Gunnar Heiberg orker ikke lenger å være sammen med sin kone Didi, som gjennom flere år har utviklet et stort alkoholproblem. Han flytter ut på landet uten at hun vet det, og etter dette skal de komme til å være praktisk talt separert, selv om han i årene som kommer skal ha forsøke å hjelpe henne ved å skaffe henne penger og oppdrag som skuespiller.
Men Didi har vanskelig for å forstå at det er slutt. Hun dukker ofte opp der Gunnar er, både i Kristiania og København, og stiller seg mellom ham og andre kvinner. Utpå våren flytter Gunnar til København, hvor han omgås Amalie og Erik Skrams krets.
Han skriver til Peter Nansen at han føler seg som det ensomste mennesket i verden, og det går rykter om at han har planer om å ta livet av seg. Han arbeider til stykket Kunstnere.
Ingeborg Brandes er blant dem som stiller opp for ham. Hun skriver et trøstende brev som han setter stor pris på og kommer til å ta vare på i lang tid.
Skavlan, E. (1950). Gunnar Heiberg. Oslo, Aschehoug. s. 202 http://www.nb.no/nbsok/nb/0fb379584ccb60d9702dd5962696de58.nbdigital?lang=no#5