Galleri
-
Det raser store koleraepidemier på Østlandet. Over 1600 dør av kolera i Kristiania. Også i København herjer epidemien.
-
John Paulsen tilbringer sin første sommer i København. Han har med seg anbefalelsesbrev fra venner i Bergen, og blir mottatt i en rekke prominente danske familier. Han nyter livet og elsker alt det danske. Hans pensjonatvert forteller ham om faren, som hadde et nært forhold til Kierkegaard, Oehlenschläger og Heiberg.
-
Edvard Grieg og John Paulsen reiser sammen til Bayreuth for å overvære Wagnerforestillingene og besøke Ibsen i Gossensasz.
-
Ibsen reiser til Gossensass og gjenser Edvard Grieg og treffer John Paulsen for første gang
-
Henrik Ibsen og John Paulsen reiser sammen fra Gossensasz til Kaltern i Syd-Tyrol, ikke langt fra den italienske grensen. Ibsen skriver på Samfundets støtter, Paulsen forsøker å lære seg å male. Ibsen følger interessert med på forsøket. Han er selv ikek ukjent med malerkunsten; han male mye som ung, og var ikke uten talent.
-
Henrik Ibsen og John Paulsen reiser sammen fra Syd-Tyrol til Munchen, hvor de ser hverandre mye; nesten daglig i Ibsens leilighet i Schønfeldsstrasse.
-
Henrik Ibsens Et dukkehjem har premiere på Det kongelige Theater i København, og vekker furore. John Paulsen er på besøk hos ham i München på premierekvelden. Ibsen er meget nervøs. Han skjelver på hånden. Så kommer et telegram fra kammerherre Fallesen om at stykket har hatt stor suksess, mange fremkallelser, og at fru Hennings var en glimrende Nora.
-
Amalie skriver en lang, grundig og rosende anmeldelse av John Paulsens roman Margeritha i Dagbladet.
Hun forsvarer Paulsen mot kritikere, og benytter også sjansen til å rakke ned på Morgenbladets anmelder, som er kritisk til romanen.
Ingen opplyste mennesker legger vekt på anmeldelsene som står i Morgenbladet, mener hun.
-
Henrik Ibsen og John Paulsen sitter i Berchtesgaden og snakker om Ole Bull, som er død. De har begge kjent ham godt.
-
Alexander Kielland skriver til John Paulsen fra København og takker for boken Dorothea, som han har fått tilsendt. Kielland har nettopp kommet tilbake fra en reise ved Vesterhavet, og der har han lest boken. Den har handlingen lagt til Bergen, og han mener å gjekjenne flere av personene i dem, selv om han selv kun har overflatisk kjennskap til de begrenske forholdene. I brevet skriver han nokså belærende til Paulsen om hvordan man bør forholde seg til levende modeller. Det er ikke til å unngå at folk kommer til å kjenne seg igjen, når forholdene er små.
-
Alexander Kielland skriver fra København til John Paulsen i Kristiania. Han har nettopp hatt Georg Brandes på besøk, kan han fortelle, men han har alltid mislikt å gå på forelesninger. De minner ham om hans mislykkede studenttid. Han har forstått at Camilla Collett hevder å kjenne igjen forholdet mellom henne selv og Welhaven i Paulsens siste bok, og minner Paulsen på at en forfatter må være forsiktig når han bruker levende modeller; i det ytre må man gjøre dem så forskjellige fra virkelighetens personer som mulig.
-
William Archer forlater Roma og det skandinaviske miljøet rundt Henrik Ibsen, som han etter hvert er blitt godt kjent med, og reiser tilbake til England. Når engelskmannen nå forsvinner er det stort sett skandinaver Ibsen omgås: Dramatikeren Gunnar Heiberg, billedhuggeren Stephan Sinding, arkeologistudenten Ingvald Undset, -- som om en uke kommer til å bli far til det lille jentebarnet Sigrid, som etter hvert kommer til å bli forfatteren Sigrid Undset.
-
Det plaskregner i Bergen. Erik Skram treffer blant annet bergenseren John Paulsen, som har vokst opp bare noen hus fra der hvor Amalie Müller og hennes brødre vokste opp. Paulsen er en av Amalies mange beilere, og en hyggpig gjest i hennes hjem i Kristiania.
Erik avlegger også et besøk på kontoret til avisen Bergens tidenes kontor. Her treffer han Kars og Halvorsen, noterer han i reisedagboken sin.
-
Erik Skram sender Amalie Müller et par forgylte knapper som er sammenføyet til en brosje. Han har gitt et liknende smykke til sin søster Emma.De to knappene kjøpte han i Stavanger i sommer, da han var på besøk hos Alexander Kielland, og hadde fått telegram fra Amalie om at han kunne komme på besøk til henne i Kristiania.
Erik blir nesten ikke invitert ut lenger, skriver han. Dagene og kveldene hans fylles med arbeid. Ikke engang sin søster Emma, som er den av søstrene han liker best, har han tid til å treffe.
-
Amalie bør ta seg sammen og jobbe med oversettelsen av det religionskritiske verket hun oversetter for Bjørnstjerne Bjørnson, men blir hele tiden avbrutt av selskapelighet.Hun skriver til Erik Skram om sladder fra vennekretsen, og om kalamiteter i husholdet. Et forkle og en fårestek er blitt stjålet fra husholdningen. Tjenestefolkene beskylder hverandre.
-
Erik Skram er lykkelig over å ha fått Amalie Müllers kjærlige brev. Men han har det fortvilende travelt på jobben som redaksjonssekretær i Morgenbladet. I dag er det fredag, han kommer ikke til å få tid til å skrive skikkelig til henne før på søndag. Men han liker ikke hennes forbindelse med John Paulsen. I avisen har de nå fått et middelmådig brev fra ham.
Det er ikke så mye han selv skriver i avisen, kan han fortelle. Han bruker det meste av tiden på å redigere de andres artikler.
-
Henrik Ibsen er blitt klar over at bergenseren John Paulsen, som har vært en kjær husgjest i familien Ibsen, og som Ibsen selv har følt omsorg for og har villet hjelpe frem, har skrevet en roman, Familien Pehrsen, som et dårlig skjult portrett av Ibsen selv og hans familie. Han er rasende. Brevet inneholder kun dette ene ordet: Skurk.
-
Amalie er urolig for Amund Hellands sjalusi, og forteller om sine sterke følelser for Erik. Guttene hennes øver på sin firhendige pianolekse, men de spiller feil hele tiden, og da fyker hun inn til dem og skjenner på dem.
-
Amalie Müller, som for tiden har bergenseren John Paulsen på besøk, og også Arne Garborg, som er hennes gode venn og ikke det spor mannfolkaktig (som hun lettet skriver), har lest Ibsens En folkefiende. Hun skriver til Erik i København at hun syns det er kjedelig, og at det ikke bringer noe nytt. Men hun må innrømme at hovedpersonen Doktor Stockmann er skildret med kjærlighet, i motsetning til hva hun syns Ibsen vanligvis gjør. Hun mener bestemt at modellen må være Bjørnstjerne Bjørnson.
Hun skriver:
-
John Paulsen, som er en av Amalies mange beilere, nettopp har utgitt en roman med familien Ibsen som lett gjenkjennelige modeller, og som fra tid til annen bor hos henne, er på besøk igjen. Nå skal han få møte hennes venn Arne Garborg, som hun er både er glad i og stolt av.
Amalie skriver til Erik:
-
Amalie Müller skriver en lang og grundig anmeldelse av John Paulsens roman Familien Pehrsen, der hun setter romanen inn i Paulsens øvrige forfatterskap, og påpeker at han er i positiv utvikling som forfatter.
-
Amalie Müller har satt stor pris på det trøstende og kjærlige brevet hun har fått fra Erik Skram. Men hun kunne ønske han aldri hadde rørt en kvinne før han traff henne, slik for eksempel tilfellet er med Ernst Sars. Hun har også en del sladde å fortelle fra den norske hovedstadens kulturliv.
-
Amalie Müller skriver til Erik Skram om alt som foregår i kulturlivet i Kristiania for tiden, og særlig om det som nettopp er blitt trykket i Nyt Norsk Tidsskrift. Det planlegges dessuten kunstnerkarneval i byen til inntekt for de radikale kunstnerne, og der har hun takket ja til å stille utkledt som sumerisk adelsdame i dronnings Semiarmias følge. Det har hun blandede følelser i forhold til.
-
Amalie Müller lever et hektisk sosialt liv i Kristiania. Nå er det kunstnerkareval på gang. Og mellom slagene har hun hatt tid til å brodere en pute til Erik Skrams fødselsdag. Hun skriver til ham om hvor stor forskjell det er på menn og kvinner på det seksuelle området. Erik han jo alltid visst hva sanselig fryd var, mens hun ikke hadde noen anelse om dette før han hadde vist henne det, skriver hun. Uten kjærlighet blir sex heslig.
-
Erik Skram skriver i et brev til Amalie hvordan han hele sitt liv har følt det som om han er kommet inn feil dør på scenen. Aldri har han kunnet leve helt på noe. Det er fortvilende. Han er svært melankolsk i sitt savn etter Amalie, og svært selvransakende.
-
Erik Skram skriver fra København til Amalie Müller i Kristiania om hvordan han har sovet på sofaen med kinnet mot puten hun har brodert til ham. Puten har hennes duft. Han har drømt en drøm på den, han skriver drømmen ned og sender den til henne. Den får ham til å tenke på det han oppfatter som hennes trusler om «å gifte seg bekvemt».
-
Erik Skram liker absolutt ikke fotografiet av Amalie Müller og hennes venninne Mally Lammers i karnevalkostymer, som hun har sendt til ham. Han syns hun er mye vakrere i virkeligheten. Og han er heller ikke enig i hennes bastante erklæringer om det søvndyssende ved den perfekte kunst, som hun nettopp har skrevet til ham om i forbindelse med sitt arbeid med romanen Constance Ring, som han forsøker å rådgi henne om. Han skriver en lang forklaring på sitt eget kunstsyn til henne, og har også mye sladder å viderebringe fra Holger Drachmanns mislykkede teaterpremiere i København.
-
Amalie Skram lengter intenst etter Erik Skram. Hennes bror Vilhelm har en gjest på besøk i deres felles leilighet, og vil gjerne at hun skal komme inn til dem for å holde dme med selskap, men Amalie vil bare sitter for seg selv på sitt nye soverom i leiligheten de nettopp har flyttet inn i, og skrive til Erik om alt hun tenker på for tiden. Hun kan sladre om venner og fiender, og fortelle at hun antakelig burde vært snekker, så flink som hun har vært med alt det praktiske i forbindelse med flyttingen fra Hegdehougen og hit til den nye leiligheten i Nordahl Brunsgade.
-
Amalie Müller fabler om mulighetene for at hun og Erik Skram vil kunne treffe hverandre hemmelig i leiligheten hun deler med broren og sønnene deres i Kristiania til sommeren. Hun beskriver leiligheten i Nordahl Brunsgade i detalj for Erik, og fabler om hvor vidunderlig de vil kunne innrette seg der. Dersom de skal reise til Bergen sammen, blir det straks mer komplisert, for der har hun ikke vært siden hun ble innlagt på Gaustad ved sitt sammenbrudd for seks år siden. Og hun er redd for å skulle møte sin eksamann August Müller på gaten der.
-
Amalie Müller skriver til Erik Skram om hvordan Vilhelmine Ullmann og Mathilde Schjøtt var på besøk hos hennes da hun fikk det seneste brevet hans. Klokken var halv åtte på kvelden, og hun måtte putte det i lommen til senere, kan hun fortelle.
Etter dette har hun vært ute hos Herman Thaulows på Løkken. Hun har overnattet der, og om morgenen når hun våknet fikk hun rakt Morgenbladet inn gjennom vinduet av sin venninne Ingeborg Thaulow, som sto der og flettet håret, og lurte på om Amalie ikke ville ta sin venn Erik Skrams forfatterskap med seg som tidsfordriv. Og det ville hun jo.
-
I Kristiania går det rykter om at forfatteren John Paulsens nøkkelroman med Amalie som lett gjenkjennelig hovedperson snart utkommer. Den skal visstnok hete Moderne Damer - den tittelen mener Amalie forfatteren har stjålet fra henne, i den tiden han var hyppig gjest i hennes hus, og dypt forelsket i henne. Man har lenge visst at han har skrevet på denne boken, og gjort studier i felten i Amalies salonger.Amalie skriver til Erik: «Nu kommer jo snart Poulsens «Moderne Damer». Titelen har han stjålet fra mig.
-
Amalie seiler med dampskip fra Kristiania til København på visitt for å være sammen med Erik, og bor hos den eldre fru Knudtzon (født Gottschalk). Hun trenger å vite hva Erik vil med henne. Det er tykk tåke ved avreisen, og hun er overbevist om at skipet kommer til å forlise underveis. Hun blir i København i nesten en måned. Det kommer til flere konforntasjoner mellom henne og Erik underveis, men de blir også klar over at det skal være de to i fremtiden. Mens Amalie er i byen, er Erik også sosial og selskapelig i mange sammenhenger der hun ikke kan være med. John Paulsen er også i byen.
-
Amalie er i København, offisielt for å besøke venner, men i virkeligheten for å kunne være mest mulig sammen med Erik. I dag møter hun Georg Brandes på gaten, og blir klar over at John Paulsens roman Moderne Damer, som nettopp er utkommet, har henne som modell for hovedpersonen. Hun skriver i brev til Erik: Jeg mødte idag dr. Georg, just som jeg kom ud Amaliegade - jeg skulde til photografen - han kom tværs over St.
-
Amalie Müller er tilbake i Kristiania etter besøket hos Erik Skram og hans krets i København. Sin tidligere beiler John Paulsen, som har utgitt nøkkelromanen Moderne Damer der Amalie selv figurerer som lett gjekjennelige modell for den selvopptatte hovedpersonen, har hun nå lagt for inderlig hat. Saken har dessuten skapt stor splid i det litterære venstre i Kristiania, det er dette alle snakker om for tiden.
Og hun har fortalt sin mor og sin bror Ludvig om sine store kjærlighet til Erik, og sine planer om å gifte seg med ham. Hun skriver til Erik:
-
Frits Thaulow er i ferd med å komme ut av en tung periode. Amalie Müler skriver om ham og hans bror Herman Thaulow i brev til Erik i København:
-
Olaus Arvesen trykker en artikkel som angriper John Paulsens nøkkelroman Moderne damer, i Oplandenens avis, som han grunnla i 1872.
Artikkelen anklager John Paulsen for å ha brukt en modell alle kjenner og svertet henne til:
"Vi tror ikke Forfatterens navn i Lengden vil have godt av denne Trafik."
-
Amalie har fått et brev fra sin kjære og høyt beundrede eldre venninne Vilhelmine Ullmann, som ikke er enig med henne i at John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer ikke burde vært anmeldt av deres felles venninne Mathilde Schjøtt i Nyt Tidsskrift. Det er en stor skuffelse for Amalie å ikke bli støttet av fru Ullmann i denne saken, og hun føler seg sveket av tidsskrftets redaksjon, som hun selv var blitt lovet en stilling som redaksjonssekretær i i sin tid. Men hun står på sitt.
-
Amalie har skapt stor splid blant sine intellektuelle venner i Kristiania på grunn av sin rasende reaksjon på John Paulsens nøkkelroman Moderne Damer, der hun selv er lett gjenkjennelig som den bornerte hovedpersonen.
Arne Garborg er fremdeles en trofast og hengiven venn for Amalie. De to forstår hverandre. I dag står hennes anmeldelse av hans roman Bondestudentar på trykk i Dagbladet.
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Skram at han ikke har lest og ikke vil lese John Paulsens Moderne Damer, som har Amalie som modell for den kvinnelige hovedperosnen, som er fremstilt som en manipulator av menn, og som Amalie har gått fra konseptene på grunn av. Bjørnson råder henne til å være snil lmot Paulsen, som nå er dypt ulykkelig og redd og i ferd med å gå i hundenepå grunn av denne saken.
-
I dag ankommer Henrik og Suzannah Ibsen Bergen med dampskip. Ibsen har ikke vært her i byen siden sangerfesten i 1863, rett før han flyttet utenlands. Den gangen var han i en dårlig periode i livet, men nå er han en feiret dikter. Han har iført seg sin fineste stas, med sine vanlige dekorasjoner på jakkebrystet. Dikterens ankomsten har vært omtalt i notiser i Bergens Tidende og Bergensposten, og på kaien har det troppet opp fire gamle svirebrødre for å hilse velkommen.
-
I dag skriver Bergens Tidende at Henrik Ibsen er kommet til byen. Teaterstyret ved Den Nationale Scene oppsøker ham og inviterer til festforestilling; skuespilleren Laura Gundersen fra Christiania Theater er for tiden i Bergen for å spille i Hærmændene paa Helgeland og Fru Inger til Østråt, og teateret ønsker å gi det siste som festforestilling. Ibsen takker nei til denne gesten, men overværer prøvene (og generalprøven) til stykket, og treffer samtidig instruktøren Gunnar Heiberg.
-
Henrik Ibsen skriver brev til Georg Brandes fra leiligheten sin i München. Han holder seg ivrig orientert om hva Brandes holder på med, og forteller også om fremtdrifte i arbeidet med stykket han skriver på, Fruen fra havet. John Paulsen, som han mener er en skurk, skriver han også om. Og om hvorfor han ikke kan bo i Norge.
Siden skal forskere komme til å befatte seg mye med spørsmålet om hvorvidt Ibsen leser filosofen Nietzsche på denne tiden.
-
Camilla Collett får besøk av John Paulsen på sin siste fødselsdag. Hun blir 8 år gammel nå, og bor på et trist pensjonat på Hegdehougen, hvor sporvognen ramler forbi og plager henne.
Hun er svært opptatt av hva som skal skje med dagbøkene hennes etter at hun er død.
-
I dag dør den siste adelige godsbesitteren i Norge. Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone er en internasjonalt orientert mann, men har siden ungdommen, bortsett fra noen utenlandsreiser, levd et rolig liv sammen med sin ugifte bror og to ugifte søstre. Han har vært en høy, spinkel skikkelse med markert, lang nese og glattbarbert ansikt. Det mørke håret har han båret halvlangt og med sideskill, som i den gamle stilen fra 1830- og 40-årene. Han har alltid hatt det som forfatteren Hans E. Kinck senere kommer til å kalle forunderlig blanke barneøyne.