Sinnstilstand

Vincent van Gogh går (ifølge Paul Gauguins senere beretning) løs på sin venn med barberkniv, Gauguin styrter ut av huset og overnatter i et gjestgiveri. Vincent får et anfall av galskap samme natt, og skjærer av seg den nedre delen av den venstre øret. Han pakker det inn og leverer det som presang til en av kvinnene som jobber på det lokale horehuset.

Politiet finner ham tidlig om morgenen i sengen og bringer ham til sykehuset. Gauguin forlater Arles og underretter Theo om brorens tilstand.

Knut Hamsun skriver til Erik Skram. Det er tydelig at Erik under deres fortrolige samtale på julaften har gitt uttrykk for sterk interesse for Knuts sinnstilstand i den tiden under oppholdet hos familien Janson i Minneapolis da han skulle dø, og at han også har merket seg at Knut har gjort store hopp i måten han har fortalt om denne perioden på.

Carl Gustav Jung, som er fjorten år gammel, blir på grunn av helseproblemer  sendt til et hotell-sanatorium i Entlebuch, hvor han møter en vitenskapsmann, en kjemiker, som han blir svært opptatt av, for han tror kanskje denne mannen er en som virkelig kan noe om steiner.

Vincent van Gogh skriver til sin bror Theo fra Arles om hvordan det går med helsen og med arbeidet. Han visste fra før at man kunne brekke armer og ben og bli bra igjen, men han visste ikke at man kunne brekke hjernen og at den også ville bli bra igjen, skriver han. Han har fortsatt en viss følelse av hva som er hensikten med å bli frisk -- tidligere har han ikke håpet på en slik tilfriskning.

Alexander Kielland fyller 40 år i dag. Men han mottar ikke et eneste telegram i anledning dagen, og i tillegg har livsførselen hans og den stadig tiltakende fedmen påført ham store helseproblemer.

Blanche Wittmann, Salpêtrière-sykehusets mest kjente hysteriker, har hatt et relativt godt år etter at legen Jules Janet har funnet en måte som klarer å holde henne i hennes andre personlighet, den som blir kalt Blanche 2, i flere måneder i strekk. Men han er ikke lenger legen hennes. Han har derimot publisert en fagartikkel om en annen hysteriker, som han etter den lovende erfaringen med Blanche også har hypnotisert til en dyp hypnotisk søvn, og fremkalt hennes andre personlighet. Han kan selv få henne til å veksle mellom de to personlighetene etter eget forgodtbefinnende.

Edvard Munch sniker seg sammen med en venn inn i kirken under vielsen av venninnen Aasta Carlsen fra Halden.Hun er kunstnerisk begavet, går på tegneskole, og har debutert på Høstutstillingen dette året, uten å vekke særlig oppsikt. Hun er tiltrekkende, kollegial åpen og grei, lever et fritt liv i Kristiania, og de to er nok forelsket i hverandre, men han er fremdeles ikke kommet over minnet om Milly Thaulow.

Gerhard Armauer Hansen skriver et brev til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson der han letter sitt hjerte om sitt ulykkelige ekteskap med Hanne, som er enke etter Adolph Tidemands sønn, og som Gerhard mener er fiendtlig innstilt overfor både ham og andre. Hanne har lest Bjørnson med stor begeistring, og holder ham som sin store helt. Men hun er svært sjalu og vanskelig å omgås.

Auguste Rodin er gjest i et middagsselskap hos sin venn, maleren Monet. Men i løpet av måltidet stirrer han så intenst på Monets fire vakre døtre at de en etter en reiser seg fra bordet og forlater rommet.

Dette skriver forfatteren Octave Mirbeau, som er Rodins gode venn, i sin dagbok.

Blant sine kvinnelige modeller er imidlertid Rodin svært avholdt. Han forguder den nakne kvinnekroppen, og beundrer sine modeller som holder sine positurer for ham i timevis i strekk, nakne i det kalde atelieret hans.

Henrik Ibsen sitter i Maximilianstrasse i München og skriver et bevrende og forelsket brev til Emilie Bardach. Han lengter voldsomt etter henne, og klarer ikke å la være å tenke på det som har skjedd mellom dem. Han skriver blant annet: «Her sitter jeg som vanlig ved skrivebordet. Nå ville jeg gjerne arbeide. Men kan det ikke. Min fantasi er riktignok i levende virksomhet. Men stadig svever den annetsteds hen.

Edvard Munchs tante Karen skriver et langt brev til sin nevø. Nå har de fått hans telegram, så hun forstår at han har fått beskjeden om at faren er død. Hans bror Andreas telegraferte igjen at begravelsen allerede er over. Hun håper han har fått denne beskjeden også.

Hun syns det er som en drøm, alt som har skjedd den siste tiden, skriver hun. Men likevel er det virkelig og sant at mamma og pappa og Sophie nå er samlet i himmelen, og derfra ser de hvor dypt de som er igjen, sørger, ser alt som foregår i deres arme, tunge hjerter.

Edvard Munch sitter i Paris og skriver utkast søknad til den norske stat om kunstnerstipend. I vinter har han arbeidet på Bonnats atelier i Paris, skriver han. På samme papir skriver han et minne fra kjærlighetsaffæren med Milly Thaulow.

Maggen Dons, som er atten år gammel denne høsten, bir denne høstkvelden i Kristiania kjent med den unge sørlandsdikteren Vilhelm Krag.
Langt utpå kvelden står Maggen nede i garderoben og leter etter kåpen sin. Tryggve Andersen, som hun kun kjenner av utseende, kommer bort til henne, mens han haler på en høy, mørk, pen ung gutt. Han er nitten år gammel denne høsten.

Her har de autor til diktene, og her er manuskriptet, sier Tryggve og trykker et beskrevent ark inn i hånden hennes. Så forsvinner han med et ondskapsfullt flir.

Edvard Munch maler en av de første versjonene av bildet Melankoli, med blyant, pastell og olje. Motivet er hans venn Jappe Nilsenpå en stein på stranden i Åsgårdstrand, sjalu og deprimert.

Sommeren er svært varm i Åsgårdstrand dette året.

Hans Jæger, Oda og Christian Krohg, Jappe Nilsen og Edvard Munch sitter på Grand Café i Kristiania. Jæger og Munch sitter i det innerste hjørnet, Christian, Oda og Jappe lenger borte ved inngangen.

Jæger får vite av Munch at Jappe frykter Jægers nærvær. Det har vært revolverdrama i Åsgårdstrand. Jappe har villet skyte seg, og Oda har måttet søke tilflukt hos Munch. De to er bare venner.

Christian Krohg er knust, for Oda har innledet et intimt forhold til Gunnar Heiberg, og også til Jappe.

Amalie Skram er nervøs og urolig. Hun bor hos sine venner Ane Cathrine og Georg Achen på Lindevangen på Fredriksberg. Hun forsøker å arbeide. Ektemannen Erik og datteren Johanne er hjemme i Store Kongessgade.

I USA utkommer Charlotte Perkins Gilmans novelle "The Yellow Wallpaper". Gilman er en sosialaktivist som holder til i California. Hun lider i perioder av dyp depresjon, og novellen er blitt til etter et besøk på hvilehjem, der hun av legen er blitt ordinert total hvile, akkurat som den kvinnelige jegfortelleren blir av sin mann i novellen - og akkurat slik Amalie Skram kommer til å bli om et par år i København.

Gunnar Heiberg orker ikke lenger å være sammen med sin kone Didi, som gjennom flere år har utviklet et stort alkoholproblem. Han flytter ut på landet uten at hun vet det, og etter dette skal de komme til å være praktisk talt separert, selv om han i årene som kommer skal ha forsøke å hjelpe henne ved å skaffe henne penger og oppdrag som skuespiller.

Arne Garborg skriver til sin venn Rosenkrantz Johnsen, journalist og bohem, og innrømmer at livet i Roma ikke er så enkelt som han kunne ønske. Han fryser. Han er sliten. Og han misliker at sønnen, smårollingen Tuften, er der. "Tuften er kjedelig -- fortvilet, at vi ikke kunde ta Gudlaug med", skriver han. Han klarer ikke å more seg over karnevalet som fyller Romas gater med glade mennesker. Han nyter ikke solen. Når har ikke fryser, plager varmen ham. Selv nå, når det er på det mørkeste og kaldeste i Roma, har han måttet bytte rom til et med mindre sol. 

Laura Munch, Edvard Munchs fire år yngre søster, har vært på Gaustad asyl i et par dager. Det er noe nervøst og urolig over henne, blikket er unnvikende. Hun erklærer at hun ikke tåler å se på briller, men eller er hun rolig og ordentlig, noterer man i journalen hennes.Hun sitter for det meste og syr, innlater seg ikke med de andre pasientene.

Laura forteller at det er så mye hun skulle ha snakket med legene om, men hun klarer ikke å greie det ut fra hverandre: det er så mye og så sammenfiltret.

Laura Munch, som er innlagt på Gaustad asyl, har det ikke godt. Hun har flere ganger lagt snø inn på brystet for å få lungetæring, har stukket til seg en foldekniv, og snakket om at hun flere ganger har hatt selvmordstanker, skriver man i journalen hennes.

Men akkurat nå tok hun kniven mest for å skremme, noterer man.

Hun beskrives som rolig og snill, og hun deltar aktivt i arbeidet på asylet. Men hun er lite meddelsom, og hun skammer seg for legene, fordi de har lest alt hun har skrevet.

Edvard Munch har nettopp tilbudt sin søster Laura å flytte hjem fra Gaustad Asyl. Hun kan også få flytte på landet en tid, har han foreslått.

Men Laura vil helst bli på Gaustad. I hvert fall noen måneder til, sier hun.

Amalie og Erik møter Knut Hamsun på gaten. Amalie har hørt så mye rart om ham i det siste, og liker ham ikke så godt som forrige gang han var i København, da de var mye sammen. Hun tror i grunnen han er en grov løgner av en fyr, skriver hun til Arne Garborg.

Sigurd Ibsen besøker sin kampfelle Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Bergljot Bjørnson er nettopp kommet hjem som nyutdannet sangerinne fra Paris. Hun har måttet avbryte et oppdrag på Opéra Comique, hvor hun skulle synge hovedrollen i Mignon, en opera basert på Goethes Wilhelm Meisters læreår, på grunn av blindtarmbetennelse.

Georg og Edvards bror Ernst begår selvmord i Fortunen i København. Han har levd utenfor offentlighetens rampelys, var meget belest, og var forretningsfører for Morgenbladet 1880-84.

Han har også i 1885 utgitt en bok om store samfunssspørsmål.

Ernst er nygift, og hans kone er høygravid; hun skal komme til å føde en sønn en uke etter selvmordet.

Gutten kommer til å vokse opp hos besteforeldrene Brandes, med onkel Georg som verge. Han skal komme til å ta sitt eget liv i 1914. Han ville bli skuespiller.

Laura Munch er fremdeles innlagt på Gaustad. I den siste tiden har hun skrevet en langt brev hvor ifølge sykehusets personale hvor «en hel del sygelige forestillinger kommer frem». Brevet kopieres på sykehuset.

Hans Lemmich Juell, som er Dagny Juell far, går gjennom en livskrise. Han vil forlate Kongsvinger og begynne på nytt. Han oppgir ingen klare grunner for dette dramatiske valget, men i et brev han skriver tit sin svoger Otto Blehr, gjør han det  klart at det fins ting han ikke kan fortelle om.

Han søker stillingen om distriktslege i Aker, arbeiderklassestrøket i Kristiania. Det er en dårlig betalt stilling, og arbeidet er hardt på grunn av de omfattende helseproblemene i dette fattige området.

August Strindberg maler bildet Svartsjukans natt i Berlin. Han gir det som gave til sin forlovede Frida Uhl. På baksiden forklarer han hva bildet viser: Havet nederst til høyre er en klippe, det øverst til venstre er en redningsbøye. Han skriver også at dette symboliserer sjalusiens natt, og kaller seg Symbolisten August Strindberg. For ham betyr dette at bildet har en dobbelt bunn; en som alle kan få øye på, og en som er for de få, innviede. Munch anser seg ikke som symbolist på denne måten. Han mål er å oppnå det universelles nerve i kunsten, det som alle kan få øye på.

I dag treffer sveitsiske Frida Uhl Augut Strindberg på et fødselsselskap hos noen litterære venner i Berlin. Det er de unge stjernene innenfor kunst og litteratur som samles. Middagen varer lenge og er lysende, men noen av plassene rundt bordet står tomme, siden noen av gjestene først vil ankomme etter at kveldens teaterforestillinger er slutt.

Christian og Oda Krohg er ankommet Berlin. Christian skriver brev til Vilhelm Dybwad om hvordan de rangler sammen med Drachmann, Gunnar Heiberg, Strindberg og alle de andre, og at de har brukt forferdelig mye penger. Men nå skal det være slutt. De har fått leid et atelier med elektrisk lys i Potsdamerstrasse.

Denne våren gjenopptar Oda sitt forhold til Gunnar Heiberg, etter at de to har kommet litt bort fra hverandre de par siste årene. For Christian er dette en nesten uopprettelig katastrofe.

Edvard Munch har en dårlig dagen derpå etter alt oppstyret blant kunstnervennene på kneipen Zum schwarzen Ferkel i går kveld. Holger Drachmann er tilbake i byen, og han må nok ta noe av skylden for bråket. Det var mange lett antennelige lunter til stede, og Drachmann visst å tenne dem slik at kvelden endte med at de fleste tok sine sårede kunstnerpersonligheter  med seg og gikk.

Laura Munch, som fortsatt er innlagt på Gaustad sykehus, har i den siste tiden skrevet en del brev som i følge sykehusets personale viser, at hun «sysler meget med tanker om at hun og hendes familie er aldeles ødelagt, beskjeftiger sig meget med tanken om alle som har været syge i familien, begået selvmord osv».

Man noterer videre i journalen:

Amalie er i Lottenborg for å skrive mens Erik er med Småen i byen. Nervene hennes er tynnslitte, og alt på bondegården hun har tatt inn på plager henne.

Amalie Skram brevveksler med Bjørnstjerne Bjørnson. De er begge frimodige og direkte med hverandre, og ikke så rent frustrerte. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene, og det skuffer henne dypt.

Derimot har han lest stykket Agnete, og det stykket likte han for dets energi og åndsoverlegenhet, skriver han. Men det plager ham at hun skriver så dystert. Amalie har rett i alt hun skriver, sier han. Det er bare ikke nok.

Knut Hamsun er syk og opphisset på grunn av våren, og skriver et fortrolig brev til sin gamle venn Erik Skram.

Han skjelver på hendene, og får ingenting skrevet, kan han fortelle. Han kunne ønske Erik kunne være her; han kan jo språket og vet alt som skal vites om den franske kulturen, mens Hamsun føler seg som en barbar på grunn av sin manglende dannelse. Språket tror han forresten han kan komme til å lære ganske fort.

Karoline Bjørnson stopper i København på vei til Paris. Hun besøker Julie Hegel. Hun er bekymret over forholdet mellom Bjørnstjerne og Erika Nissen. Datteren Bergljot, som er nygift, er rasende. Hun har bosatt seg i Gausdal med sin Sigurd, Ibsens sønn.

Amalie Skram strever med å finne ut om hun kan stole på sin mann Erik. Hun skriver et langt brev til ham der hun forklarer hvor vanskelig det er. Hun vet jo at han vært henne utro tidligere. Samtidig legger hun ikke skjul på at hun selv også har gode muligheter til å være utro. Hun skriver:

Amalie Skram er i Bergen og omegn fra mai til oktober. Hun oppdager at hun er gravid igjen. Hun er 48 år, og betenkt over hvordan dette skal gå.

Etter hvert skal det vise seg at hun aborterer barnet. Hun føler seg både trist og lettet over dette.

Etter en stund på Natland, hvor hun strever med skrivingen og med ansvaret for datteren Johanne (som kalles Småen), som ikke er i form, flykter hun fra det hun omtaler som lopper og lus og søvnløshet til Markeveien i Bergen. Hun føler seg opprevet, bekymret og elendig, og får slett ikke til å skrive det hun vil.

Henrik Ibsen skriver til Hildur Andersen, som er på turné. Hun har sendt et telegram fra Hamar. Han tør ikke skrive alt han vil til henne, skriver han, for postgangen er jo så usikker.

Men han lengter etter henne. Hun er hans prinsesse, og han er trist hver gang han passerer vinduene i den tomme leiligheten hennes i Kristiania, kan han fortelle.

Knut Hamsun er i Paris og får ofte besøk av Herman Bang, som er syk og fattig og likevel vil være fin. Hamsun selv har total skrivesperre og får ikke til slutten på sin nye roman.

Han skriver til sine venner i Bergen, Ole Johan og Bollette Larsen, om hvor høyt han setter sin venn Erik Skram.

August Strindberg leser denne høsten buddhistiske tekster, som opptar ham sterkt. Han kaller seg i brev «Buddha», eller «Svinet Buddha», og gir uttrykk for sin renhets- og nirvanalengsel i en form for overmenneskeideal.

Han er påvirket av den nietzscheanske tanken om viljen til å herske, men betoner dessuten avstanden til verden. Overmennesket blir en tigger som går på kanten av rennestenen. Når individualiteten utgår fra alltets formynderskap og går sin egen vei kan den bli noe av Nietzsches overmenneske.

Laura Munch har fått en roligere periode, og flyttes fra salen for de mest urolige pasientene til den for de roligere.

Hun beskrives på denne måten i journalen på Gaustad i dag:

"Mere jevn det siste. Til B igjen."

Denne kvelden og natten må Erik kjempe med Amalie, som truer med å tømme en flaske med opiumsdråper, som hun bruker mot den plagsomme hosten som aldri vil gi seg. Opiumsdråpene er det eneste som hjelper. Han vet at hun mener alvor: for 3-4 år siden forsøkte å hun å begå selvmord med en svært giftig kvikksølvforbindelse, som siden ble funnet i oppkastet hennes.

Amalie har kun sover 3,5 timer om natten. Hun får fremdeles kloral og noe som i journalen noteres som «syr.codeic. mit.»

Amalie har under legevisitten oppdaget at brevene hennes er åpnet. Hun blir svært oppbragt, og om kvelden er hun urolig, får angst, får ikke sove. Hun får en teskje av det som noteres i journalen med forkortelsen "syr.codeic mitis", og en teskje "syr codeic fortior".

Det noteres også at hun sover elendig om natten. Om morgenen er hun arrig, svarer ikke på spørsmål, reiser seg «forskrekket» opp i sengen når legevisitten kommer, noteres detvidere  i journalen.

Knut Hamsun skriver til sin forlegger Gustav Philipsen at han leser i avisen Politiken at han skal være ferdig med en temmelig stor roman, og at han er "den produktive Knut Hamsun". Han vil ha seg frabedt at slike opplysinger gis om ham til avisene, de forvrenger bare alt som har med ham å gjøre, de lyver og roter ham ned i all den skittenhet som fins. Og skittenheten brukes hver gang med glede i Norge.

Camilla Collett skriver brev til Amalie Skram. Hun bor i Frøken Knipschlidts pensjonat i Gothersgade i København, og der mistrives hun inderlig. Hun går rundt bordet som en fange, kan hun fortelle.

Amalie skriver sitt rasende avskjedsbrev til Pontoppidan i all hast før hun forlater Kommunehospitalet og reiser til Sct. Hans i Roskilde, hvor hun ankommer samme dag. Her på det nye sykehuset skriver de i journalen at hun og mannen er blant landets mest kjente forfattere.

Sigmund Freud skriver til sin venn Wilhelm Fliess i Berlin (her gjengitt i engelsk oversettelse -- originalen er på tysk):

Amalie og Erik treffer hverandre igjen og opplever en slags forsoning etter ti ukers atskillelse. Men Amalie er fortsatt oppbrakt. Hun mener at Erik har vært utro, og føler at hun må reise vekk fra København.

Venninnen Ane Cathrine Achen forsøker å megle mellom de to, og samler også inn penger blant venner og slektninger for at Amalie skal kunne reise uten å måtte tenke på å skrive for å tjene penger.