Victoria Benedictsson drømmer om at Georg Brandes skal kysse henne

Victoria Benedictsson skriver i dagboken sin om hvordan hun drømmer om at Georg Brandes skal kysse henne. Men hun har lite håp om at det kan skje, for hun er sikker på at han må synes hun er en total idiot, hun som ikke ha lest noen ting.

I går strøk han den myke, varme hånden sin over det glattkammede håret og det høyre kinnet hennes, skriver hun. Hun elsker hånden hans, den har en så myk måte å stryke på, men hun tolket kjærtegnet som selve avslutningen på forholdet deres: hans rolige faderlighet.

Han snakket med stille stemme og sa at han nesten angret på det han hadde fortalt henne dagen før. Så skulle hun altså aldri få oppleve om hans måte å kysse på tilsvarte forestillingene hennes, de som hadde holdt henne våken de siste nettene. Hun hadde sett for seg hvordan han skulle bøye seg over henne, der hun lå på chaiselongen, nærme sitt ansikt til hennes, men ikke for nær, langsomt, slik at at hun riktig kunne betrakte det. Han skulle se henne inn i øynene, smilende, fengsle henne med den uimotståelige kraften som kan ligge over ham. Og så skulle han kysse henne lett, fint, skjelvende varmt. Ikke rått. Hver gang hun tenker på det, risler den samme følelsen av vellyst gjennom henne, betror hun dagboken.