Teater

I dag blir Anne Pedersdatter Beyer ført opp til Galgebakken på Nordnes i Bergen og brent som heks. Hun er anklaget for å ha tatt livet av seks mennesker, deriblant et barn, skadet husdyr og avlinger, ødelagt et pæretre så det ikke bar frukt. Det blir også hevdet at hun har brukte tjenestejenten sin  til å ri på til sabbat, og vært med på djevelske sammensvergelser med det mål å ødelegge Bergen med brann og oversvømmelse.Anne skal siden komme til å bli kjent som den mest kjente av de mange kvinner som blir dømt og henrettet som hekser i Norge.

I Bergen spiller man teater. Medlemmer fra de opplyste familier er medlemmer av Det dramatiske Selskab, her spiller både menn og kvinner teater, det gjelder spesielt familiene som Monrad, Hesselberg, Wibe og Kühle, som har vært med på å bringe en dannet tone inn i det dramatiske, musikalske og litterære livet i byen. Siden 1794 har teaterselskapet hatt sin teaterbygning på hjørnet av Muralmenningen og den nordre siden av Strandgaten, og siden 1800 sitt eget komediehus i Engen. Foreningen i Bergen har 600 medlemmer, hvorav 400 er kvinner.

I Christiania etablerer skuespilleren Johan Peter Strömberg et teater ved Hammersborg. Det rommer 800-1000 tilskuere, og på grunn av den dårlige kvaliteten på norske skuespillere begynner man raskt å ansette danske skuespillere som ikke har fått jobb ved Det Kongelige Theater i København. I løpet av et år kan 60-70 ulike stykker bli vist på teatret. Johan Ludvig Heiberg er blant de mest populære dramatikerne som spilles.

Om våren går Christiania Theater konkurs. Teatret får under navnet Christiania offentlige Theater dansk ledelse, og flere danske skuespillere blir engasjert. I de kommende årene skal Henrik Wergeland komme til å delta ivrig i teaterdebatten med sterk kritikk av danifiseringen som foregår.

Conradines datter Vilhelmine er femten år gammel nå, og skal om mange år, på begynnelsen av 1880-tallet, komme til å bli en svært viktig mentor for Amalie Müller når hun slår seg ned i Kristiania som kulturradikaler. .

Hele familien Dunker har vært aktive i den norske hovedstandens kulturliv. Spesielt er de opptatt av teater. Conradine Dunker er en andlekraftig kvinne, og hun kommer til å få en sentral rolle i byens amatørteaterforening.

Alle hennes barn utmerker seg, hver på sitt vis. Men det er også mye depresjon og tungsinn i denne familien.

Oscar I, som er Karl Johans sønn, er på reise i Norge, fra Christiania langs kysten til Bergen, og derfra over Lærdal og Valdres tilbake til Christiania.

Under oppholdet i Bergen blir det holdt en festforestilling for ham i teaterhuset i Engen. De seksten plassene på galleriet midt foran scenen, der prinsen og hans følge sitter, skal siden kommer til å bli kalt Prinselosjen og ansett som teaterhusets mest fasjonable plasser.

Under denne delen av balkongen er det et stort rom for stående publikummere. På folkemunne blir den kalt Utmarken.

Henrik Wergeland skriver en artikkel i Morgenbladet, "En Aster til Theaterdirectionen". Her refererer han til planen - som ikke skal komme til å bli realisert - om en teaterskole for norske skuespillere, "der skulde opdrage Norske for Scenen, og saaledes lidt efter lidt forvandle det Nationaliteten fiendtlige og modbydelige Institut, som det offentlige Theater i Hovedstaden hidtil har været, til et nationalt".

Alette Wergeland skriver brev til sin sønn Oscar, som er i Paris denne våren. Rettskrivingen hennes er temmelig ustø, slik den ofte er for kvinner i hennes stand. Hun syns det har vært en trist og kald vinter. Ennå ligger det snø i bakkene, og man kan ikke se et grønt blad.

Hver dag kommer det en utrolig mengde fattige til prestegården, kan hun fortelle, 20-30 stykker. Hun sørger for at de får mat. Livet hennes er så forskjellig fra Oscars, hun syns han har skildret det så godt i brevene han har sendt henne, de får henne til å ønske seg ung igjen.

Johan Ludvig Heiberg, som er Danmarks store teatermann og litterære autoritet, skriver en artikkel om hvilke krav man kan stille til en person i et karakterstykke, det han kaller en egentlig dramatisk karakter. Karakteren er «det ethiske Præg, som Mennesket selv har givet sig», mener han.

I København kan man i dag lese i avisen at man i Tivolis teater, der Jean d’Abis for tiden er ansatt som regissør, kan se et zoologisk kabinett med utstoppede dyr. Der fins blant annet en utstoppet giraff, som lenge har vært vist frem i London. Det er første gang danskene har kunnet se et slikt merkelig dyr her i landet.

Magdalene Thoresen er medstifter av Det norske Theater i Bergen, sammen med sin mann, den 17 år eldre prosten Thoresen.Hun er stemor for hans barn, blant dem Suzannah, som skal komme til å gifte seg med Henrik Ibsen, og de får også fire barn sammen. Anonymt leverer hun fire stykker til teatret med historisk innhold, og moderne vaudeviller. Dessuten skriver hun teaterkritkk i byens aviser.Hun lærer både Ibsen og Bjørnson å kjenne.Teaterhuset i Engen har stått der siden 1800, og kalles Komediehuset på Engen.

Ole Bulls Det norske Theater i Bergen åpner med stor suksess. Den første offisielle foretillingen er Holbergs Den Vægelsindede, sammen med fioloinsolo av Bull selv.Om et år skal Bull komme til å søke Stortinget om subsidier, noe som blir nedstemt. Senere dette året skal han komme til å treffe Henrik Ibsen og bestemme seg for å engasjere han som dramatiker for teateret.

Henrik Ibsen, som nå er 23 år gammel, blir i Bergen observert av Kristofer Janson, som er en gutt på ti år, fem år eldre enn Amalie. Janson skal siden komme til å beskrive sitt minne av Ibsen dette året som anspent og mager, med ansiktsfarge som gips og et kullsort, umåtelig skjegg.

Henrik Ibsen har fått stipend av teatret i Bergen for å reise på studietur til København. Først og fremst gjaldt besøket Det kongelige Theater, en av Europas førende scener, der J. L. Heiberg er direktør og hans kone Johanne Louise primadonna. Her får Ibsen fri adgang til alle forestillinger (bl.a. av Shakespeare, Holberg, Oehlenschläger og Hertz), og han blir satt grundig inn i teatermaskineri og tekniske løsninger.

Karoline Reimers fra Bergen blir ansatt som skuespiller på Kristiania Theater. Hun er nitten år gammel nå.

Etter hvert kommer hun til å få engasjement i Bergen, sin fødeby.  Her kommer hun til å forelske seg i den flotte teatersjefen Bjørnstjerne Bjørnson. De to kommer  etter hvert til å bli forlovet.

Henrik Ibsens stykke Fru Inger til Østeraad, blir oppført i Bergen. Det er en nasjonalhistorisk karaktertragedie med handling fra 1500-tallet. Det skal komme til å bli ansett som Ibsens beste stykke så langt - skjønt det i første omgang blir heller dårlig mottatt av publikum. Siden skal han komme til å skrive om tilblivelsen av dette stykket: «Fru Inger til Østeråd» hviler på et hurtigt knyttet og voldsomt afbrudt ?liebschafts-forhold, til hvilket også refererer sig nogle mindre digte, såsom ? «Markblomster og potteplanter», ? «En fuglevise» , o. s. v., trykte i «Nyhedsbladet».

Henrik Ibsen er blitt 28 år gammel. Han bor i Bergen og jobber ved Ole Bulls teater. Han har opplevd at mottakelsen av de første stykkene hans har vært noe betinget. Men med kveldens premiere på Gildet på Solhaug har det skjedd det en forandring: Ibsen ser ut til å ha erobret det bergenske teaterpublikum.

Stykket blir en suksess, og dermed blir Ibsen også en populær og interessant gjest hos byens borgere, ikke minst hos prestefruen til Korskirken, Magdalene Thoresen.

Henrik Ibsen er i dårlig lune. Den 13. januar fikk han en dårlig anmeldelse på sitt nye stykke Olaf Liljekrans, av en anonym kritiker i Aftenbladet, som utkommer i Kristiania. Ibsen skriver et indignert innlegg der han retter skytsen tilbake mot kritkeren, som mener at stykket hans inneholder en god del virvar. Innlegget gir et godt innlegg i hvordan Ibsen tenker om sin egen dramatiske kunst for tiden. Han skriver:

"Til ​Hr. n-s i Bergen!

Ibsen undertegner kontrakt med Christiania Norske Theater om å bli teatrets artistiske direktør.

Henrik Ibsen tiltrer som artistisk direktør og sceneinstruktør ved Christiania Norske Theater.

Ole Bull tropper opp på styremøte i teatret i Bergen og erklærer at han vil ha sin fullmakt fra 1850 om å la teatret styre av direksjonen, tilbake. Teaterdireksjonen, som blant annet består av legen Daniel Cornelius Danielsen, oppløses derved, og Bull ber skuespillerne slutte seg til ham i stedet. Det sier de seg villige til, dersom han kan komme opp med en ny direksjon som kan sikre teatrets videre drift. Bull får stablet et nytt styre på bena, og han kontakter Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania og ber ham komme og overta som teaterinstruktør.

Bjørnstjerne Bjørnson ankommer Bergen og tar fatt på oppgaven som instruktør på Ole Bulls teater.

Bjørnstjerne Bjørnson er kommet til Bergen og setter byen på hodet ved å arrangere maskeradeball i teatret. Temaet er et norsk bondebryllup, formålet å skaffe penger til teatret, og oppslutningen er stor og entusiastisk blant mange. Men arrangementet blir også mottatt med skepsis av enkelte av byens borgere. Man er ikke vant til at det foregår slikt i teatret. Dessuten er stemningen i byen generelt laber på grunn av de dårlige økonomiske tidene som rammer mange. Maskeradebondebryllupet regnes likevel som så vellykket at det skal komme til å bli gjentatt i flere kommende sesonger.

Bjørnstjerne Bjørnson blir omtalt i et innlegg i et brev fra Bergen trykt i Kristiania-Posten. Her heter det at Bjørnson mener at dersom det skal bli noe ut av norsk dramatikk, må den springe ut fra et isolert sted som Bergen, hvor publikum er så tilsidestilt at kunsten kan vokse fritt uten å bli ødelagt av hovedstadens tummel og partiånd. Men måten teatret så langt har vært drevet på i Bergen kan nesten anses som et forsøk på å ødelegge en del begavede mennesker som har viet seg til teatret.

Ole Bull innser at teatret han har startet i Bergen, og om Bjørnstjerne Bjørnson nå er ansatt som teaterinstruktør på, er best tjent med å ikke være hans personlige eiendom. Det blir derfor invitert til tegning av aksjer hos byens borgere, slik at teatret kan fortsette som et aksjesleksap. Aksjetegningen går forholdsvis raskt unna blant bergenserne, mens entusiasmen blant teaterpublikum er likevel ikke så sterk som den har vært.

Bjørnstjerne Bjørnson overtar redaksjonen av Bergensposten. Det er en venstreavis som i 1898 kommer til å innlemmes i Bergens Tidende. Fram mot stortingsvalget 7.mai 1859 skal han for alvor komme til å kaste seg inn i det politiske livet i byen. Han skriver om små og store saker, alt fra diskusjonen om en ny brønn ved Pleiestiftelsen til diskusjonen om falittene i Bergen og den samfunnsånden som har forårsaket den.

Bjørnstjerne Bjørnson setter opp Henrik Ibsens stykke Hærmændene på Helgeland på teatret i Bergen. Han har selv regien. Det har tidligere vært spilt på Kristiania norske Theater. Stykket får fulle hus på premierekvelden, og gjør stor lykke. Men allerede ved andre forestilling har interessen blant publikum sunket betraktelig. I Bergensposten skrives et oppgitt sukk over det bergenske publikummet som ikke vet å sette nok pris på det de blir budt.

I Bergen står det dårlig til med økonomien ved teatret. Gjelden øker og publikum minker. Flere av de beste skuespillerne har flyttet til Christiania og fått jobb der. Noe av årsaken til det dårlige publikumsoppmøtet er nok de vanskelige økonomiske tidene i byen. Teatrets ledelse forsøker å skaffe penger gjennom privat innsamling, og dei dag sender de også av gårde en søknad til den norske Storting om pengestøtte for de kommende tre årene. Men søknaden skal komme til å bli avslått.

Magdalene Thoresen flytter til København med sine fire barn for å forsøke å få fart på sin forfatterkarriere. Hun får størst leserkrets for sine reiseskildringer, men skriver også bondefortellinger og realistiske samtidsdramaer.

Men som dramatiker skal hun komme til å få skarp konkurranse fra både svigersønnen Ibsen og sin elskede Bjørnstjerne Bjørnson. Og når Ibsen skriver sitt Et dukkehjem om atten år, i 1879, skal hun komme til å resginere overfor sin egen mulighet til å få suksess som dramatiker.

Henrik Ibsen og to kamerater står opp grytidlig denne morgenen for å starte vandringen over Sognefjellet. De legger ut fra Presteseter i Bøverdalen og bruker 16 timer over fjellet til Skjolden.

Denne sommeren skriver Henrik på stykket Kjærlighedens komedie. Det er et teaterstykke som undersøker hva som skjer når en ung dikter finner det umulig å være både dikter og ektemann, men i stedet kommer til den løsningen å be sin elskede om å være hans muse og elskerinne for en sommer, slik at han kan nære seg av henne inntil han har fått det han trenger.

Ole Bulls teater i Bergen har lenge slitt med økonomien. I dag holdes det avskjedsforestilling, og teatret overlates til skifterettens behandling. Byens 25 000 innbyggere har ikke klart å holde liv i ideen om å bygge en ny, norsk teatertradisjon. Dessuten har man ikke norske diktere nok som kan skrive de stykkene som skal til for å kunne virkeliggjøre en slik ambisjon.

I Danmark er det mange tryllekunstnere, magikere og illusjonister som reiser rundt og underholder. På plakater og i annonser i avisene er det stadig invitasjoner til forestillinger der underholdningen går mye lenger enn den gammeldagse taskenspilleren med trylleposen. Den nye generasjonen med tryllekunstnere bruker fortsatt de gamle triksene, men de eksperimenterer også med mystiske og halvreligiøse emner. Disse befinner seg ofte i gråsonen mellom tankelesning, buktaleri, magisk panorama med tåkebilder («phantasmagori»), spiritisme, åndemaning og klarsyn med medier i transe.

Henrik Ibsens stykke Kongsemnerne har premiere på Christiania Theater.

Henrik Ibsen har leid en liten leilighet i Roma, på hjørnet av Due Macelli og Via Capo le Case. Det er både dansker og svensker i byen, og de lever et livlig selskapsliv. Ibsen er spesielt opptatt av Christopher Brun, som har kommet nedover etter å ha deltatt i den slesviske krigen.

Henrik Ibsen, som nå er blitt 37 år gammel, sitter i Ariccia i Italia og skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Det er kommet en stor forklarelse over livet og diktergjerningen hans den siste månedene, etter at han lenge har hatt full stopp i skrivingen, kan han fortelle.

Aasmund Olavsson Vinje, som nå er blitt 48 år gammel, anmelder Henrik Ibsens Brand, som utkom i mars i sin avis Dølen. Anmeldelsen fyller et helt nummer av bladet.

Henrik Ibsens Peer Gynt vekker voldsom oppmerksomhet, og også harme, i Norge og Danmark. Satiren mot det norske tas ikke vel imot. Ibsen blir bitter, og flytter til Tyskland i stedet for tilbake til Norge samme med familien.

Han er kampberedt og arg, og får ideen til stykket De unges forbund.

I Christiania har hypnotisør og magnetisør Carl Hansen kommet til Møllergadens Teater, det såkalte Folketeatret, med sin forestilling der han utfører eksperimenter med personer fra publikum som han har hypnotisert. Han og medarbeiderne hans, tre skuespillere, har reist med dampskip fra Fredrikshavn, via Moss, og etter en dramatisk, nærmest livsfarlig kanefart har de nå nådd hovedstaden.

Magnetisør Carl Hansen er kommet til Fredrikstad med forestillingen sin. Det går ikke fullt så bra her som det gjorde i Fredrikshald. Her skriver lokalavisen Fredriksstads Tilskuer at magnetisøren bør ta som godt råd «ikke at trække altfor store Væxler paa Publikums Godtroenhed», og «saa skal han af respekt for Publikum ikke optræde og spille flaue Komedier med Smaagutter om Medaktører, og dette gjorde han ialdfald ved sin 2den Forestilling hersteds.»

Camillo Spiers, som sammen med sin kjæreste Marie fra Bergen har reist rundt på turné med magnetisør Carl Hansen, har etter brudd med Hansen laget sin egen forestilling med hypnose. I kveld viser de den i Middelfart. I annonsen i lokalavisen kan man lese følgende: «Theatret i Middelfart. Med Øvrighedens Tilladelse agter Undertegnede i Aften, Lørdag 5. December, Kl. 8, at give en Underholdning i Hypnotismen eller den dyriske magnetisme.

Georg Brandes leverer inn sin disputas om H. Taine ved Københavns universitet.

Magdalene Thoresen får oppført sitt stykke Et rigt Parti oppført anonymt på Det Kongelige Teater i København med suksess. Senere skal det også komme til å bli spilt i Christiania og i Stockholm.

Edvard Brandes begynner som teateranmelder i Illustreret Tidende i København.

Bjørnstjerne Bjørnson har ikke vært i teatret på lang tid. Men nå overværer han sitt eget stykke Sigurd Jorsalfar. Hans venn fra Bergen Lorentz Dietrichson skal siden komme til å skrive dette om hendelsen: «I 1872 besøgte jeg Bjørnson i Christiania, da jeg i Mai Maaned var hjemme for at lede Opførelsen al mit Skuespil «En Arbeider» paa Christiania Theater. Bjørnson havde da i flere Aar - siden han aftraadte fra Ledningen af denne Scene- ikke sat sin fod i teatret. Nu gjorde han for min Skyld det første Skridt, idet han den 15 de Mai overvar den første Opførelse af mit Drama.

Magda von Dolcke (Rosalinde Thomsen), som i en periode har vært Bjørnstjerne Bjørnsons hemmelige elskede, er gjesteskuespiller på Kungliga teatern i Stockholm (frem til 1874).

Edvard Brandes og Holger Drachmann har premiere på sinn nyttårsrevy «Nytaarsaften» på Casino i København.

Erik Skram skriver en rosende artikkel om Auguste Bournvilles to nye balletter på Det kongelige Theater og får straks et takkebrev fra den aldrende ballettmesteren, som vanligvis er frustrert og fornærmet over at Københavns anmeldere ikke ser ut til å påskjønne hans kunst mer.

Nina Griegs danske mor Adeline Hagerup, som er skuespiller utdannet i Danmark, vender tilbake til Bergen med sin mann. Ole Bulls norske teater er nå nedlagt, men det samles inn penger til det som skal bli Den Nationale Scene.

Det settes opp en amatørforestilling til inntekt for dette formålet. Adeline får regien. Det blir hennes siste oppdrag som instruktør.Det er sannsynlig at det er denne forestillingen Amalie Müller spiller i denne våren.

Nina Hagerups foreldre flytter tilbake til Bergen fra København. Ninas mor Adeline er skuespiller, faren får stilling som maltkontrollør på bryggerier over hele landet. Nina er nå 25 år gammel.

Ibsens Peer Gynt uroppføres på Christiania Theater. Stor suksess.