Gunnar Heiberg får oppført sin egen iscenesettelse av stykket Balkonen på Casinotheatret i København. Stykket handler om kjærligheten, den er en naturmakt som ikke lar seg stanse, den er grusom og hard, og river og flenger med seg alt annet.
Stykket er dypt inspirert av kunstnermiljøet i Berlin som han nå kjenner så godt, og særlig av Oda Krohg. Det handler mye om kroppens erotiske lyst og pine, det er en slags mektig trosbekjennelse.
Stykket begynner med et elskende par som skal skilles om morgenen, og som snakker som sin lyst og sin kjærlighet helt uten skam. For dem er kjærligheten den eneste naturmakten som ikke lar seg styre, den trosser solen, og vinner den, blir man gal, dum, blind, urettferdig. Kjærligheten hører til i mørket. Den stjeler av intelligens, vilje og karakter. Lengselen etter kroppen er rå.
Oppsetningen blir en stor suksess. Peter Nansen skriver at publikum var revet med, betatt, hevet opp i det vidunderlige, som i en rus. Og Edvard Brandes skriver i Politiken at stykket er av det merkeligste som er skrevet i nordisk litteratur, og at Heiberg har tatt en glimrende revansje for fiaskoen med stykket Kunstnere.
De konservativ avisenes anmeldere forstår imidlertid ikke et ord av stykket. De betegner det som "modbygelig Tøjeri" og "højere Vanvid".
Også i Norge blir stykket, som raskt kommer ut i bokform, enten hevet til skyene eller nedsablet. Mange mener at stykket er usedelig og må fordømmes. Den norske litteraturhistorikeren Christen Collin, som er nøyaktig like gammel som Heiberg og en varm beundrer av Bjørnson, skriver en lang serie med artikler om kunst og moral, den han angriper stykket, samtidig som han går til angrep på det han kaller dekadente diktene som Ibsen og Garborg.
Særlig Ibsens Hilde er en dekadent kvinne, som viser den grelleste kynisme og en raffinert nytelse av ødeleggelsen vederstyggelighet.
Collin angriper også Georg Brandes på det sterkeste, og mener at diktningen først og fremst skal arbeide for utviklingen, og fører intens polemikk mot bohêmen.
Kulturkampen mellom de to slags kjærlighet, den som følger naturens orden og stifter familie, og den som forsøker å fuske i et av livets grunnforhold ved å benytte slektsdriften uten å tjene slekten, er nettopp en kamp mellom kjærlighet som foredler og kjærlighet som forråer.
Artiklene kommer ut mot slutten av året i bokform. Bokens tittel er Kunsten og Moralen.
Denne våren tilbringer Gunnar Heiberg i Berlin sammen med Oda Krohg.
Skavlan, E. (1950). Gunnar Heiberg. Oslo, Aschehoug. s. 225
http://www.nb.no/nbsok/nb/0fb379584ccb60d9702dd5962696de58.nbdigital?lang=no#5