Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone dør i Rosendal, 73 år gammel. Han har vært besitter av Norges eneste baroni i nesten seksti år nå.

I dag dør den siste adelige godsbesitteren i Norge. Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone er en internasjonalt orientert mann, men har siden ungdommen, bortsett fra noen utenlandsreiser, levd et rolig liv sammen med sin ugifte bror og to ugifte søstre. Han har vært en høy, spinkel skikkelse med markert, lang nese og glattbarbert ansikt. Det mørke håret har han båret halvlangt og med sideskill, som i den gamle stilen fra 1830- og 40-årene. Han har alltid hatt   det som forfatteren Hans E. Kinck senere kommer til å kalle forunderlig blanke barneøyne.

I begravelsen om en ukes tid kommer sokneprest Kullmann til å beskrive ham som en ensom og innadvendt mann som det har hvilket et skjær av vemod rundt.  Når han har snakket med folk som ikke står ham nær, har han kunnet være knapp og formell, men sammen med nære venner har han vært levende og engasjert.

Når han nå dør, er det broren hans, Hermann Reinhold Hoff-Rosenkrone (1829–1900), som arver Rosendal. Hermann er en helt annet personlighet enn sin bror; mindre av en "stor adelsmann" -- det sies at han alltid har gått tre skritt bak sin bror når de har vært ute og spasert sammen, selv om det er han som er den livlige og snakkesalige av de to brødrene.

Hermann er slektens siste mann, og det betyr at stamhuset Rosendal om ikke lenge kommer til å gå i arv til barna til søsteren Edvardine Reinholdine, som har giftet seg inn i den danske slekten Weis. Hun har fått tillatelse fra Stortinget til å bruke tittelen baronesse, siden ble født året før adelsloven ble innført i 1821, og loven ikke har tilbakevirkende kraft.

Men tiden for adelskap i Norge er nå virkelig i ferd med å ebbe ut: Edvardine Reinholdine kommer til å bli den siste adelige godsbesitteren i Norge. Foreløpig bor hun i Danmark. Hun  har vært gift med en dansk lege i Århus, og en etatsråd i København. Når hun ankommer Rosendal om fire år, kommer hun imidlertid kun til å sitte med godset i et års tid.

Familien Hoff-Rosenkrone er svært musikalsk, og Gerhard har blant mye annet sørget for at det er blitt arrangert musikkaftener på slottet. På mange måter kan han sies å ha representert en bro mellom den gamle og nyte tiden. Han har fått bygd veier, har forsøkt seg med reinsdyrsdrift på Folgefonna, har korrespondert med eventyrsamleren Hans Christian Asbjørnsen om fiskeoppdrett, samlet historiske gjenstander og lokalhistoriske bøker til biblioteket sitt, som nå teller over 10 000 verk, og han har holdt en rekke europeiske tidsskrifter. Slik har han orientert seg i den moderne tidsånden som er i ferd med å bryte gjennom. Han har skrevet noen artikler i Morgenbladet om Taines filosofi, dyrket frukttrær og lagt ned mye tanke og ambisjon i den store parken som omgir slottet Rosendal. 

Farsslekten hans kom til Rosendal da oldefaren kjøpte godset 1745. Rett før hans død 1749 ble godset omgjort til et stamhus, som betyr en fast eiendom som går i arv etter bestemte regler. Gerhards bestefar, som også var statsminister, fikk opphøyet stamhuset til baroni 1779. Gerhard er født etter at adelsloven ble vedtatt 1821 og er dermed vanlig norsk borger, så da Det juridiske fakultet ved Universitetet i Christiania i 1838 definerte  Rosendal som et stamhus igjen, var det han som tiltrådte arven.

De første årene fikk han undervisning av huslærere hjemme i Rosendal. Men da han var ni år gammel, ble han sendt til Lübeck for å gå på skole. Etter det gikk turen til  akademiet i Sorø, der han tok studenteksamen 1842.

Så fulgte studier i jus ved universitetet i Christiania, hvor han ble cand.jur. 1849, -- men han har aldri riktignok praktisert sitt fag.

Derimot la han i sine unge år på 1850-tallet ut på en lang studiereise til Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia. De impulsene han hentet her, har vært avgjørende for hans måte å organisere arbeidet og livet knyttet til Rosendal og alle de 549 leilendingsgodsene som ligger under det, på. I løpet av sitt lange liv har han besøkt dem alle.

Han har opprettet en avlsgård på Rosendal, hvor de gamle setegårdene Mel, Hatteberg og Seim for lengst er blitt forpakterbruk. Avlsgården, som han har drevet med skotten Peary som gårdsbestyrer, har utviklet seg til å bli et mønsterbruk. Det fungerer også delvis som landbruksskole, og har vært svært viktig for utviklingen av landbruket i distriktet. Gården leverer gode avlsdyr, f.eks. cheviotsauer og prisvinnende avlshingster, og det blir produsert såkorn, frø og frukt. Produktene fra Rosendal oppnår premier på mange utstillinger.

Han har også sørget også for å utvide og modernisere den 75 dekar store parken på Rosendal. Og i forbindelse med et besøk av kronprins Karl (den senere konge Karl 4) i 1856, ble slottet fra slutten av 1600-tallet pusset opp.

Med inntektene fra Norges største leilendingsgods har Marcus vært økonomisk uavhengig, og dette har gjort det mulig for ham å reise mye mye, også etter den første dannelsesreisen i ungdommen, og han har også understøttet (og vært vert for) en rekke av samtidens kunstnere og intellektuelle. Blant dem er Henrik Wergeland, Ole Bull, Jørgen Moe, Peder Christen Asbjørnsen, Leis Schjelderup og John Paulsen. Han er også svært interessert i billedkunst, spesielt i samtidige norske malere, og har vært god venn med Hans Gude. Han er fin, særpreget personlighet med rike evner, som har sett godseierrollen som et kall, og han har hatt et føydalt forhold til de han har hatt ansvar for.

Hoff-Rosenkrone har også vært sterkt interessert i folkeopplysning, og det har ført til at Rosendal i hans tid her er blitt blitt et lokalt utdanningssenter. i 1875 opprettet han Rosendal Privatskole, hvor gutter fra Kvinnherad har fått  undervisning i en rekke fag, og lærenemme elever kunne få både bøker og penger til videre utdannelse. Han har selv undervist på skolen, og enkelte flinke elever har dessuten fått  privatundervisning. Søstrene hans driver dessuten dessuten en barneskole på godset.

Skolen kommer til å bli bli nedlagt  om fire år, i 1900.