Hans Jæger er endelig kommet til Kristiania og får treffe Oda Engelhart igjen

Hans Jæger står på dekk ombord på dampskipet Motala, som glir inn den blanke Kristianiafjorden, forbi Hovedøen. Han er på vei hjem fra Paris for å treffe Oda, og er full av en blanding av håp og engstelse for at hun kanskje skal ha vært der på kaien for å møte ham.

Foran ham ligger havnen med alle mastene, og bak den byen som han aldri hadde trodd han skulle få se igjen. Han står lent mot hjørnet på røykelugaren og stirrer innover mot byen med bankende hjerte.

Så bryter han brått sammen, løper ned på lugaren, kaster seg ned på køyen, brister i krampegråt. Der sovner han tungt. Han våkner av at to venner er kommet om bord på skipet for å hente ham. På kaien venter flere venner, de har sittet hele natten og drukket tett og ventet på ham, etter at det gikk opp for dem at han var blitt akterutseilt i Arendal.

Etter hvert rusler venneflokken med Jæger blant seg oppover i byen, og Oda dukker opp i en drosje. Hun er kommet inn med båt fra Hvitsten, der hun holder til på familiens sommersted. Hun og Jæger får låne nøkkelen til rommet til en av Jægers venner, og der inne omfavner de hverandre intenst.

Jæger er nervøs og inntrykksvar. Han syns Odas smil er både ømt og grusomt.

Etterpå blir de sittende og drikke med vennene, og så tar de en tur i drosje rundt i byen og omegnen i den fine sommerdagen. Etter hvert blir Oda dårlig, hun vil ut av drosjen og være alene. Men Jæger er salig. At han skulle få oppleve dette, tenker han.