dramatisk og opprivende møte med en prostituert.

I boken Syk Kjærlighet beskriver Jæger denne natten slik:

"Tre uker efter. (15de April 88.)

Oda Engelhart, som snart skal bli Oda Krohg, har vært i Paris og truffet Hans Jæger. Nå er hun på båten på vei hjem. I dag er de kommet til Kristiansand, de har hatt elendig vær på overfarten, hun sitter med en fôrverkskåpe vrengt med fôret ut på en kasse på dekk av båten, litt beruset etter å ha tatt seg en dram på fastende hjerte. Hun skriver et lidenskapelig brev om hvor mye hun savner Hans Jæger, og hvor mye han betyr for henne.

Oda Engelhart skriver brev til Hans Jæger. I boken Syk Kjærlighet beskriver Jæger brevet slik. Oda gir han navnet Vera:

"Fem dage senere (Thorsda 7te juni 88).

BREV FRA VERA:

Kristiania 3die juni 88.

Kjære Hans Jæger —

Hans Jæger skriver til Oda Engelhart:

"Dagen efter (Freda 8de juni 88).

Kjære — hvor den gjore mei ont den lille lappen Di sente mei. Men naa har Di faat breve mit ikke sant, og saa forstaar Di at jei aldri har villet være slem, aldri villet være væmmeli mot Dem, men at jei kunne jo ikke skrive før — og naa kan jei heller ikke skrive, for jei venter, aah hvor jei venter paa aa faa vite hva intryk breve mit har gjort paa Dem, og hvordan Di naa føler likeoverfor mei.

Deres

Hans Jæger.

Hans Jæger står på dekk ombord på dampskipet Motala, som glir inn den blanke Kristianiafjorden, forbi Hovedøen. Han er på vei hjem fra Paris for å treffe Oda, og er full av en blanding av håp og engstelse for at hun kanskje skal ha vært der på kaien for å møte ham.

Foran ham ligger havnen med alle mastene, og bak den byen som han aldri hadde trodd han skulle få se igjen. Han står lent mot hjørnet på røykelugaren og stirrer innover mot byen med bankende hjerte.

Hans Jæger skriver til Oda Engelhart (ifølge boken Syk kjærlihet):

"Dagen efter (Onsda 27de Juni 88).

Vera!

Hans Jæger reiser til Hvitsten og har en komplisert dag sammen med Oda Engelhart. I boka Syk kjærlihet skriver han langt og detlajert om hendelsene denne dagen:

"Dagen efter. (Lørda 30te Juni 88.)

... Toge har forlatt den siste station før Vestby, jei sitter der alene i kupéen me volsomt bankende hjerte —:

Hans Jæger og hans venn Haakon Nyhuus bestemmer seg for å reise fra Kristiania til Emmerstad. Jæger er desperat etter å treffe Oda Engelhart. De får husly i det lille huset i Emmerstadbukta. Slik beskriver Hans Jæger denne dagen i boka Syk kjærlihet:

"Dagen efter (Tirsda 3die Juli 88).

Ve middagstide kommer Gaarder og jei gaaende nedover Storthingsplass, over paa solsiden, langs rækken af droscher som holler der.

Christian Krohg, som er på besøk hos Oda Engelhart på Rammebråten i Hvitsten, kommer om morgenen inn i Jensines stue i Emmerstad, der Hans Jæger, Haakon Nyhuus og kameratene ligger og sover på flatseng. Oda har fortalt ham om forholdet hun har til Jæger nå. Hun har også fortalt at hun har lovet Jæger å hjepe ham å ta livet av seg.

Jæger beskriver dagen slik i boken Syk kjærlihet:

"Maarenen efter. (Freda 6te Juli 88)

Christian Krohg er svært ulykkelig på grunn av den kompliserte situasjonen mellom ham selv, Hans Jæger og Oda Engelhart. Han har sendt et brev til Oda der har forteller at han går rundt og tar farvel med alle steder han er glad i.

Han sammenlikner henne og Jæger med to jerngryter, mens han selv er laget av leire, og blir knust mellom dem.

Oda forteller om brevet til Jæger denne formiddagen, mens de sitter sammen med Haakon Nyhuus og Odas søster og kjeder seg i Emmerstad ved Hvitsten.

Oda Engelhart og Christian Krohg kommer sammen med venner til Emmerstad ved Hvitsten, hvor Hans Jæger og Haakon Nyhuus holder til. Oda virker glad og fornøyd, mens Christian er svært alvorlig. Oda sniker seg til et kort øyeblikk alene sammen med Jæger før de drar tilbake til Hvitsten. Jæger beskriver det slik i boka Syk kjærlihet:

"Dagen efter. (Onsda 11te Juli 88).

Victoria Benedictsson begår selvmord på et hotellrom på Hotel Leopold i Hovedvagtsgade i København. Hun skjærer fire dødelige snitt i halsregionen med en barberkniv. Hendelsen vekker stor bestyrtelse.

På samme hotell har hun for et halvt års tid tidligere forsøkt å ta livet av seg med en overdose morfin. Miljøet rundt Erik og Amalie Skram i København er rystet. Det er ikke så lenge siden hun var på middagsbesøk hos dem.

Amalie skriver til sin venn Schandorph igjen om sin eldste sønn Jakob, som nå er 22 år gammel, og som har hatt store problemer, og bor hos henne og Erik. Han arver gamle klær etter Schadorph, som er i ferd med å bli temmelig fet. Jakob har fått jobb på et setteri gjennom en av Amalies kontakter, og hun har bedre håp for ham nå:

Oda Engelhart skriver i et brev til Hans Jæger at hun har oppdaget at hun er gravid. Nå vil hun forsøke om det er mulig for å henne å bli glad i barnet hun bærer, i stedet for i Hans. Hun skriver at hun skal prøve så hardt hun kan, hun skal riktig slite seg ut for den ungen, la den suge ut av henne alt hun eier av kraft og styrke. Hun håper det blir en gutt. Hun skal la den gutten få suge all hennes kjærlighet ut av brystet hennes.

Hans Jæger utgir et utdrag av boka Syk Kjærlihet, En dag i mitt liv. Den handler om da Oda etter avtale skulle hjelpe ham å begå selvmord, etter at de hadde hatt sin eksperimentelle kjærlighetssommer sammen.