Amalie Skram reiser til Kristiania for å ta seg sin sønn Jacob. Hun er både rasende og fortvilet.

Amalie Skram reiser hals over hode til Kristiania når hun får høre at sønnen Jakob er arbeidsløs, går på fylla, har solgt og pantsatt tingene sine og er i generelt dårlig forfatning. Han har vært i slagsmål på gaten og fått mulkt for gateuorden, og han har ikke betalt husleien på lenge.

Når hun kommer frem og finner ham, er han stille og forpint, nekter ikke for noe, og skammer seg tydeligvis dypt. Både Amalies mor Lovise, som bor i Kristiania, og hennes bror Ludvig har forsøkt å hjelpe ham på rett kjøl. Nå betror han moren at han best passer til praktisk arbeid, og at han vil til sjøs.

Amalie forsøker å skaffe ham hyre hos skipsreder Johan Collett Müller, Augusts fetter, men uten hell. Hun har også problemer i ekteskapet: Hun skriver til Erik for å beklage sin oppførsel mot ham den siste tiden. De har hatt et alvorlig sammenstøt. Hun skriver at hun er blitt et annet menneske etter dette. Ikke verre, ikke bedre, men en annen. Hun tror det vil bli roligere mellom dem etter dette. Med tiden skal nok også han merke det, forsikrer hun Erik i brevet.

All hennes rett til noe som helst overfor ham er borte, og hun føler en trykkende sjenanse overfor ham. Han er ikke den Erik hun traff, og hun er heller ikke den samme. De første årene de kjente hverandre er nå et avsluttet avsnitt av hennes liv, med en stor sort port foran. Jakob blir med henne hjem til København og flytter inn hos henne og Erik. Det er ikke lett å få arbeidsro i leiligheten.