Victoria Benedictsson skriver brev til Georg Brandes om sin roman Fru Marianne, som er en lovsang til trofastheten mellom mann og kvinne

Victoria Benedictsson har reist til Malmö og vært sammen med venner; Wåhlins. I almanakken sin skriver hun at hun har hatt det hyggelig. Hun er fornøyd med at hun har reist fra København. Alt annet er hun likegyldig med. Og hun begynner å skrive et langt brev til Georg Brandes.

Hun vil snakke ut om det hun er for sky til å snakke om når de er i samme rom. Det handler om hennes roman, Fru Marianne, som hun skriver på. Brandes har tydeligvis spurt henne om den, om den innhold og emne. Men hun vred seg unna som en ål for spørsmålet, skriver hun.

Egentlig hadde hun bestemt seg for å skrive ferdig denne boken uten å la seg påvirke det minste av Georg Brandes. Hun ville skrive om ekteskapets idé, en lovsang til den trofaste samhørigheten mellom mann og kvinne.

Hun var urolig for hvordan den frie kjærlighetens forkynner ville stille seg til boken, skriver hun. Dessuten har hun forstått at det ikke er noe nytt, men noe gammelt hun vil fortelle med boken. Men så gjør hun et forsøk på å legge temaet til rette for Brandes’ smak. Jeg har jo bare villet si at kvinnen ikke er mannens fiende, skriver hun. Tvert imot er hun hans naturligste og beste forbundsfelle. Når hun er et virkelig menneske, vel å merke.

Det mest ærefulle for en kvinne, det som gjør henne mest harmonisk og sprer sol over hennes sinn, det er å dele sine livsinteresse og strev med en mann hun holder av. Ikke på den måten at hun blir en tvang for ham, en tyngde som henger som et lodd om bevegelsene hans, men på en slik måte at hun gir full frihet, og bare er der som en slags nesten umerkelig våpendrager.

Om sin hovedperson fru Marianne sier hun at hun nok er den mannlige elskede mannen i bokens kone, men egentlig kunne hun like gjerne vært hans mor, hans søster, hans elskerinne, hans hva som helst. Det hadde ikke forandret noe om helst i tankegangen.

Og hun skriver videre om sin beundring for Brandes’ skrifter. Alle følelser som hun har undertrykt når de har vært sammen skriver hun nå ut i brevs form.

Til slutt i brevet stiller hun kabinettspørsmålet: Hun har fått en følelse av at han besøker henne på hotellrommet der i København bare av medlidelse. At de siste gangene de har sett hverandre, har han kommet for hennes del og ikke for sin egen. Helt uten bitterhet vil hun dermed sette ham fri og reise hjem til Hörby., skriver hun. Hvis hun tar feil i dette, kan han gi henne beskjed før hun reiser fra Malmö. Men han må fortelle sannheten! Sannheten fremfor alt! Hun setter en tidsfrist til tirsdag den 22. februar.