Edvard Munchs tante Karen skriver et langt brev til sin nevø. Nå har de fått hans telegram, så hun forstår at han har fått beskjeden om at faren er død. Hans bror Andreas telegraferte igjen at begravelsen allerede er over. Hun håper han har fått denne beskjeden også.
Hun syns det er som en drøm, alt som har skjedd den siste tiden, skriver hun. Men likevel er det virkelig og sant at mamma og pappa og Sophie nå er samlet i himmelen, og derfra ser de hvor dypt de som er igjen, sørger, ser alt som foregår i deres arme, tunge hjerter.
Hun syns det er en stort trøst i dette; de kan være rolige og hengivne i Guds vilje. Andreas, småjentene og hun selv tyr sammen til Guds ord, som er den kilden som pappa også søkte trøst og kraft av, det er det kraftigeste middelet de har til å hjelpe seg med, de kan ikke finne hvile i noe annet. Hun skulle så ønske at de hadde Edvard med seg når de står slik samlet og tyr til Guds ord. De klynger seg sammen, skriver hun, de er enige om ikke å skilles.
Gud sørger for de farløse, han kommer til å hjelpe i alle ting. Derfor har de heller ingen frykt i forhold til det økonomiske. De tenker ikke på det engang.
Men hun bekymrer seg sånn for ham at Edvard skal få denne nyheten når han er alene. Det er vondt at han ikke er der sammen med dem. De har lovet hverandre å stå sammen.
Først i dag fikk de brevene som han skrev til dem den 14. og 30. november. Det er sårt å lese hvordan han i dem er helt uvitende om hva som hadde skjedd.
Hun forteller om hvordan det var da faren døde: Han var ikke helt bevisstløs, i begynnelsen var han ganske bevisst, og Edvards søster Inger lovet på vegne av alle at de skulle holde seg til Gud, og fortalte ham at det var derfor Gud hadde sendt dem dette vanskelige. Og da nikket han og smilte så lykkelig.
Inger hilser, hun vil at Edvard skal vite at blikket hans var strålende da hun ga dette løftet. Og siden smilte han flere ganger og trykket hendene deres. Han var fullt forberedt på døden, mener tante, og der var derfor trekkene hans hadde en slik forunderlig ro og fred over seg. Dette var en trøst og en styrke for dem.
Det har vært så mange som har sendt blomster, og mange møtte opp til bergavelsen.
Tante vil vite hva for slags lynnedslag det har vært for Edvard å få beskjeden om farens død. Det var så vondt å måtte fortelle ham det. Han må love å skrive snart, ellers tror de han er syk, de har vært så engstelige for ham, siden han ikke skrev hjem.
De bor nede i byen nå, forteller hun. På mandag reiser de hjem til Hauketo. Det er et hyggelig hjem, skriver hun. Men det kommer til å være trist der nå.
Kristiania
Paris
