Victoria Benedictsson må innse at Georg Brandes ikke kommer til å besøke henne på hotellrommet denne kvelden

Victoria Benedictsson sitter på hotellrommet stt i København og venter på Georg Brandes. Men han kommer ikke. Hun har ventet hele kvelden. Nå er klokken ti på ti, skriver hun i dagboken. Hun forstår at han ikke kommer til å komme.

Hun skriver: Han glir fra meg, han vet jeg reiser til Malmö i morgen, jeg er dum og ubetydelig. Han bryr seg ikke om meg. Men det kan hende han kan komme til å lese det hun skriver. Arbeidet hennes. Og i det hun skriver han hun jo sjansen til å snakke til ham. Kanskje vise ham at hun ikke er så dum.

Til å begynne med denne kvleden var hun rolig, skriver hun. Men etter hvert som tiden gikk, vokste lengselen hennes etter ham. og nå har den langsomt, sekund for sekund, død sin kvalefulle død. Nå er det slutt for i kveld. Hun sitter på hotellrommet med sin knugende sorg over å være forsmådd. Og dette skal rekke til en hel måned! Hvilken lidelsens tid! Men hun føler seg ikke fristet til å forkorte den. Den eneste måten å få bukt med den på er å la den rase ut, la den brenne og sønderslite hennes indre så lenge at den mister sin kraft. Så kan tiden langsomt begynner å hele såret. Det brenner som ild nå, men det skal trekke seg sammen som et arr.

Hun vet at dersom hun forsøker å kvele denne pasjonen for Georg Brandes med ett slag, kommer den til å overvinne henne, enten gjennom galskap eller gjennom selvmord. Nei, den må uttømme sin krefter i henne. siden kommer det kanskje ro og resignasjon. Da kan det hende hun kan friske til og vende tilbake til arbeidet, skrivingen. Gud, som hun lider! skriver hun.

Øynene hennes er hete og tørre. De har ingen tårer. Det er som om brystet er krystet, tomt, hult. Fylt av skorper og lengtende fibre, en eneste stor, blodig forstyrrelse.

Hun ville gitt sitt liv for et vennlig ord fra ham. og så kan han ikke gi henne et eneste øyeblikk, selv om han vet, må vite hvordan hun lengter. Hun skrier: Himmelens eller avgrunnens makter, gi meg et våpen mot denne lidelsen! Hvor, hvor skal jeg flykte hen for å komme vekk fra disse ubarmhjertige klørne som griper om hjertet hennes? Dersom smerten blir større nå, vil hun foretrekke å dø. Men dø kan hun jo alltids. Hvorfor kan hun ikke prøve arbeidet først. Det føles som om hun er i ferd med å bli gal.

Hun vender rundt på de forskjellige forslagene i hodet. Skal hun helt enkelt reise hjem til Hörby, skriver til ham at hun ventet forgjeves, at hun har en følelse av at han bare kommer av medlidenhet med henne, og at dersom det ikke er slik, kan han bare skrive til henne, så kommer hun med det samme. Men han kommer ikke til å skrive. For det eneste han føler for henne er likegyldighet. Hun syns hun burde få treffe ham en gang til. Snakke ut.