Teater

I Bergen spiller man teater. Medlemmer fra de opplyste familier er medlemmer av Det dramatiske Selskab, her spiller både menn og kvinner teater, det gjelder spesielt familiene som Monrad, Hesselberg, Wibe og Kühle, som har vært med på å bringe en dannet tone inn i det dramatiske, musikalske og litterære livet i byen. Siden 1794 har teaterselskapet hatt sin teaterbygning på hjørnet av Muralmenningen og den nordre siden av Strandgaten, og siden 1800 sitt eget komediehus i Engen. Foreningen i Bergen har 600 medlemmer, hvorav 400 er kvinner.

I Christiania etablerer skuespilleren Johan Peter Strömberg et teater ved Hammersborg. Det rommer 800-1000 tilskuere, og på grunn av den dårlige kvaliteten på norske skuespillere begynner man raskt å ansette danske skuespillere som ikke har fått jobb ved Det Kongelige Theater i København. I løpet av et år kan 60-70 ulike stykker bli vist på teatret. Johan Ludvig Heiberg er blant de mest populære dramatikerne som spilles.

I Bergen etablerer det dramatiske selskapet i byen en dansk skuespillertrupp til å spille teater i byen. De nye generasjonene er ikke lenger fornøyd med amatørteatret, og heller ikke så interesserte i å spille teater selv, -- de vil heller se virkelig kunst på scenen. De kommende årene skal ulike danske skuespillertrupper av ikke særlig høy kunstnerisk kvalitet komme til å overta virksomheten i teaterhuset. Et unntak er danske Werlighs skuespillertrupp, som holder høyt kunstnerisk nivå. En av skuespillerne her skal komme til å bli Nina Griegs mor.

Hennes datter Vilhelmine er femten år gammel. Hun skal om mange år komme til å bli en svært viktig mentor for Amalie Müller.

Hele familien Dunker er svært aktive i Christianias kulturliv. Spesielt er de opptatt av teater. Conradine Dunker og er en svært aktiv og handlekraftig kvinne, og hun kommer til å få en sentral rolle i byens amatørteaterforening.

Alle hennes barn utmerker seg, hver på sitt vis. Men det er også mye depresjon og tungsinn i denne familien.

Oscar I, som er Karl Johans sønn, er på reise i Norge, fra Christiania langs kysten til Bergen, og derfra over Lærdal og Valdres tilbake til Christiania.

Under oppholdet i Bergen blir det holdt en festforestilling for ham i teaterhuset i Engen. De seksten plassene på galleriet midt foran scenen, der prinsen og hans følge sitter, skal siden kommer til å bli kalt Prinselosjen og ansett som teaterhusets mest fasjonable plasser.

Under denne delen av balkongen er det et stort rom for stående publikummere. På folkemunne blir den kalt Utmarken.

Henrik Wergeland skriver en artikkel i Morgenbladet, "En Aster til Theaterdirectionen". Her refererer han til planen - som ikke skal komme til å bli realisert - om en teaterskole for norske skuespillere, "der skulde opdrage Norske for Scenen, og saaledes lidt efter lidt forvandle det Nationaliteten fiendtlige og modbydelige Institut, som det offentlige Theater i Hovedstaden hidtil har været, til et nationalt". Han følger opp med enda en artikkel i Morgenbladet, kalt "Om Sproget paa Theatret".

Johan Ludvig Heiberg, som er Danmarks store teatermann og litterære autoritet, skriver en artikkel om hvilke krav man kan stille til en person i et karakterstykke, det han kaller en egentlig dramatisk karakter. Karakteren er «det ethiske Præg, som Mennesket selv har givet sig», mener han.

I København kan man i Tivolis teater i kveld oppleve den kjente pantomimeartisten, sjongløren og kunstrytteren Jean d´Abis, som er vel kjent i tidens danske forlystelsesliv, i en forestilling med blant annet kinesiske og arabiske sjonglørkunster, og en komisk dans på stylter. Hele Mellomeuropa er for tiden spekket med små og store sirkus som reiser rundt og gir forestillinger, og Jean, som er gift med Marie Werning, solodanserinne ved Det kongelige Theater her i København, er ofte ute på turné.

I Københavns Tivoli kan man i kveld se sirkusartisten Jean d’'Abis opptre i rollen som Pierrot i pantomimeteatret, i et komisk pantomimestykke han har skrevet selv: «Uhyret i Skoven, eller Pjerrot som Concertgiver».

Henrik Ibsens skuespill Kjæmpehøien har premiere på Christiania Theater.

Henrik Ibsen er en ung man på 23 år som nettopp har hatt sin teaterdebut med Kjæmpehøien på Christiania Theater. Han har også skrevet Catilina.

Henrik Ibsen er en ung mann på 23 år som i et års tid har arbeidet ved teatret i Bergen, sammen med Herman Laading, som er nyansatt sceneinstruktør. Laading er en del ar eldre enn Ibsen, med bred pedagogisk erfaring, og han er svært kunnskapsrik; Laading er sjefen og Ibsen hans assistent. Ibsen befinner seg altså et stykke nede på rangstigen i det kunstneriske hierarki. Teaterstyret har på dette tidspunktet i norsk teaterhistorie det hele og fulle kunstneriske og økonomiske ansvaret for teatret. De bestemmer repertoaret og bevilger penger til driften

Henrik Ibsen er en ung mann på 25 år som oppfyller Ole Bulls ønske om at Det norske Theater i Bergen skal være et arnested for nasjonal dramatikk, skuespillkunst, musikk og dans. Ibsen skriver dramatikk inspirert av norske folkeviser, norsk historie og er et klart uttrykk for den nasjonalromantiske tidsstemningen. I dag er det premiere på hans stykke Sancthansnatten.

Men Ibsen vil senere ikke vedkjenne seg dette skuespillet, som er en lystig eventyrkomedie med brodd mot falsk nasjonalromantikk.

Henrik Ibsens stykke Fru Inger til Østeraad, blir oppført i Bergen. Det er en nasjonalhistorisk karaktertragedie med handling fra 1500-tallet. Det skal komme til å bli ansett som Ibsens beste stykke så langt - skjønt det i første omgang blir heller dårlig mottatt av publikum. Siden skal han komme til å skrive om tilblivelsen av dette stykket: «Fru Inger til Østeråd» hviler på et hurtigt knyttet og voldsomt afbrudt ?liebschafts-forhold, til hvilket også refererer sig nogle mindre digte, såsom ? «Markblomster og potteplanter», ? «En fuglevise» , o. s. v., trykte i «Nyhedsbladet».

Henrik Ibsen er blitt 28 år gammel. Han bor i Bergen og jobber ved Ole Bulls teater. Han har opplevd at mottakelsen av de første stykkene hans har vært noe betinget. Men med kveldens premiere på Gildet på Solhaug har det skjedd det en forandring: Ibsen ser ut til å ha erobret det bergenske teaterpublikum.

Stykket blir en suksess, og dermed blir Ibsen også en populær og interessant gjest hos byens borgere, ikke minst hos prestefruen til Korskirken, Magdalene Thoresen.

Henrik Ibsen skriver et rasende brev til en anonym kritiker av et av hans stykker.

Ole Bull møter opp på styremøte i teaterdireksjonen i Bergen. De har bedt ham gitt beskjed om hvorvidt han nå ønsker å overta ledelsen av teatret som han jo selv har startet. Men Bull erklærer at han kun ønsker å delta som vanlig medlem av direksjonen som han ga sin fullmakt til i august 1850. Han takker dem for den gode jobben de har gjort for teatret mens han vært borte. Men det blir fort klart at han har forslag til en forbedringstiltak i teatret. Han vil både utvide og forskjønne det, han vil bygge to nye losjerader, og han anbefaler styret varmt å iverksette dette.

Bjørnstjerne Bjørnson flytter til Bergen og blir instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater. Han overtar jobben etter Henrik Ibsen. I denne tiden skal han komme til å skrive fortellingen Arne og fedrelandssangene "Der ligger et land mot den evige sne" og "Ja, vi elsker dette landet."

Ole Bull holder den andre av to konserter i teatret i Bergen, som erstatning for at teatret nå har vært lukket i to uker på grunn av den pågående striden mellom ham og teaterledelsen. De fleste i byen har vært på Bulls side i denne striden, selv om det nok også fins de som mener at det har vært begått feil på begge sider. Når han nå trer opp på dirigentkrakken, reiser publikum seg og jubler. Han spiller selv flere kjente solonumre på fiolinen, og kalles frem en rekke ganger. Etter konserten følges han hjem til Møhlenpris av en jublende menneskemasse, ledet an av et musiserende orkester.

Karoline Reimers, som skal komme til å gifte seg med Bjørnstjerne Bjørnson, debuterer som skuespiller på teatret i Bergen. Det blir bemerket at hun har et heldig utseende for scenen, men teaterkarrieren henne skal komme til å bli kort.

Ole Bull forlater Bergen etter å ha vært i byen siden august. Han skal til Christiania. Flere tusen begrensere har et partimer før dampskipet skal gå møtt frem for å legge frem sine følelser for ham. Ute på fjorden blir det sendt ut fyrverkeri, og ved siden av dampskipet spiller musikkorpset. I går kveld arrangerte alle byens sangkvartetter aftensselskap for ham, han ble hentet dit fra hjemmet på Møhelpris av en tallrik deputasjon ledsaget av vaiende faner og klingende spill. Det slutter seg til dem et fakkeltog, og det er blitt forfattet en sang for anledningen.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver et engasjert innlegg i Bergensposten der han argumenterer for at norske skuespillere altfor lenge har latt seg styre av den danske teatertradisjonen. Det er tid for en ny måte å spille teater på nå, særlig de store tragediene. Det har vært for mye skrik og skrål på scenen, kunsten er å la den enkelte skuespiller finne sin egen stemme, og sitt eget uttrykk. Det kan ikke være stemmens styrke, men måten den blir blir brukt på som skal bringe publikum opp til de ideale høyder, og replikkene må fremføres på norsk.

Ibsen, Bjørnson og Botten-Hansen havner i en heftig pressestrid med Christiania Theater, som har unnlatt å oppføre Ibsens stykke Hærmændene paa Helgeland, til tross for at det er antatt der. Teateret blir angrepet for sin uvilje til å vise ny, norsk dramatikk. Ibsen setter derfor opp skuespillet ved sitt eget teater, og kan heve 145 spesidaler i honorar i tillegg til sin faste lønn. Samtidig begynner han studier til et nytt, nasjonalhistorisk drama med emne fra 1200-tallet, det senere Kongs-Emnerne - tydelig inspirert av P. A. Munchs historiske arbeider.

Bjørnstjerne Bjørnson setter opp Henrik Ibsens stykke Hærmændene på Helgeland på teatret i Bergen. Han har selv regien. Det har tidligere vært spilt på Kristiania norske Theater. Stykket får fulle hus på premierekvelden, og gjør stor lykke. Men allerede ved andre forestilling har interessen blant publikum sunket betraktelig. I Bergensposten skrives et oppgitt sukk over det bergenske publikummet som ikke vet å sette nok pris på det de blir budt.

I Bergen står det dårlig til med økonomien ved teatret. Gjelden øker og publikum minker. Flere av de beste skuespillerne har flyttet til Christiania og fått jobb der. Noe av årsaken til det dårlige publikumsoppmøtet er nok de vanskelige økonomiske tidene i byen. Teatrets ledelse forsøker å skaffe penger gjennom privat innsamling, og dei dag sender de også av gårde en søknad til den norske Storting om pengestøtte for de kommende tre årene. Men søknaden skal komme til å bli avslått.

Konstantin Stanislawskij blir født i Moskva. Han skal komme til å bli en svært innflytelsesrik teatermann.

I Danmark er det mange tryllekunstnere, magikere og illusjonister som reiser rundt og underholder. På plakater og i annonser i avisene er det stadig invitasjoner til forestillinger der underholdningen går mye lenger enn den gammeldagse taskenspilleren med trylleposen. Den nye generasjonen med tryllekunstnere bruker fortsatt de gamle triksene, men de eksperimenterer også med mystiske og halvreligiøse emner. Disse befinner seg ofte i gråsonen mellom tankelesning, buktaleri, magisk panorama med tåkebilder («phantasmagori»), spiritisme, åndemaning og klarsyn med medier i transe.

Henrik Ibsens stykke Kongsemnerne har premiere på Christiania Theater.

Aasmund Olavsson Vinje, som nå er blitt 48 år gammel, anmelder Henrik Ibsens Brand, som utkom i mars i sin avis Dølen. Anmeldelsen fyller et helt nummer av bladet. Vinje sammenlikner Ibsen og Bjørnson, og omtalen bærer også et visst preg av at han på samme legger inn et ord for at Stortinget skal gi Ibsen dikterlønn. Å lese Ibsen er en lek, for han er kunstner, mens å lese Bjørnson er pliktarbeid, for han mangler de to tingene som en dikter må ha: djupsinn og slagvidd i tanken og malende og natursanne liknelser.

Henrik Ibsens Peer Gynt vekker voldsom oppmerksomhet, og også harme, i Norge og Danmark. Satiren mot det norske tas ikke vel imot. Ibsen blir bitter, og flytter til Tyskland i stedet for tilbake til Norge samme med familien. Han er kampberedt og arg, og får ideen til stykket De unges forbund.

I Christiania har hypnotisør og magnetisør Carl Hansen kommet til Møllergadens Teater, det såkalte Folketeatret, med sin forestilling der han utfører eksperimenter med personer fra publikum som han har hypnotisert. Han og medarbeiderne hans, tre skuespillere, har reist med dampskip fra Fredrikshavn, via Moss, og etter en dramatisk, nærmest livsfarlig kanefart har de nå nådd hovedstaden.

Magnetisør Carl Hansen er kommet til Fredrikstad med forestillingen sin. Det går ikke fullt så bra her som det gjorde i Fredrikshald. Her skriver lokalavisen Fredriksstads Tilskuer at magnetisøren bør ta som godt råd «ikke at trække altfor store Væxler paa Publikums Godtroenhed», og «saa skal han af respekt for Publikum ikke optræde og spille flaue Komedier med Smaagutter om Medaktører, og dette gjorde han ialdfald ved sin 2den Forestilling hersteds.»

Camillo Spiers, som sammen med sin kjæreste Marie fra Bergen har reist rundt på turné med magnetisør Carl Hansen, har etter brudd med Hansen laget sin egen forestilling med hypnose. I kveld viser de den i Middelfart. I annonsen i lokalavisen kan man lese følgende: «Theatret i Middelfart. Med Øvrighedens Tilladelse agter Undertegnede i Aften, Lørdag 5. December, Kl. 8, at give en Underholdning i Hypnotismen eller den dyriske magnetisme.

Georg Brandes leverer inn sin disputas om H. Taine ved Københavns universitet.

Bjørnstjerne Bjørnson blir leder for Det norske Theater i Møllergaten i Kristiania. Det skal han komme til å være frem til 1872.

Edvard Brandes begynner som teateranmelder i Illustreret Tidende i København.

Bjørnstjerne Bjørnson har ikke vært i teatret på lang tid. Men nå overværer han sitt eget stykke Sigurd Jorsalfar. Hans venn fra Bergen Lorentz Dietrichson skal siden komme til å skrive dette om hendelsen: «I 1872 besøgte jeg Bjørnson i Christiania, da jeg i Mai Maaned var hjemme for at lede Opførelsen al mit Skuespil «En Arbeider» paa Christiania Theater. Bjørnson havde da i flere Aar - siden han aftraadte fra Ledningen af denne Scene- ikke sat sin fod i teatret. Nu gjorde han for min Skyld det første Skridt, idet han den 15 de Mai overvar den første Opførelse af mit Drama.

Magda von Dolcke (Rosalinde Thomsen), som i en periode har vært Bjørnstjerne Bjørnsons hemmelige elskede, er gjesteskuespiller på Kungliga teatern i Stockholm (frem til 1874).

Edvard Brandes og Holger Drachmann har premiere på sinn nyttårsrevy «Nytaarsaften» på Casino i København.

Erik Skram skriver en rosende artikkel om Auguste Bournvilles to nye balletter på Det kongelige Theater og får straks et takkebrev fra den aldrende ballettmesteren, som vanligvis er frustrert og fornærmet over at Københavns anmeldere ikke ser ut til å påskjønne hans kunst mer.

Den Nationale Scene i Bergen blir åpnet.

Nina Griegs danske mor Adeline Hagerup, som er skuespiller utdannet i Danmark, vender tilbake til Bergen med sin mann. Ole Bulls norske teater er nå nedlagt, men det samles inn penger til det som skal bli Den Nationale Scene. Det settes opp en amatørforestilling til inntekt for dette formålet. Adeline får regien. Det blir hennes siste oppdrag som instruktør.Det er sannsynlig at det er denne forestillingen Amalie spiller i denne våren.

På Christiania Theater er det premiere på Henrik Ibsens Peer Gynt, til musikk av Edvard Grieg.

Amalie Müller som alltid har vært opptatt av teater, debuterer som skuespiller på Ole Bulls gamle scene i Komedietheatrets lokaler i Bergen. Hun står på scenen i Bergen som primadonnaen i stykket Kritik og kjærlighed av Paul Lindau.

Men følelsene hennes for oppgaven er delte; hun har dype religiøse kvaler om hvorvidt det er syndig å spille teater.

Samtidig er hun kjent i Bergen for å leve et utesvevende og lettsindig liv blant radikale. Hun er både høyt oppe og langt nede på samme tid.

Amalie Mülelr skriver på et teaterstykke, At lege med ilden, med sterkt selvbiografisk innhold. August hjelper henne med å forsøke å få det satt opp, og også vennekretsen er engasjert -- men uten hell.

Magdalene Thoresen har stor suksess med stykket Inden Døre med motiv fra en bergensk kjøpmannsfamilie.

Henrik Ibsens Samfundets støtter har premiere på Den nationale Scene i Bergen. Det er knyttet stor spenning til premieren, man har gått i gang med innstuderingen med det samme stykket er utkommet i bokform. Mottakelsen er positiv, i løpet av åtte dager har man seks fulle hus, og bergenspressen er positiv både til iscenesettelsen og skuespillerprestasjonene.

Siri von Essen spiller i Ibsens Samfunnets støtter på Dramaten i Stockholm. Åtte dager etter forestillingen føder hun sin andre datter.

Hypnotisøren Carl Hansen har nettopp vært på en lang og ikke særlig vellykket turné i Holland. Nå har han kommet til Berlin, hvor han gir en rekke forestillinger. Det samme gjør han i nesten alle store tyske byer. Siden skal mange mene at det er denne turneen som gir hypnoseforskningen det avgjørende dyttet fremover. Han setter spor etter seg både i dagspressen og i den medisinske fagpressen. Han har fulle hus på forestillingene sine, og tjener gode penger, tilsynelatende upåvirket av et par oppsiktsvekkende injuriesaker som han selv anlegger - og vinner.

Carl Hansen har i dag ankommet Wien og holder hypnoseshow i Ringtehater.