Edvard Munch tilbringer sommeren på Veierland. Han streifer for det meste rundt på egenhånd.

Edvard Munch tilbringer sommeren på Veierland utenfor Tønsberg sammen med familien; faren, tante Karen og søstrene. Han streifer mest rundt på egenhånd, også om nettene. Det gjør de andre i familien engstelige; de forstår ham ikke, og de forstår seg ikke på malingen han driver med.

Faren nekter å gi ham penger til farger, og fetteren hans, maleren Diriks, som er ganske anerkjent, har erklært at Edvards bilder er dårlige. Det mener han ikke er så rart, han som ikke gjør annet enn å sitte på kafé hele dagen når han er i Kristiania.

Edvard selger ingenting av det han maler, og han tjener ikke penger på annet vis heller. Riktignok har han malt noen få portretter, men de aller fleste av modellene hans er venner og kolleger, og de har ikke mer penger enn ham selv, så der er det ikke mye å tjene. Det ser i det hele tatt ikke så lyst ut.

Et av bildene han maler denne sommeren på Veierland viser en kornåker i den lyse sommernatten, enten i skumringen eller i lysningen. Himmelen er lett overskyet, månen er full og rund. I horisonten fins skog, i forgrunnen et lite furutre, mange vekster, blomster, hvite og blå, de lyse er kanskje hundekjeks. Et steigjerde eller ur går langs åkeren, til høyre i bildet. Den forsvinner innover mot furuen, i retning av månen, som lyser gjennom det lette skydekket, nøyaktig midt på bildet. Til venstre for steingjerdet går en grunn grøft. Kanskje det renner en bekk her når det har regnet. Men nå ser den tørr ut.

Stemningen i bildet er hemmelighetsfull. Som om alt i naturen venter på noe. Som om det ligger et slør over alt.