Amalie Müller skriver til Erik Skram i København om sitt hektiske sosiale liv i den radikale kretsen i Kristiania

Amalie Müller skriver til Erik Skram om hvordan Vilhelmine Ullmann og Mathilde Schjøtt var på besøk hos hennes da hun fikk det seneste brevet hans. Klokken var halv åtte på kvelden, og hun måtte putte det i lommen til senere, kan hun fortelle.

Etter dette har hun vært ute hos Herman Thaulows på Løkken. Hun har overnattet der, og om morgenen når hun våknet fikk hun rakt Morgenbladet inn gjennom vinduet av sin venninne Ingeborg Thaulow, som sto der og flettet håret, og lurte på om Amalie ikke ville ta sin venn Erik Skrams forfatterskap med seg som tidsfordriv. Og det ville hun jo.

Hun syns Erik burde skrive om de spedalske. Hun er sikker på at han hara mye å si i den forbindelse som ville kunne interessere folk.

Da hun var ute hos familien Sars på søndag, ble hun bedt av fru Sars om å lese Bjørnsons En Handske høyt for selskapet. Det var ingen andre som ville, og heldigvis hadde Amalie lest det to ganger høyt før, en gang for seg selv og en gang for sin mor, så hun kunne det nokså godt.

Fru Sars er så grepet av det stykket, men det er ikke Amalie, og der er hun helt på linje med Ernst Sars, de er mer opptatt av de rent sosiale sprøsmålene. Han fortalte henne imidlertid om Bjørsons nye stykke Over Ævne, som han så vidt hadde lest litt i, og av det inntrykket hun fikk, tror Amalie at hun garanert kommer til å bli mer grepet av det. Og så hadde han lest Drachmanns siste bok, og den latterliggjorde han totalt, de to lo så hjertelig sammen over at Drachmann kan ha tillatt seg å synke så dypt.

Hun leser ellers fransk med Mathilde Schjøtt en gang i uken. Og hun har en hengekøye hengende i stuen sin, nå nylig skulle hun vise hvordan det var å ligge i den til sin mor, og så røyk tauet og hun falt i gulvet med et brak og slo seg forferdelig, moren sa gulvet hadde rystet som om det var jordskjelv. Hun er øm og lemster i hele kroppen når hun våkner om morgenen. Det er ellers mye styr med alle mannfolkene som omgir henne. Det er maleren Boll som nettopp har forært henne et marinemaleri, hun kjente motivet igjen straks da hun så det, det var fra utenfor Malta.

Og så er det Arne Garborg, som er så sjenert, og bergenseren Amund Helland, hun har nettopp brent en bunke brev han har sendt henne. John Paulsen er også temmelig interessert i henne.