Henrik Ibsen er i Bergen for første gang på 23 år og blir oppsøkt av sin gamle kjæreste Rikke Holst. Hun er en godt voksen kone med mange barn nå.

I dag skriver Bergens Tidende at Henrik Ibsen er kommet til byen. Teaterstyret ved Den Nationale Scene oppsøker ham og inviterer  til festforestilling; skuespilleren Laura Gundersen fra Christiania Theater er for tiden i Bergen for å spille i Hærmændene paa Helgeland og Fru Inger til Østråt, og teateret ønsker å  gi det siste som festforestilling. Ibsen takker nei til denne gesten, men overværer  prøvene (og generalprøven) til stykket, og treffer samtidig instruktøren Gunnar Heiberg. Han blir også oppsøkt av «Haandverker-foreningen» i byen, som melder at de vil  hylle ham med fakkeltog gjennom byen, og sang. Men også dette avslår Ibsen. Han skylder på helsen. 

Derimot blir han rørt og overrasket når han i løpet av oppholdet i Bergen blir oppsøkt av ungdomskjæresten sin, Rikke Tresselt. Den gangen de to var kjærester het hun Rikke Holst og var seksten, nå er hun 48 år gammel, gift og har mange barn. Hun møter opp på Ibsens hotell med en bukett med markblomster, som hun husker at han er glad i. Hun er litt nervøs.

Ibsen kjenner henne umiddelbart igjen, og Rikke forstår at han blir glad for å se henne, skal hun siden komme til å fortelle til sitt bysbarn, forfatteren John Paulsen. Hun har bevart sin gamle spontanitet, som Ibsen en gang har satt sånn pris på, så hun hopper over alle innledninger og forteller ham hvor mange ganger hun har stått foran speilet sitt og studert det gamle fjeset sitt: Hun vil så gjerne være litt pen når han skal se henne etter så mange år, sier hun. Hun håper at ikke syns hun er blitt altfor forandret. At han skal synes litt om henne, slik han gjorde i gamle dager.

Ibsen svarer med et pen kompliment, og tar rørt imot blomstene, kommer hun siden til å fortelle. Hun takker ham for alle hans skuespill, og kan fortelle at hun har lest dem med stor glede. Ibsen spør om hun har funnet spor etter seg selv og den ungdommelige kjærlighetshistorien deres i noen av stykkene, og Rikke svarer at det kanskje kunne være noen likhetstrekk mellom henne selv og "mutter Straamand" i Kærlighedens Komedie; hustruen med de åtte barna og et evig strikketøy  i hendene. Men dette protesterer Iben på. Han mener at Rikke burde ha sett andre og langt mer poetiske avtrykk av seg selv i diktningen hans. Han nevner imidlertid ingenting mer konkret om dette. Derimot spør han henne hvordan hun har hatt det i alle disse årene. Og Rikke svarer at mens han har skrevet alt dette som har gjort ham berømt, har hun selv bare satt unger til verden -- og stoppet bukser.

Da ler Ibsen godt, og griper hendene hennes igjen. "Du er og blir den gamle, Rikkemor," sier han. "Gud velsigne deg!".

Når Paulsen siden skal komme til å skrive ned det Rikke har fortalt ham om dette, kommer han til å utelate en detalj: Ibsen spør Rikke om hvorfor og hvordan det egentlig ble slutt mellom dem. Og Rikke må minne ham på hvordan han en gang la på sprang da faren hennes oppdaget dem sammen, til tross for at han hadde forbudt henne å ha kontakt med den unge teatermannen.

Når Ibsen blir minnet på dette, innrømmer han at ansikt til ansikt har han aldri vært noen modig mann.