Kitty Kielland føler seg fattig på kjærlighet etter at Arne Garborg har giftet seg med sin Hulda. Det er ikke lett å være enslig, halvgammel kvinne.

Kitty Kielland skriver brev til Vilhelmine Ullmann, sin gamle venninne, om kvinnesaken. Men like mye handler brevet om hennes egen smerte etter at Arne Garborg har giftet seg med Hulda. Vilhelmine har skrevet til henne at hun hevder for sterkt den naturlige trangen til kjærlighet og et kjærlighetsliv, men Kitty forklarer at de to nok aldri vil kunne se likt på den saken; Vilhelmine er rik i forhold til kjærligheten, mens Kitty selv er fattig.

Slik er det alltid når den rike medfølende og beklagende snakker om fattigdommen, skriver hun; det lyder mye penere enn når den fattige, forpint fordi hun selv kjenner nøden selv, sier noen heftige og kanskje overdrevne ord.

Hun tror ikke noe menneske kan være uten denne brennende lengselen etter lykke og kjærlighet, som er like mye fysisk som åndelig. Det er ikke en abstrakt lengsel, den er absolutt personlig. Og i denne lengselen ligger det gjemt en hel naturside, med en hel del evner som krever liv og virksomhet, fordi de er skapt av Gud. Og derfor vil de også kreve sin rett, og når de ikke får den, så får ikke mennesket mulighet til å utvikle seg fullt ut. Forhåpentligvis ser hun dette skarpere nå enn hun kommer til å gjøre siden, understreker hun. Men hun har lært å kjenne den ugiftes ensomme sorg over å ikke høre med i livet.