Peter Nansen

Jonas Lie utgir romanen Onde makter, som undersøker vennskapet mellom to småbymatadorer, som har mange trekk fra forholdet mellom ham selv og Bjørnstjerne Bjørnson. De to dikterne ser hverandre daglig gjennom størstedelen av 1880-årene i Paris. Det kommer til brudd mellom dem, vesentlig på grunn av deres ulike syn i sedelighetsdebatten.

Gunnar Heiberg orker ikke lenger å være sammen med sin kone Didi, som gjennom flere år har utviklet et stort alkoholproblem. Han flytter ut på landet uten at hun vet det, og etter dette skal de komme til å være praktisk talt separert, selv om han i årene som kommer skal ha forsøke å hjelpe henne ved å skaffe henne penger og oppdrag som skuespiller.

Gunnar Heiberg får oppført sin egen iscenesettelse av stykket Balkonen på Casinotheatret i København. Stykket handler om kjærligheten, den er en naturmakt som ikke lar seg stanse, den er grusom og hard, og river og flenger med seg alt annet.

Stykket er dypt inspirert av kunstnermiljøet i Berlin som han nå kjenner så godt, og særlig av Oda Krohg. Det handler mye om kroppens erotiske lyst og pine, det er en slags mektig trosbekjennelse.

Gunnar Heiberg reiser utpå våren til Kongsberg for å skrive og få fred for pengeinnkrevere. Han tar inn på Grand hotell og skriver hjerteskjærende brev til sin venn Peter Nansen og ber ham hjelpe ekskonen Didi med teaterengasjement og penger så hun ikke skal komme hit opp hvor han er og forstyrre ham.

Edvard Brandes er i livskrise, har vært i Paris en stund, bodd hos Peter Nansen i København i en periode, men bryter plutselig opp også herfra og drar til London. Han skal komme til å dra til Paris igjen i april.

Edvard Brandes anmelder de to teaterstykkene Gert Westphaler på Det Kongelige Theater og Ambrosius på Dagmartheatret. Den unge skuespilleren Robert Schyberg på Det Kongelige Theater får en ytterst ironisk omtale, og tar det meget ille opp. Han oppsøker Edvards bolig i Kronprinsessegade 50, ringer på døren, men ingen lukker opp. Deretter går han til Politikens lokaler i Østergade, bevæpnet med en kraftig stokk.

Når Edvard endelig passerer ham, stopper Schyberg ham og gir ham en ørefik. Da Edvard vil sloss, legger Schyberg på sprang.

Amalie Skram skriver til sin forlegger Jacob Hegel og forklarer hvorfor hun har sluttet å skrive på Afkoms afkom, som skulle blitt det femte bindet om Hellemyrsfolket. Hun er redd hun ikke vil klare å se med den rette kaldblodighet på de partiene som handler om hennes egne opplevelser, skriver hun. Hun har imidlertid begynt å skrive på Julehelg, og har allerede sendt noen sider til Peter Nansen, kan hun fortelle.

Amalies første hefte av Mennesker utkommer om noen dager. I sin fortvilelse har hun, på forslag fra Peter Nansen, gått med på at romanen skal komme ut heftevis en gang i måneden. Hun er fortvilet ved tanken på hvordan hun skal orke dette, for kreftene mangler og motstanden er intens. Hun betror seg i sin fortvilelse til sin trofaste venn Irminger,som må love å ikke fortelle om elendigheten til en levende sjel.. Å sette seg til skrivebordet er som å sette seg på martyrkrakken. Hun er overbevist om at man må lide for å skrive.

Amalie skriver til sine venner Achens at en forferdelig ulykke har skjedd. Hun oppdaget det flere dager før de flyttet: manuskriptet til Mennesker var nesten fullført be brent i Classensgade. Det må ha skjedd den dagen hun tømte skatollet sammen med piken, det lå der sammenbundet med en hyssing. Hun utrangerte en masse gamle brev og papirer som hun ikke ville slepe med seg til Ribegade. Det ble en stor haug på gulvet. Piken samlet det opp i sitt forkle og bar det ut i komfyren, hvor det ble brent. Hun måtte gå mange ganger, og det ble så mye aske at hun måtte bære ned spann etter spann.