Kitty Kielland er bitter og ulykkelig over å oppdage at det nære vennskapet med Arne Garborg ser ut til å være over

Kitty Kielland har det ikke godt. Hun skriver til sin kjære venn Arne Garborg om hvordan hun opplever at det som i utgangspunktet er hennes varme og sterke velvilje for et menneske utvikler seg til å bli en aggressiv makt. Hun blir mer og mer overbevist om at vennskapet med Arne må være over.

Det er umulig for henne å skrive til ham dersom Hulda hater henne, skriver hun. Hun hverken vil eller kan innfri de kravene som stilles til et vennskap for å bevare det gjennom noe slikt. Hun kunne kanskje innta en mer ydmyk holdning, slipe av seg de skarpe kantene og stivsinnet, la det vonde mellom dem ligge og bli høflig og dannet. Hun kunne nøye seg med de smulene av vennskapet deres som hun kunne få. Men da ville det ikke være et fullverdig vennskap, syns hun. Og hun hverken vil eller kan forandre seg, skriver hun.

Når hun møter noen som hun får sympati for, forklarer hun, så trenger hun dette mennesket i større eller mindre grad, og det gjør at hun bevisst og ubevisst oppfører seg på en bestemt måte. Det har tatt lang tid før hun hun fått såpass stor respekt for denne siden ved seg selv at hun har kunnet innrømme at det er del av hennes natur. Og nå kan hun altså ikke lenger ha noe vennskap med Arne. Og hva som er verre; heller ikke med noen annen mann. Det er det som er det grufulle. Det og savnet.