-
August Strindberg skriver teaterstykket Fadren i Izzigathsbühl ved Bodensjøen.
-
Amalie Skrams sønn Jakob, som nå er 21 år gammel, erklærer at han vil forsørge seg selv mens han studerer. Faren August Müller, som bor på Askøy utenfor Bergen med sin nye familie, har gått konkurs, så han kan ikke hjelpe.
Amalie er bekymret. Hun legger en hemmelig plan om å flytte tilbake til Kristiania og leve der med Jakob mens han studerer. En gutt som han kan nemlig lett komme til å gå å i hundene, mener hun. Hun har sett tegnene lenge, og hun har dårlige erfaringer fra slekten. Hennes bror Bernhard gikk i hundene.
-
Paul Wettergren, presten som har vært Amalie Skrams bror Wilhelm Alvers store og frikirkelige konkurrent i Risør på 1870-tallet, arrangerer en konferanse i Kristiania. Temaet er at de siste tider er nær, og at Herren derfor snart vil komme tilbake.
-
Frits Thaulow bor på Grini sammen med familien. Han er med på å stifte Bildende Kunstneres Fagforening etter å ha brutt med Kunstnerforeningen, som han mener er blitt en ren selskapsklubb. Han er også skeptisk til Kristiania-bohêmen, og dermed også til Christian Krohg. Deres vennskap blir brutt, bruddet skal komme til å vare i ti år.
-
Camille Claudel er i et tirrelig og anspent humør for tiden. Hun er svært misfornøyd med sin britiske venninne Jessie Lipscomb, som hun tidligere har delt atelier med, og som hun mener snyter henne for penger og forteller usannheter. Når Jessie nå ankommer Paris fra England for å gjenoppta sine studier hos Rodin, får hun gjort det klart at hun ikke lenger er ønsket som elev. Han har nemlig lovet Camille at han ikke skal ha andre elever enn henne.
-
Amalie Skram er fortvilet. Hun har nettopp fått brev fra begge sønnene sine, Jakob og Ludvig, om at faren deres, August Müller, er konkurs. Det betyr at ingen av dem lenger kommer til å få noen økonomisk støtte fra ham. Heretter må de klare seg selv.
Ludvig, som nå er nitten år gammel og jobber i butikk i Bergen for onkelen, Tobias Müller, en jobb som han mistrives intenst i, har skrevet til henne at han har bestemt seg for å emigrere til Amerika. Han skriver ikke noe om hvor i Amerika.
-
Victoria Benedictsson sitter på hotellrommet stt i København og venter på Georg Brandes. Men han kommer ikke. Hun har ventet hele kvelden. Nå er klokken ti på ti, skriver hun i dagboken. Hun forstår at han ikke kommer til å komme.
Hun skriver: Han glir fra meg, han vet jeg reiser til Malmö i morgen, jeg er dum og ubetydelig. Han bryr seg ikke om meg. Men det kan hende han kan komme til å lese det hun skriver. Arbeidet hennes. Og i det hun skriver han hun jo sjansen til å snakke til ham. Kanskje vise ham at hun ikke er så dum.
-
Victoria Benedictsson har reist til Malmö og vært sammen med venner; Wåhlins. I almanakken sin skriver hun at hun har hatt det hyggelig. Hun er fornøyd med at hun har reist fra København. Alt annet er hun likegyldig med. Og hun begynner å skrive et langt brev til Georg Brandes.
Hun vil snakke ut om det hun er for sky til å snakke om når de er i samme rom. Det handler om hennes roman, Fru Marianne, som hun skriver på. Brandes har tydeligvis spurt henne om den, om den innhold og emne. Men hun vred seg unna som en ål for spørsmålet, skriver hun.
-
Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Om ti dager kommer hun til å skrive ett til. Hun er 77 år gammel nå. Håndskriften hennes er så å si uleselig.
Amalie er både fascinert av henne, og også litt redd hennes lunefulle utbrudd.
-
Victoria Benedictsson noterer i almanakken sin at hun i dag har gått til sengs matt og elendig, men at hun samtidig trives godt hos sine venner som hun er på besøk hos. Hun ønsker inderlig at det skal komme brev til henne fra Georg Brandes i morgen. Men hvis det ikke kommer noe, vil hun være fornøyd med å vende tilbake til familien Hörby, skriver hun.
-
Victoria Benedictsson har fått brev fra Georg Brandes. Han vil at hun skal komme tilbake til København. Hun skriver i dagboken sin: Fikk det etterlengtede brevet. Klarnet opp til solskinn og kjente meg frisk.
For sikkerhets skyld spør hun om råd hos Lundakvinnan, Elna Hansson, byens kloke kone, som tidligere har helbredet det syke benet hennes. Samme kveld er hun tilbake i København.
-
Kitty Kielland har det ikke godt. Hun skriver til sin kjære venn Arne Garborg om hvordan hun opplever at det som i utgangspunktet er hennes varme og sterke velvilje for et menneske utvikler seg til å bli en aggressiv makt. Hun blir mer og mer overbevist om at vennskapet med Arne må være over.
-
Victoria Benedicstton skriver i dagboken sin om at Georg Brandes har vært på besøk hos henne igjen på hotellrommet i København. Nå har han gått, og det eneste hun føler, er smerte. Hun føler seg så ensom, og som en fremmed i forhold til ham, som om det skulle ligger år mellom dem, skriver hun i dagboken. Hun kan ikke være noe for ham, og han ikke noe for henne.
Han var vennlig nok under besøket, men han kritiserte henne for å være for dissekerende. Hun går altfor sterkt opp i sitt følelsesliv, sa han. Han syns hun er eksaltert. Hun må forsøke å være roligere.
-
Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om sitt enorme behov for en fortrolig, en som kan se henne i øynene uten forbehold, en som kan forstå henne.
