Teater

I Bergen, som i de seneste årene har fått forsterkninger til åndslivet i kraft av innflyttede danske embetsfamilier som Monrad, Kühle, Hesselberg og Wibe, blir det opprettet et privat teaterselskap som raskt vokser, og som snart teller 600 faste medlemmer. Dette er til stor glede for borgerskapets fruer, som teller to tredeler av medlemsmassen, og som så langt ikke har hatt noe å holde på med av kulturelle sysler.

I Christiania oppretter den danske teatermannen Johan Peter Strømberg sitt eget teater. Her spiller man komedier. Det fins allerede et dramatisk selskap som har sine lokaler i Akersgaten, hvor amatører fra byens bedre familier spiller. Dette amatørteatret hviler helt på danske tradisjoner. Strømberg skal også etter hvert engasjere danske skuespillere til sitt teater, og effekten av dette sterke danske teaterinnslaget blir snart merkbart i byen.

Henrik Wergeland er med og holder pipekonsert mot en teaterforestilling i Christiania. Saken fører til politiavhør, hvor han bedyrer sin uskyld.

Om våren går Christiania Theater konkurs. Teatret får under navnet Christiania offentlige Theater dansk ledelse, og flere danske skuespillere blir engasjert. I de kommende årene skal Henrik Wergeland komme til å delta ivrig i teaterdebatten med sterk kritikk av danifiseringen som foregår.

Henrik Wergeland har skrevet en farse som han kaller Om Smag og Behag man ikke disputere, hvor han kritiserer danskheten i teatret. Johan Sebastian Welhaven er av dem som tar til motmæle mot Wergeland og hans meningsfeller. I dag trykker han i Morgenbladet diktet "Theatret", hvor Welhaven henviser til de danske skuespilleres kunstneriske dyktighet i motsetning til de uskolerte norske. Wergeland fortsetter imidlertid sin polemikk.

I Christiania brenner teateret som er blitt bygget av den danske teatermannen Strømberg. Henrik Wergeland er blant dem som er med og slukker brannen. Teatret blir totalt ødelagt, og Henrik kommer med en spontan gledesytring når nyheten om brannen når ham. Ikke lenge etter blir det imidlertid tatt initiativ til å reise et nytt teater, denne gang beliggende på Bankplassen, ved enden av en av byens daværende hovedgater, nær Akershus festning. Arkitekten er den samme som hadde tegnet Strömbergs teater, Chr. H. Grosch.

I København er det i dag bryllup i Hof- og Slotskirken mellom sirkusartisten og kunstrytteren Jean d´Abis og Jomfru Marie Werning, som er solodanserinne ved Det kongelige Theater. Betegnelsen jomfru er formelt og titulært korrekt, men strengt biologisk forstått er den en overdrivelse, for Marie har minst tre barn født utenfor ekteskap.

Skuespiller Marie Luise Heiberg skal imidlertid siden i sine erindringer komme til å ta avstand fra jomfru Wernings egen påstand: «Jeg har syv!».

Johan Ludvig Heiberg, som er Danmarks store teatermann og litterære autoritet, skriver en artikkel om hvilke krav man kan stille til en person i et karakterstykke, det han kaller en egentlig dramatisk karakter. Karakteren er «det ethiske Præg, som Mennesket selv har givet sig», mener han.

I København kan man i dag lese i avisen at man i Tivolis teater, der Jean d’Abis for tiden er ansatt som regissør, kan se et zoologisk kabinett med utstoppede dyr. Der fins blant annet en utstoppet giraff, som lenge har vært vist frem i London. Det er første gang danskene har kunnet se et slikt merkelig dyr her i landet.

Magdalene Thoresen er medstifter av Det norske Theater i Bergen, sammen med sin mann, den 17 år eldre prosten Thoresen.Hun er stemor for hans barn, blant dem Suzannah, som skal komme til å gifte seg med Henrik Ibsen, og de får også fire barn sammen. Anonymt leverer hun fire stykker til teatret med historisk innhold, og moderne vaudeviller. Dessuten skriver hun teaterkritkk i byens aviser.Hun lærer både Ibsen og Bjørnson å kjenne.Teaterhuset i Engen har stått der siden 1800, og kalles Komediehuset på Engen.

Ole Bulls Det norske Theater i Bergen åpner med stor suksess. Den første offisielle foretillingen er Holbergs Den Vægelsindede, sammen med fioloinsolo av Bull selv.Om et år skal Bull komme til å søke Stortinget om subsidier, noe som blir nedstemt. Senere dette året skal han komme til å treffe Henrik Ibsen og bestemme seg for å engasjere han som dramatiker for teateret.

Henrik Ibsen, som nå er 23 år gammel, blir i Bergen observert av Kristofer Janson, som er en gutt på ti år, fem år eldre enn Amalie. Janson skal siden komme til å beskrive sitt minne av Ibsen dette året som anspent og mager, med ansiktsfarge som gips og et kullsort, umåtelig skjegg.

Henrik Ibsen har fått stipend av teatret i Bergen for å reise på studietur til København. Først og fremst gjaldt besøket Det kongelige Theater, en av Europas førende scener, der J. L. Heiberg er direktør og hans kone Johanne Louise primadonna. Her får Ibsen fri adgang til alle forestillinger (bl.a. av Shakespeare, Holberg, Oehlenschläger og Hertz), og han blir satt grundig inn i teatermaskineri og tekniske løsninger.

I Fredrikshald (Halden) kan byens innbyggere se tryllekunstneren Joseph le Tort holde forestilling. Le Tort kaller seg professor i magi. Tryllekunstnere, illusjonister og magikere dukker ofte opp i forbindelse med markeder i byer. Et annet ord for tryllekunstner er taskenspiller, og det ordet har ikke en helt heldig klang, det kommer fra det tyske "Taschenspieler", altså en spiller med skjulte lommer, en som vet å lure penger fra folk.

Henrik Ibsen er teaterinstruktør ved Det norske Theater i Bergen.

Henrik Ibsens stykke Gildet på Solhaug blir vist for prins Napoleon på Det norske Theater i Bergen.

Ole Bull kommer tilbake til Bergen etter å ha vært borte fra byen i seks år, først på turné i Danmark og Tyskland, siden i Amerika for å grunnlegge en norsk koloni der, som skulle være friheten. Her ville han søke trøst for den uretten og krenkelsene han syns han har lidd i sitt fedreland. Men prosjektet har havarert. Bergenserne mottar ham med åpne armer og stor begeistring. De håper at han vil kunne få blåst nytt liv i byens teater, som for tiden har mistet noe av sin popularitet blant publikum.

Ole Bull møter opp på styremøte i teaterdireksjonen i Bergen. De har bedt ham gitt beskjed om hvorvidt han nå ønsker å overta ledelsen av teatret som han jo selv har startet. Men Bull erklærer at han kun ønsker å delta som vanlig medlem av direksjonen som han ga sin fullmakt til i august 1850.

Han takker dem for den gode jobben de har gjort for teatret mens han vært borte. Men det blir fort klart at han har forslag til en forbedringstiltak i teatret. Han vil både utvide og forskjønne det, han vil bygge to nye losjerader, og han anbefaler styret varmt å iverksette dette.

Bjørnstjerne Bjørnson flytter til Bergen og blir instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater. Han overtar jobben etter Henrik Ibsen. I denne tiden skal han komme til å skrive fortellingen Arne og fedrelandssangene "Der ligger et land mot den evige sne" og "Ja, vi elsker dette landet."

Ole Bull holder den andre av to konserter i teatret i Bergen, som erstatning for at teatret nå har vært lukket i to uker på grunn av den pågående striden mellom ham og teaterledelsen. De fleste i byen har vært på Bulls side i denne striden, selv om det nok også fins de som mener at det har vært begått feil på begge sider. Når han nå trer opp på dirigentkrakken, reiser publikum seg og jubler. Han spiller selv flere kjente solonumre på fiolinen, og kalles frem en rekke ganger. Etter konserten følges han hjem til Møhlenpris av en jublende menneskemasse, ledet an av et musiserende orkester.

Karoline Reimers, som skal komme til å gifte seg med Bjørnstjerne Bjørnson, debuterer som skuespiller på teatret i Bergen. Det blir bemerket at hun har et heldig utseende for scenen, men teaterkarrieren henne skal komme til å bli kort.

Ole Bull forlater Bergen etter å ha vært i byen siden august. Han skal til Christiania. Flere tusen begrensere har et partimer før dampskipet skal gå møtt frem for å legge frem sine følelser for ham. Ute på fjorden blir det sendt ut fyrverkeri, og ved siden av dampskipet spiller musikkorpset. I går kveld arrangerte alle byens sangkvartetter aftensselskap for ham, han ble hentet dit fra hjemmet på Møhelpris av en tallrik deputasjon ledsaget av vaiende faner og klingende spill. Det slutter seg til dem et fakkeltog, og det er blitt forfattet en sang for anledningen.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver et engasjert innlegg i Bergensposten der han argumenterer for at norske skuespillere altfor lenge har latt seg styre av den danske teatertradisjonen. Det er tid for en ny måte å spille teater på nå, særlig de store tragediene. Det har vært for mye skrik og skrål på scenen, kunsten er å la den enkelte skuespiller finne sin egen stemme, og sitt eget uttrykk. Det kan ikke være stemmens styrke, men måten den blir blir brukt på som skal bringe publikum opp til de ideale høyder, og replikkene må fremføres på norsk.

Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Paul Botten-Hansen havner i en heftig pressestrid med Christiania Theater, som har unnlatt å oppføre Ibsens stykke Hærmændene paa Helgeland, til tross for at det er antatt der.

Teateret blir angrepet for sin uvilje til å vise ny, norsk dramatikk. Ibsen setter derfor opp skuespillet ved sitt eget teater, og kan heve 145 spesidaler i honorar i tillegg til sin faste lønn.

Henrik Ibsen besøker Klingenberg tivoli i Christiania en rekke ganger i forbindelse med et besøk av den danske pantomime-skuespilleren Adolph Price.

Price er en allsidig teaterkunstner som har utviklet en forfinet Pierrot-figur. Den skal siden komme til å bli videreutviklet og bli en kjent figur i pantomimeteatret i Tivoli i København.

I Kristiania blir i kveld Henrik Ibsens "Prolog i Anledning af Kong Oscars Død" ble fremsagt ved sesongåpningen ved Kristiania Norske Theater.

Magdalene Thoresen flytter til København med sine fire barn for å forsøke å få fart på sin forfatterkarriere. Hun får størst leserkrets for sine reiseskildringer, men skriver også bondefortellinger og realistiske samtidsdramaer.

Men som dramatiker skal hun komme til å få skarp konkurranse fra både svigersønnen Ibsen og sin elskede Bjørnstjerne Bjørnson. Og når Ibsen skriver sitt Et dukkehjem om atten år, i 1879, skal hun komme til å resginere overfor sin egen mulighet til å få suksess som dramatiker.

Henrik Ibsens stykke Fru Inger til Østraat blir oppført på teatret i Bergen. Det blir en stor suksess, til tross for at så mange av de beste skuespillerne når har forlatt teatret, så suksessen er sårt tiltrengt i denne vanskelige tiden.

Henrik Ibsen og to kamerater står opp grytidlig denne morgenen for å starte vandringen over Sognefjellet. De legger ut fra Presteseter i Bøverdalen og bruker 16 timer over fjellet til Skjolden.

Denne sommeren skriver Henrik på stykket Kjærlighedens komedie. Det er et teaterstykke som undersøker hva som skjer når en ung dikter finner det umulig å være både dikter og ektemann, men i stedet kommer til den løsningen å be sin elskede om å være hans muse og elskerinne for en sommer, slik at han kan nære seg av henne inntil han har fått det han trenger.

Ole Bulls teater i Bergen har lenge slitt med økonomien. I dag holdes det avskjedsforestilling, og teatret overlates til skifterettens behandling. Byens 25 000 innbyggere har ikke klart å holde liv i ideen om å bygge en ny, norsk teatertradisjon. Dessuten har man ikke norske diktere nok som kan skrive de stykkene som skal til for å kunne virkeliggjøre en slik ambisjon.

I Danmark er det mange tryllekunstnere, magikere og illusjonister som reiser rundt og underholder. På plakater og i annonser i avisene er det stadig invitasjoner til forestillinger der underholdningen går mye lenger enn den gammeldagse taskenspilleren med trylleposen. Den nye generasjonen med tryllekunstnere bruker fortsatt de gamle triksene, men de eksperimenterer også med mystiske og halvreligiøse emner. Disse befinner seg ofte i gråsonen mellom tankelesning, buktaleri, magisk panorama med tåkebilder («phantasmagori»), spiritisme, åndemaning og klarsyn med medier i transe.

Henrik Ibsens stykke Kongsemnerne har premiere på Christiania Theater.

Henrik Ibsen har leid en liten leilighet i Roma, på hjørnet av Due Macelli og Via Capo le Case. Det er både dansker og svensker i byen, og de lever et livlig selskapsliv. Ibsen er spesielt opptatt av Christopher Brun, som har kommet nedover etter å ha deltatt i den slesviske krigen.

Henrik Ibsen, som nå er blitt 37 år gammel, sitter i Ariccia i Italia og skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Det er kommet en stor forklarelse over livet og diktergjerningen hans den siste månedene, etter at han lenge har hatt full stopp i skrivingen, kan han fortelle.

Aasmund Olavsson Vinje, som nå er blitt 48 år gammel, anmelder Henrik Ibsens Brand, som utkom i mars i sin avis Dølen. Anmeldelsen fyller et helt nummer av bladet.

Henrik Ibsens Peer Gynt vekker voldsom oppmerksomhet, og også harme, i Norge og Danmark. Satiren mot det norske tas ikke vel imot. Ibsen blir bitter, og flytter til Tyskland i stedet for tilbake til Norge samme med familien.

Han er kampberedt og arg, og får ideen til stykket De unges forbund.

I Christiania har hypnotisør og magnetisør Carl Hansen kommet til Møllergadens Teater, det såkalte Folketeatret, med sin forestilling der han utfører eksperimenter med personer fra publikum som han har hypnotisert. Han og medarbeiderne hans, tre skuespillere, har reist med dampskip fra Fredrikshavn, via Moss, og etter en dramatisk, nærmest livsfarlig kanefart har de nå nådd hovedstaden.

Magnetisør Carl Hansen er kommet til Fredrikstad med forestillingen sin. Det går ikke fullt så bra her som det gjorde i Fredrikshald. Her skriver lokalavisen Fredriksstads Tilskuer at magnetisøren bør ta som godt råd «ikke at trække altfor store Væxler paa Publikums Godtroenhed», og «saa skal han af respekt for Publikum ikke optræde og spille flaue Komedier med Smaagutter om Medaktører, og dette gjorde han ialdfald ved sin 2den Forestilling hersteds.»

Camillo Spiers, som sammen med sin kjæreste Marie fra Bergen har reist rundt på turné med magnetisør Carl Hansen, har etter brudd med Hansen laget sin egen forestilling med hypnose. I kveld viser de den i Middelfart. I annonsen i lokalavisen kan man lese følgende: «Theatret i Middelfart. Med Øvrighedens Tilladelse agter Undertegnede i Aften, Lørdag 5. December, Kl. 8, at give en Underholdning i Hypnotismen eller den dyriske magnetisme.

Georg Brandes leverer inn sin disputas om H. Taine ved Københavns universitet.

Bjørnstjerne Bjørnson blir leder for Det norske Theater i Møllergaten i Kristiania. Det skal han komme til å være frem til 1872.

Edvard Brandes begynner som teateranmelder i Illustreret Tidende i København.

Bjørnstjerne Bjørnson har ikke vært i teatret på lang tid. Men nå overværer han sitt eget stykke Sigurd Jorsalfar. Hans venn fra Bergen Lorentz Dietrichson skal siden komme til å skrive dette om hendelsen: «I 1872 besøgte jeg Bjørnson i Christiania, da jeg i Mai Maaned var hjemme for at lede Opførelsen al mit Skuespil «En Arbeider» paa Christiania Theater. Bjørnson havde da i flere Aar - siden han aftraadte fra Ledningen af denne Scene- ikke sat sin fod i teatret. Nu gjorde han for min Skyld det første Skridt, idet han den 15 de Mai overvar den første Opførelse af mit Drama.

Magda von Dolcke (Rosalinde Thomsen), som i en periode har vært Bjørnstjerne Bjørnsons hemmelige elskede, er gjesteskuespiller på Kungliga teatern i Stockholm (frem til 1874).

Edvard Brandes og Holger Drachmann har premiere på sinn nyttårsrevy «Nytaarsaften» på Casino i København.

Erik Skram skriver en rosende artikkel om Auguste Bournvilles to nye balletter på Det kongelige Theater og får straks et takkebrev fra den aldrende ballettmesteren, som vanligvis er frustrert og fornærmet over at Københavns anmeldere ikke ser ut til å påskjønne hans kunst mer.

Nina Griegs danske mor Adeline Hagerup, som er skuespiller utdannet i Danmark, vender tilbake til Bergen med sin mann. Ole Bulls norske teater er nå nedlagt, men det samles inn penger til det som skal bli Den Nationale Scene. Det settes opp en amatørforestilling til inntekt for dette formålet. Adeline får regien. Det blir hennes siste oppdrag som instruktør.Det er sannsynlig at det er denne forestillingen Amalie spiller i denne våren.

Den Nationale Scene i Bergen blir åpnet.

Ibsens Peer Gynt uroppføres på Christiania Theater. Stor suksess.

Amalie Müller som alltid har vært opptatt av teater, debuterer som skuespiller på Ole Bulls gamle scene i Komedietheatrets lokaler i Bergen. Hun står på scenen i Bergen som primadonnaen i stykket Kritik og kjærlighed av Paul Lindau.

Men følelsene hennes for oppgaven er delte; hun har dype religiøse kvaler om hvorvidt det er syndig å spille teater.

Samtidig er hun kjent i Bergen for å leve et utesvevende og lettsindig liv blant radikale. Hun er både høyt oppe og langt nede på samme tid.