Dato
15 november 1881

Alexander Kielland skriver til John Paulsen fra København og takker for boken Dorothea, som han har fått tilsendt. Kielland har nettopp kommet tilbake fra en reise ved Vesterhavet, og der har han lest boken. Den har handlingen lagt til Bergen, og han mener å gjekjenne flere av personene i dem, selv om han selv kun har overflatisk kjennskap til de begrenske forholdene. I brevet skriver han nokså belærende til Paulsen om hvordan man bør forholde seg til levende modeller. Det er ikke til å unngå at folk kommer til å kjenne seg igjen, når forholdene er små. Det skjer med ham selv også, i Stavanger. Men som kunstner anstrenger han seg for eget vedkommende til det ytterste for å skjule den direkte portrettlikheten når han finner sine modeller. Det syns han man skal gjøre som kunstner og gentleman. Når folk likevel kjenner igjen virkelige personer i romanene hans, trøster hna seg med at personen da inneholder så mye av det typiske som han har bruk for, at likheten skinner igjennom tross hans anstrengelser for å omkle han i det ytre, og da er det ikke hans skyld, men modellens, som er så forbannet typisk. Men å ville fremmane en romanskikkelse ved å skape likhet i de ytre likhetstrekkene eller livsvilkåre, på en slik måte av omgivelsene kan kjenne igjen modellen, anser han som forkastelig. Det er ingen kunst å gjøre det, men det er heller ikke fair play. Han har i det siste diskutert disse spørsmålene med sine danske venner, de opptar ham svært.

Tema
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Kielland, A. L., et al. (1978). Brev 1869-1906 : 1 : 1869-1883. Oslo, Gyldendal. http://www.nb.no/nbsok/nb/ecb198334b11f3c5648f749becbfdb1d.nbdigital?lang=no#245 og Paulsen, J. (1877). Dorothea : Fortælling. Kjøbenhavn, Gyldendal. http://www.nb.no/nbsok/nb/f7eb798f942988e7659a8a680dce66c0.nbdigital?lang=no#4